DEBATT

Kristin Clemet
Kristin Clemet

Faktaresistent friskoledebatt

Vi har en regjering som har sagt at den vil gjennomføre en tillitsreform i den offentlige skolen. Overfor friskolene er reformene preget av mistillit.

Publisert Sist oppdatert

Noen politikkområder frister en trist tilværelse. Interessen er liten, og de som interesserer seg, gidder ikke å sette seg inn i fakta.

Friskoledebatten, og dermed friskolene, har det sånn.

De fleste politikere bryr seg ikke om dem i det hele tatt. Og de som gjør det, er ofte negative. De besøker ikke skolene, og de setter seg ikke inn i fakta. Og når politikerne ikke bryr seg, er det heller ikke så mange journalister som gjør det, med mindre de værer en skandale.

Kunnskapsminister Tonje Brenna er en politiker som elsker å snakke om friskolene, som hun nå har fått omdøpt til privatskoler. Men hun snakker utelukkende negativt om dem. Så langt har hun visstnok ikke besøkt en eneste friskole, og hun er ikke opptatt av fakta eller saklig diskusjon om skolene.

For Brenna er kampen mot friskolene bare et ideologisk paradenummer.

Bildet som Brenna gjerne vil skape, er at friskolene stjeler ressurser fra den offentlige skolen, og at offentlige skoler blir lagt ned, fordi vi får flere friskoler eller det hun kaller «privatisering» av skolen. Og årsaken til at hun er mot dette, er at det fører til større forskjeller mellom elevene. Brenna viser gjerne til det svenske friskolesystemet for å understreke hvor ille det kan gå. Hun idylliserer den offentlige skolen i en grad som bare en innbitt sosialdemokrat kan gjøre.

I denne artikkelen vil jeg bruke begrepene frittstående skole eller friskole for at det skal være lettere for leseren å følge med. Det er nemlig stor forskjell på privatskoler og frittstående skoler i Norge.

Litt fakta

I denne artikkelen skal jeg konsentrere meg om grunnskolen, og la oss først se på noen fakta.

I Norge har vi ikke skoleplikt, men opplæringsplikt.

Opplæringsplikten kan oppfylles på fire, juridisk likeverdige måter: Man kan gå på en offentlig skole, på en privat skole, på en frittstående skole eller få hjemmeundervisning.

Kommunene har plikt til å tilby skoleplass til alle som ønsker å gå på en offentlig skole.

Siden det er forsvinnende få som får hjemmeundervisning, skal jeg i det videre ikke komme nærmere inn på denne gruppen, men konsentrere meg om de tre andre.

Også i alle andre OECD-land går elevene på offentlige skoler (public schools), friskoler (government-dependent private schools) og private skoler (government-independent private schools).

«Government-dependent private schools» benevnes forskjellig på ulike språk, men i Norge, Sverige og Danmark heter de det samme, nemlig frittstående skoler eller friskoler. Danmark har en friskoletradisjon som strekker seg tilbake til 1800-tallet.

Et viktig skille mellom privatskoler og friskoler er at friskolene i hovedsak er offentlig finansiert, mens privatskolene i hovedsak er privat finansiert.

Slik OECD definerer det, har friskolene minst 50 prosent offentlig finansiering, mens privatskolene har under 50 prosent offentlig finansiering. Jo høyere den offentlige finansieringen er, jo mindre er gjerne egenbetalingen.

For å ta to eksempler:

I Sverige er det 100 prosent offentlig finansiering av friskolene, mens egenbetalingen er null.

I Norge er det ingen offentlig finansiering av privatskolene, og da blir egenandelene høye.

Gjennomsnittet i OECD er at ca. 84 prosent av elevene (15-åringene) går på offentlig skole, mens ca. 12 prosent går på friskoler og ca. 4 prosent på private skoler (2015).

Av de 12 prosent av elevene i OECD som går på friskoler, er det ca. 38 prosent som går på skoler som er drevet av kirken eller en annen religiøs organisasjon, mens 54 prosent går på skoler som er drevet av andre ideelle organisasjoner. Bare 8 prosent av de som går på friskoler, går på en skole som er drevet av en «for profit»-organisasjon.

Av de 4 prosent av elevene i OECD som går på privatskoler, går ca. 25 prosent på religiøse skoler, mens ca. 50 prosent går på andre ideelle skoler. Litt under 25 prosent går på «for profit»-skoler.

