DEBATT

Mye av svaret på en mer usikker situasjon i våre nærområder vil handle om styrking av forsvaret, i helt tradisjonell forstand, skriver Halvor Tjønn. Bildet viser Porsanger bataljon på vinterøvelse i Halkavarre skytefelt.
Mye av svaret på en mer usikker situasjon i våre nærområder vil handle om styrking av forsvaret, i helt tradisjonell forstand, skriver Halvor Tjønn. Bildet viser Porsanger bataljon på vinterøvelse i Halkavarre skytefelt.

På tide å hente norsk utenrikspolitikk hjem

Mens spenningen i Europa har bygget seg opp denne vinteren, har Norge fortsatt å prioritere problemer langt fra våre egne grenser. Men Europa brenner. Det er ikke lenger fredens kontinent.

Publisert

Gjennom mange tiår har det stort sett vært enighet om de store utenrikspolitiske linjer blant norske politikere: Etter den kalde krigens slutt skulle Norge bli en mer tydelig global aktør. Vårt land, en modell for demokrati og menneskerettigheter, tok mål av seg til å løse de virkelig store globale utfordringene.

I forlengelsen av denne tankegangen skaffet Norge seg ry som internasjonal fredsmekler. Norske diplomater forhandlet om fred i Sri Lanka, Midtøsten og i Sør-Sudan. Til en viss grad ble disse forhandlingene brukt av norske politikere til å sette Norge på kartet. I januar landet et fly med Taliban-ledere på Gardermoen. Tankegangen var den samme: Norge skulle gjøre seg relevant for alle de vestlige landene ved å tilrettelegge for kontakten med dem som reelt sett sitter med makten i Afghanistan, uansett hvor mye vi måtte mislike regimet.

Problemet med Taliban-besøket var at det fant sted samtidig som Europa – og Norges nærområder – beveget seg inn i den største krisen siden avslutningen av den kalde krigen. Gjennom forflytning av store troppeforband var den russiske armeen i ferd med å omslutte Ukraina. Parallelt annonserte russerne at de kom til å avholde en stor flåteøvelse i Nordsjøen, Middelhavet, Atlanterhavet og Stillehavet med deltakelse av 140 skip og 60 fly. Offisielt var troppeforflytningene mot Ukraina og flåtebevegelsene bare militære øvelser. I skrivende stund er det ingen som vet om disse øvelsene blir omgjort til militære operasjoner. Om det skulle skje, vil den kontakten Norge har etablert med Taliban, gjøre lite til eller fra for å styrke Norges sikkerhet.

2014 et veiskille

For faktum er at situasjonen i våre nærområder – definert som Nord- og Øst-Europa – har endret seg dramatisk de siste årene. Året 2014 viste seg som et tidsskille og ikke bare som et midlertidig tilbakeslag i øst-vest-forholdet. Med anneksjonen av Krim og krigen i Øst-Ukraina demonstrerte det russiske lederskapet vilje og evne til å bruke militærmakt for å underlegge seg deler av et nabolands territorium. Moskva gikk ikke av veien for å bryte FN-charteret fra 1945, som setter forbud mot bruk av trusler eller militær makt mot andre stater. Kreml har også brutt Helsingforsavtalen fra 1975, som satte forbud mot å endre eksisterende grenser i Europa uten partenes samtykke. Sist, men ikke minst har Kreml øvet vold mot det såkalte Budapest-memorandumet av den 5. desember 1994, der Russland, USA og Storbritannia garanterte Ukrainas territorielle integritet mot at landet gav opp sine kjernevåpen.

I disse dager ser vi den logiske fortsettelsen av det som ble påbegynt i 2014. Hva som vil avgjøre den videre utviklingen av konflikten, er hvor mye motstand Ukraina kan stille opp med den dagen politisk press går over til bruk av militær makt. Vil den motstanden vise seg så sterk at Putin, noen dager eller uker etter at han er gått inn i Ukraina, finner ut at tapene blir for store? Et enda viktigere spørsmål er hvor mye militærmakt Ukraina trenger for å avskrekke Russland fra en invasjon, slik at freden blir bevart.

Mot slutten av januar 2022 var det vanskelig å si noe sikkert om disse spørsmålene. Det eneste som er sikkert, er at det er mengden av makt på begge sider som blir avgjørende. Divisjoner, soldatenes moral og sivilsamfunnets evne til å motstå en krisesituasjon bestemmer det videre forløpet, deprimerende nok.

