Nakstad må utfordres om tiltak

12. november, tyve måneder etter at Norge stengte ned første gang i møte med koronapandemien, innførte den nye regjeringen igjen innenlandske smitteverntiltak. Samtidig åpnet de for at kommunene kan bruke koronapass, og oppfordret dem til å innføre lokale restriksjoner. I Tromsø er det allerede strammet inn på private arrangementer.

Det har vært lite debatt om begrunnelsene for disse tiltakene, og tallene og prinsippene som ligger under. Altfor lite. Både reelt og prinsipielt er det nemlig svært betenkelig å innføre tiltak nå. La oss sammenligne med situasjonen i mars i fjor:

• Uten tiltak ville helsevesenet da kollapset fullstendig – vi kunne fort fått 10 000 koronapasienter som trengte sykehusbehandling samtidig og et par tusen som kjempet om plass på intensiv. Noe måtte gjøres.
• Etter hvert ble det klart at Norge lyktes så godt med å slå ned viruset at det ble realistisk å holde smitten lav helt til vaksinen kom. Det var uansett nødvendig med tiltak for å unngå helsekollaps; ved å forsøke å være i forkant og holde smitten permanent lav, hadde Norge samtidig svært lave dødstall – og da vi til slutt slapp opp, var det en befolkning med god beskyttelse mot alvorlig sykdom.

Men ingen av disse forholdene kan uten videre brukes til å begrunne tiltak i dag. Selv helt uten tiltak er det tvilsomt om vi ville passere tusen innlagte samtidig. Det er ingen kollaps. Og det er ikke veldig mye å vente på når det gjelder vaksiner. De eldste har allerede fått oppfriskningsdose. For resten av befolkningen er effekten mindre, og vi må kanskje uansett belage oss på at jevnlige oppfriskningsdoser. Regjeringen har heller ikke brukt hensynet til pågående vaksinering som argument for smittevernstiltakene. Sagt på en annen måte: Hvis smitteverntiltak er rettferdiggjort nå, er det god sjanse for at tiltak vil være rettferdiggjort hver høst og vinter fremover.

Det er i så fall et helt nytt prinsipp for smittevern, folkehelse og helsepolitikken.

Les også:

Pluss

Kapasiteten som forsvant

Helsevesenet skulle dimensjoneres for 4500 samtidige innleggelser under pandemien. Men selv om det nå er under 230 sykehusinnlagte med covid-19, blir vi likevel fortalt at kapasiteten snart er overskredet.

Kapasiteten finnes

Noen vil stusse over dette: Har ikke helsemyndighetene begrunnet tiltakene nettopp med «høy risiko for at helse- og omsorgstjenesten vil bli overbelastet innen kort tid», som statsminister Jonas Gahr Støre sa på pressekonferansen 12. november?

Spørsmålet er imidlertid hva «overbelastet» egentlig betyr. Minerva har over den siste uken stilt både helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og Helsedirektoratet spørsmål om nettopp det. Svarene gir grunn til bekymring.

For: Statsråd Kjerkol gir beskjed om at det finnes planer for å øke kapasiteten opp til det nivået helsevesenet ble bedt om å planlegge for i mars i fjor: 4500 koronapasienter på sykehus og 1200 på intensiv – selv om Helse- og omsorgsdepartementet tar forbehold om at 1200 samtidig innlagte på intensiv vil være «krevende». Det finnes et planverk for hvordan en slik opptrapping kan skje, og hvilke prioriteringer som må gjøres for å komme dit – i form av at man utsetter planlagte operasjoner og annen aktivitet for å frigjøre personell og areal.

Problemet er prioriteringer, ikke overbelastning

Men det er ikke dette planverket vi nå styrer etter. Det er nemlig helt usannsynlig at vi kommer i nærheten av dette selv uten noen tiltak. Hva ligger da i «overbelastet»? Svaret er det assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad som gir oss – i kombinasjon med en uttalelse fra statsråden under pressekonferansen.

Nakstad sier blant annet: «[D]ersom smittesituasjonen vedvarer eller eskalerer over tid, må stadig flere planlagte operasjoner og annen aktivitet legges om for å frigjøre personell og areal til covid-19-behandling.» Han ønsker seg «mer normal drift» gjennom vinteren, og sier at den beste måten å sørge for dette på «er å styrke vaksinering og smittevern slik at antallet inneliggende pasienter med covid-19 begynner å avta».

I stedet for å tilpasse driften av helsevesenet i lys av pandemiens krav, tilpasser vi altså samfunnet i lys av helsevesenets behov. Og det er nettopp den holdningen statsråd Kjerkol ga uttrykk for på fredag, da hun sa: «Jeg har sagt at det er på tide å brette opp ermene igjen, men det er ikke helsepersonell som først og fremst skal gjøre det. Det er vi er andre som skal gjøre det for dem.»

Selvsagt er det all grunn til å gi både applaus og en levelig lønn til leger og sykepleiere som står på under pandemien. Men det er altså jobben deres, som de får betalt for å gjøre. Når vi nå i stedet vil løse problemet gjennom å utsette befolkningen for tiltak, rammer det da noen andre. For øyeblikket går det særlig hardt utover utelivet og reiselivet i Tromsø – men snart kan det være andre byer og bransjer som må ta konsekvensene.

Selvsagt må helsevesenet brette opp ermene

Denne tilnærmingen er svært spesiell: Helsevesenet og dets pandemiplaner er jo der nettopp for å skjerme samfunnet fra virkningene av en pandemi – ikke omvendt. Hvis en fiende invaderer Norge, håper jeg ikke forsvarsministeren sier at det først og fremst er vanlige folk, ikke soldatene, som skal brette opp ermene – selv om det selvsagt er fryktelig krevende for Forsvaret å opprettholde «normal drift» hvis soldatene må ut i felt og slåss mot fienden.

I Nakstads svar til Minerva ligger også et annet viktig poeng: «også i en normalsituasjon» hender det at kapasiteten, etter denne definisjonen, blir «overskredet enkelte steder». Han har rett: Det er jevnlig slik at influensaepidemier eller andre forhold – i en helsetjeneste som, som Nakstad sier, driver «opp mot full kapasitet» også når det ikke er pandemi – presser kapasiteten i helsevesenet slik at man må utsette operasjoner og omdisponere areal og personell.

Men det nye, implisitte prinsippet om å bruke smittevernloven for å hindre denne type kapasitetsoverskridelser, kan det bli stadig nye smittevernsbegrensninger i årene som kommer – ikke minst fordi influensa- og RS-bølgene kan bli større senere hvis de begrenses av smittevernstiltak nå.

Et slikt prinsipp bør i hvert fall ikke innføres nesten helt uten debatt. Stortinget bør derfor snarest stille statsråden spørsmål om grunnlaget og begrunnelsen for å innføre tiltak. Hvor mange innlagte ser man for seg uten tiltak? Hva tror man eventuelt man kan oppnå gjennom ytterligere vaksinasjon? Hva tenker man om årene som kommer?

Enn så lenge er nemlig den mest nærliggende strategien for å håndtere koronaviruset i en nesten fullvaksinert befolkning at helsevesenet bretter opp ermene.