Hovedbildet i nesten alle land er det samme: Det store flertallet av elever går på offentlige skoler. Noen veldig få elever går på privatskoler, mens noen flere går på friskoler. Men det er også forskjeller og noen «outliers» som skiller seg ut, selv blant våre nærmeste naboland.

Norge har en høyere andel elever i offentlige skoler enn snittet i OECD. Bare litt over 4 prosent av grunnskoleelevene går på friskoler, mens andelen elever i private skoler er så lav at den er neglisjerbar.

Danmark har en lavere andel elever i offentlige skoler enn snittet i OECD. Ca. 20 prosent av elevene går på friskoler, mens cirka 80 prosent av elevene går på offentlige skoler. Som i Norge er det veldig få som går på private skoler.

Sverige ligger omtrent på OECD-snittet med 86 prosent av elevene i offentlige skoler, mens resten går på friskoler. Også i Sverige er det veldig få som går på private skoler.

Og for å nevne to andre land i vår nærhet:

Finland ligner på Norge med en svært høy andel elever i offentlige skoler, mens Nederland utmerker seg i den helt andre enden av skalaen. Nederland har den høyeste andelen elever i friskoler i hele OECD.

Bidrar friskolene positivt eller negativt til skolesystemet?

At friskolene kan bidra positivt til skolegangen for mange enkeltelever, sier seg selv. Men bidrar de, samlet sett, til at skolen i et land blir bedre for flere?

Tonje Brenna, og mange andre, tar for gitt at de bidrar negativt, men det er det ingen dokumentasjon for å hevde.

Svaret er mer nyansert:

Friskoler bidrar per se hverken negativt eller positivt til skolesystemet. Det er «designet» eller hvor godt de er regulert, som avgjør om de bidrar positivt eller negativt. I den politiske debatten er man ofte mest opptatt av å regulere mer eller mindre, men poenget må være å regulere godt eller bedre.

En rapport om friskoler og privatskoler fra OECD understreker nettopp dette:

«School choice, in and of itself, neither assures nor undermines the quality of education. What matters are smart policies that maximise the benefits of choice while minimising the risks, and establishing a level playing field for all providers to contribute to the school system».

At det må være slik, sier seg nesten selv:

Det er ikke mulig å konkludere med at et land har et godt eller dårlig skolesystem fordi det har mange eller få friskoler. Både Finland og Nederland har lenge vært ansett for å ha en svært god skole, enda de befinner seg i hver sin ende av skalaen. I Finland er det en svært lav andel elever som går på friskoler – i Nederland er det ca. 66 prosent.

OECD finner ingen korrelasjon mellom skolekvaliteten i et land (målt som faglige prestasjoner) og andelen friskoler.

Hvorvidt en høy andel friskoler bidrar til økt sosioøkonomisk segregering, avhenger av hvordan skolesystemet generelt er utformet og hvordan friskolene er regulert.

Reguleringen av friskolene varierer veldig, og den er ofte svært detaljert. På et overordnet nivå er det likevel interessant å sammenligne den norske reguleringen med reguleringen i våre nærmeste naboland, siden forskjellene er ganske store.

Sverige

I Sverige går ca. 15 prosent av grunnskoleelevene på friskoler.

Skolene er 100 prosent finansiert av det offentlige, og egenandelen er derfor null. Det er heller ikke lov til å ta egenandeler fra elevene.

Det er fritt skolevalg i Sverige, og friskolene kan ta opp elever fra hele landet, med mindre de har blitt enig med vertskommunen om et annet opptakssystem.

Elevene tas inn i den rekkefølgen de melder seg, men kø-ordningen har vært omdiskutert, fordi det har vært mulig å stille barnet i kø allerede rett etter at det er født. Denne ordningen er nå i ferd med å bli endret. Det er som regel nok plasser til de som melder seg.

Eierne av svenske friskoler har lov til å ta ut økonomisk utbytte.

Grunnskoleelevene i svenske friskoler har i høyere grad foreldre med høyere utdanning enn elevene i den kommunale skolen har, men forskjellen minsker. Friskolene har så vidt en høyere andel innvandrerelever enn de kommunale skolene har.

Elevene i friskolene får litt bedre faglige resultater enn elevene i den offentlige skolen.

Friskolene følger offentlige læreplaner, men kan arbeide på andre måter enn den offentlige skolen gjør, for eksempel med en annen pedagogikk. Noen skoler har også et annet formål, f.eks. et religiøst formål.

