Problemet Listhaug forsvinner ikke

Svært få på Stortinget vil egentlig ha Sylvi Listhaug som justisminister. Men hun sitter i en slags vippeposisjon, og overlever nok.

Publisert   Sist oppdatert

På morgenkvisten har det vakt oppmerksomhet at KrFs stortingsrepresentant Geir Bekkevold har bedt om at Listhaug trekker seg som justisminister. Men det betyr ikke det samme som at Bekkevold eller KrF vil stemme for et mistillitsforslag dersom Erna Solberg stiller regjeringen solidarisk bak henne. Knut Arild Hareide gikk tross alt til valg på å få Listhaug ut av regjeringen. Han endte i vippeposisjon, men ville ikke sette noe makt bak løftet.

Så vidt jeg kan skjønne er det nå bare (deler av) FrPs stortingsgruppe som fortsatt ønsker Listhaug i regjering. Irritasjonen er tydelig i Høyre, i den grad at det som må være ganske sentrale folk i partiet lekker til Dagens Næringsliv – først om at statsministeren flere ganger ba henne om å slette Facebook-posten og be om unnskyldning, uten at hun fulgte opp. Deretter om at Listhaug ikke holdt seg til den omforente teksten da hun skulle «unnskylde» i Stortinget i går, og derfor ble drevet fra skanse til skanse før det kom ord ut av munnen hennes som var en klar unnskyldning, ikke bare for «kommunikasjonen» og hvordan folk hadde oppfattet henne, men for det faktiske innholdet. Det er vanskelig å tro at dette kom fra hjertet.

Høyre er møkka lei av henne.

Det finnes riktignok et argument for å holde Listhaug i regjering, nemlig at hun vil være enda farligere utenfor, noe Kristin Clemet var inne på i en interessant bloggpost på mandag. Utenfra kan hun bidra til å skape et klima som ender opp med at Frp forlater regjeringen, og den faller.

Frp verner om Listhaug

Men jeg tror dette hensynet nå settes til side fordi Høyre er møkka lei av henne. Grunnen til at hun har overlevd så langt, og til at hun kom med i regjeringen i første omgang, er at Frp og Siv Jensen forlanger det. Listhaug har en høy stjerne, på grensen til – og av og til over – helgendyrking, på grasrota i partiet, enten vi kaller det Det Egentlige Frp (DEF), kommentarfelt-Frp eller noe styggere. Dette er dem som er mest opptatt av å snakke fra levera (og ikke hodet eller hjertet), og å kalle en spade for en terrorist. De er redde for at Frp skal bli for tamme og profilløse av regjeringsmakten.

De har riktignok ikke noe annet parti og gå til, inntil Hege Storhaug og Helge Lurås finner ut at partipolitikken er fremtiden for dem, men de har sofaen. Faren for velgertap er reell – det så vi under kommunevalget i 2015, som ga katastrofale 9,5 prosent i oppslutning. Men asylbølgen kom og reddet partiet fra effekten av en grunnleggende sannhet: Frp betaler for posisjoner og innflytelse med et visst tap av stemmer. Spørsmålet er hvor høy pris som er akseptabel.

Janus i regjering

Jeg har i mange år skrevet om at Frp trenger denne dobbeltkommunikasjonen. Det ansvarlige styringspartiet trenger noen som kan holde det populistiske grasrotpartiet varmt. Før Per Sandberg ble tatt inn i regjeringen, var det hans rolle å lede DEF. Men han har blitt temmet av regjeringsansvaret. En annen har tatt denne rollen, og det er Sylvi Listhaug.

Og hun er den som synes mest i media, mer enn partileder Jensen, noe Kristian Meisingset skrev om i går. Dette understreker at det er Listhaug som er Det Egentlige Frp, mens Styrings-Frp kan fremstå som en mer anonym elite.

Det store problemet med å ha Listhaug som leder av DEF er at hun er en del av Solbergs kollegium. Når hun sier eller skriver noe ekstra opprørende, kan ikke Solberg holde samme avstand som hun kunne til Sandberg. Denne gangen ble Solberg – og Jan Tore Sanner – tvunget til å beklage på vegne av hele regjeringen, etter at hun først hadde forsøkt å fremstille dette som en krangel mellom Frp og AP.

