Et essay om sjarm

Sjarm frister eller forfører meg inn i superlativenes verden.

Publisert

Det finnes ingen egenskap jeg beundrer mer enn sjarm. Unntatt humor. Og muligens høy intelligens. Det er åpenbart ikke mulig å være morsom uten å være intelligent, men du behøver ikke å være slagferdig for å være sjarmerende. Jeg tror du til og med kan være en anelse begrenset og fremdeles være sjarmerende – en stund. Men straks begrensningen gir seg til kjenne – og det skjer alltid, slik vannet etter hvert pipler frem fra et midlertidig tettet vannrør – ruster sjarmen raskt.

Før jeg beveger meg videre innover i et motsigelsesfylt landskap, må jeg ta det hele fra begynnelsen.

Fysisk skjønnhet kommer aller først – den er i seg selv en form for sjarm, en fysisk intelligens. Som Italo Svevo påpeker: «Vakre kvinner oppfattes umiddelbart som intelligente. Et vakkert utseende eller en vakker profil er faktisk et uttrykk for den høyeste intelligens.» Dette kan være kortvarig, men utøver samme magi som sjarm. Eve Babitz (den mest sjarmerende forfatter jeg har lest på mange år) siterer Jean Cocteau i i sin bok Eve’s Hollywood: «Skjønnheten gir enorme privilegier.»

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her