Konklusjonen er at den tilstanden av dyp fred – der store konflikter på det europeiske kontinentet var utenkelig – etter alt å dømme er forbi. Den fredstilstanden vi har levd i, ble understøttet av statsviteren Francis Fukuyamas berømte tese fra 1992 om «Historiens slutt», i den forstand at de liberale demokratiet hadde seiret på global basis. Fukuyama har måttet revurdert sin tese, ikke minst i lys av styrkingen av de autokratiske, ikke-demokratiske regimene i Russland og Kina. I stedet for «Historiens slutt» og det liberale demokratiets definitive seier er vi igjen tilbake til en situasjon der et lands militære evne til å motstå et angrep avgjør om det får leve i fred.

Ett valg unna

Situasjonen vinteren 2022 er alvorlig nok, og det skulle være unødvendig å trekke opp enda dystrere perspektiver. Men over hele den nåværende sikkerhetsordningen i Vest-Europa henger det ett stort spørsmålstegn: Man kan ikke avskrive at Donald Trump relanserer seg som amerikansk president i 2024. Dersom det skulle skje, vil den transatlantiske forbindelsen stå i fare. Vi er altså i den penible situasjonen at vi er bare ett presidentvalg unna et slikt verstefall-scenario. Om vi våkner opp den 6. november 2024 med Donald Trump som president, vil alle land fra Algarve til Grense Jakobselv få behov for et langt sterkere forsvar. Alternativet er at vi gir Russland – og Kina – et veto over europeisk politikk.

Det er derfor det må være mulig å reise spørsmålet om det er på tide at norsk utenrikspolitikk blir hentet hjem, med andre ord at den globale orienteringen som har preget norsk utenrikspolitikk, blir endret til en mer regional orientering. Rike europeiske nasjonalstater vil selvsagt aldri slutte å engasjere seg i globale problemer. I mange tiår vil overgangen til en grønn energiforsyning stå høyt på dagsordenen for hele det internasjonale samfunnet. Men sikkerheten og stabiliteten i våre nærområder har rykket oppover på dagsordenen på en helt annen måte enn hva vi kunne forutse for kort tid siden.

Svært mange penger

Mye av svaret på en mer usikker situasjon i våre nærområder vil handle om styrking av forsvaret, i helt tradisjonell forstand. Sikkerhetspolitikk har imidlertid også et økonomisk aspekt. Rett utenfor Nordens grenser ligger de baltiske statene, som i snart 18 år har vært omfattet av NATOs militære garanti. Vel så viktig som et effektivt militært forsvar er det at disse landene har et næringsliv og en økonomi som får unge mennesker til å bli værende og ikke flytte ut. For utviklingen innad i Russland er det viktig at nabostatene, fra Estland til Ukraina, blir stabile rettsstater med en effektiv markedsøkonomi. Det vil utgjøre kanskje den mest reelle trusselen mot dagens autokrati i Russland, noe Putin utvilsomt også forstår.

På samme måte er det med det nordlige Atlanterhavet, som de siste årene har vært utsatt for nærgående interesse fra Russlands eneste store alliert, nemlig Kina. Den beste måten å sørge for at ikke Kina og Russland fyller makttomme rom med sine penger og sin militærmakt, er at de nordvestlige NATO-landene gjør det. Problemet er at det vil koste penger – svært mange penger. Norge vil aldri bli i stand til å ivareta sin egen sikkerhet helt på egen hånd; vi vil alltid være avhengig av gode allierte. Men et Norge med et troverdig forsvar og med robuste sivilsamfunn i nord, blir mindre sårbart. Jo svakere militære og sivile strukturer Norge har i nordområdene, jo større blir faren for at konflikter i andre deler av Europa spiller over på Norskehavet og Arktis.

Smertefulle valg

Som land blir vi høyst sannsynlig nødt til å ta inn over oss at situasjonen er grunnleggende endret, sammenliknet med 25-30 år tilbake i tid. Presset mot Ukraina denne vinteren har vist at historien langt i fra er slutt. Etter alt å dømme er den dype freden en saga blott. Erkjennelsen av at det igjen kan oppstå store konflikter på det europeiske kontinentet, stiller oss overfor noen vanskelige, kanskje smertefulle valg.

Halvor Tjønn er forfatter og tidligere Moskva-korrespondent for Aftenposten

Artikkelen var først trykket i magasinet «Norges Forsvar» til Norges Forsvarsforening.

Powered by Labrador CMS