Høyre dras med

Statsministeren har kommet dårlig ut av dette, og her er jeg uenig med Clemet. Beklagelsene måtte dras gradvis ut av henne over nesten en uke. Hun kunne raskere og klarere ha tatt avstand fra Listhaug, og at hun ikke skjønte det vitner både om dårlig dømmekraft og dårlig politisk håndverk. Kanskje var dette fordi Solberg i det lengste håpet at hun skulle lykkes med å få Listhaug til å beklage.

Saken har illustrert at Høyre risikerer å bli dratt med i dritten av sin regjeringspartner. (Jeg er glad i det gammeldagse uttrykket besudlet). Foreløpig slår det ikke ut på meningsmålingene, men det er ikke sikkert at AP vil forbli i sin nåværende impotente krisesituasjon til evig tid. Og heldigvis er det ikke slik at meningsmålinger er det eneste Høyre-folk er opptatt av. Det finnes et utbredt ubehag ved å bli assosiert med Listhaug-tendensen i norsk politikk.

Men Solberg har lite manøvreringsrom. Hun kan ikke fjerne Listhaug uten at Jensen godtar det. For Solberg har intet ønske om å kaste kortene og gå av som statsminister.

Jensen vil bli

Jeg tror ikke Jensen tør å gi klarsignal for dette. Riktignok er Listhaug mer omstridt i Frp-toppen og blant tillitsvalgte enn på partiets grasrot, og selv Human Rights Service synes nå at Listhaug har gått for langt, men noe åpent oppgjør med henne har jeg vanskelig for å se at Jensen skulle begi seg inn på. (Jeg har en viss erfaring med dette. Da jeg var aktiv i Frp sto liberalistfløyen sterkt på toppen og blant ansatte og tillitsmenn, men da Carl I. Hagen mobiliserte DEF mot oss, hadde vi små sjanser).

Derfor finnes det bare to måter å få Listhaug ut på, og det vil skje fordi Frp trenger en enda friere rolle for Det Egentlige Frp. Behovet oppstår dersom meningsmålingene, som har falt litt nesten kontinuerlig siden valget, fortsetter å peke nedover, og Frp derfor må dra til litt ekstra. Da kan man tenke seg at Listhaug av egen vilje kan gå ut. Faller de mye, og mangelen på nye friske midler å strø om seg med i budsjettene blir for plagsom, kan Frp tenkes å kaste kortene. Men foreløpig er vi langt unna en slik situasjon.

Feature, not a bug

NRKs Magnus Takvam, som jeg nesten alltid er enig med, poengterte flere ganger i går at Listhaug nå har svært lite å gå på, og må være mer tilbakeholden fremover. Det er jeg bare delvis enig i. Listhaugs «vippeposisjon» , som indirekte gjør at hun kan bidra til regjeringens fall, er den samme. Det handler ikke om noen «tabbekvote» som etter hvert brukes opp. Som det heter i datakretser – Listhaugs stadige utspill er en feature, ikke en bug. Det er hennes jobb, hennes essens, å representere Det Egentlige Frp. Dette er ikke utslag av tilfeldige og stadige feilskjær.

Den siste saken ble spesielt giftig fordi den knyttet sammen Arbeiderpartiet og terrorisme. Akkurat det må Listhaug holde seg unna fremover. Men ellers står hun etter mitt syn temmelig fritt til å mene hårreisende ting om islam, innvandrere og kalle den som holder regjeringens liv i sine hender, nemlig Knut Arild Hareide, for en imamsleiker.

KrF vil ikke miste regien

Så Erna Solberg vil nok gjerne, men kan ikke fjerne Listhaug. Knut Arild Hareide vet at dersom han fjerner Listhaug, så er risikoen stor for at Solberg går med i dragsuget. Det er han veldig nølende til. Prosessen i KrF som eventuelt skulle lede til at Hareide bytter ut Solberg med Støre er lang og vanskelig, og Hareide vil nok ikke at den skal avgjøres av hva Listhaug og Støre måtte finne på, men av mer grunnleggende vurderinger på KrFs premisser.

Å innsette AP nå, med deres krisemålinger og usikre retningsvalg, er uansett dårlig timing. Men saken er ikke avgjort i KrF. Lederen i Oppland KrF støtter mistillit, det samme gjør Erik Lunde, gruppeleder i Oslo KrF.