Svenske privatskoler kan ta inn de elevene de vil og ta så høye egenandeler de vil, men det finnes forsvinnende få slike skoler i Sverige.

Norge

I Norge går litt over 4 prosent av grunnskoleelevene på friskoler. De er delvis finansiert av det offentlige ved at de mottar et tilskudd tilsvarende 85 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen. Det er ingen støtte til kapitalkostnader/husleie.

Opptaksområdet er hele landet, og skolene kan maksimalt ta en egenandel tilsvarende 15 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen. Det betyr typisk ca. 2000 kroner i måneden i 10 måneder per år. Men mange skoler tar ikke egenandeler, eller de tar svært lave egenandeler. Ofte gis det også betydelig søskenrabatt.

Skolene må ta inn elevene i den rekkefølgen de melder seg, men man søker først i det året det er aktuelt å begynne på skolen. Dersom det er oversøkning, må utvelgelsen av elever være basert på rimelige kriterier, godkjent av departementet.

Skolene har ikke anledning til å ta ut noen former for økonomisk utbytte.

Det har vært gjennomført lite forskning på friskoler i Norge. De studiene som er gjennomført, kan tyde på at friskoleelevene oppnår både litt dårligere og litt bedre resultater enn elevene i offentlige skoler.

Det er ingen sosioøkonomiske forskjeller av betydning mellom familiene til elever i den offentlige skolen og i friskoler.

Friskolene må i Norge ha et annet formål enn den offentlige skolen (f.eks. religiøst eller pedagogisk), men de følger offentlige læreplaner.

Privatskoler i Norge mottar ingen offentlig støtte. De kan ta inn de elevene de vil, og de kan ta de egenandelene de vil. Det er også lov å ta ut økonomisk utbytte, dersom eierne ønsker det. Det er forsvinnende få slike skoler i Norge.

Danmark

I Danmark går ca. 20 prosent av grunnskoleelevene i det som kalles friskoler og privatskoler. Friskoler og privatskoler er regulert helt likt i Danmark, og de mottar den samme støtten. I OECD-sammenheng vil de derfor begge bli kategorisert som friskoler, slik jeg har lagt til grunn foran i teksten.

Skolene mottar ca. 76 prosent av den gjennomsnittlige utgiften i offentlige skoler.

Skolene kan ta inn de elevene de vil og ta de egenandelene de vil, men det kan ikke tas ut økonomisk utbytte.

Skolene har svært stor frihet når det gjelder undervisningsformer og innholdet i undervisningen, men må følge visse overordnede retningslinjer som er fastsatt i den danske friskoleloven.

Det er svært små sosioøkonomiske forskjeller mellom foreldrene i den kommunale skolen og i friskolene, både når det gjelder inntekt og utdanning, og det er små forskjeller i andelen elever med innvandrerbakgrunn. Men generelt skårer friskoleforeldrene litt lavere på inntekt enn foreldre i den kommunale skolen, dvs. at det er flere foreldre med lave inntekter og færre med høye inntekter i friskolene.

Rene privatskoler som velger ikke å motta offentlig støtte støtte, for eksempel fordi det da kan tas ut utbytte, finnes det forsvinnende få av (om noen) i Danmark.

Friskolene i Skandinavia

Som vi ser, er det noen vesentlige forskjeller mellom friskolesystemene i Norge, Sverige og Danmark, og la meg nevne fire:

  • I Norge og Sverige må friskolene ta inn de elevene som melder seg. I Danmark kan skolene selv velge hvilke elever de vil ha.
  • I Norge og Sverige er det begrenset hvor høye egenandelene kan være. I Danmark bestemmer skolene selv hvor høye egenandelene skal være.
  • I Norge og Danmark er det forbudt for eierne å ta ut økonomisk utbytte. I Sverige er det tillatt.
  • I Sverige og Danmark trenger ikke friskolene å ha et annet formål enn den offentlige skolen. I Norge må skolene ha det, og det er bare visse typer formål som blir godkjent.

Privatskoler i Skandinavia

Rene privatskoler, som er privat finansiert, finnes nesten ikke i Norge, Sverige og Danmark. Praktisk talt alle ikke-offentlige skoler får en betydelig offentlig støtte – fra ca. 76 prosent av driftsutgiftene i den offentlige skolen i Danmark til 100 prosent i Sverige.

Men noen slike skoler fins, også i Norge. De kan ta inn de elevene de vil, ta så høye skolepenger de vil, og ta ut det økonomiske utbyttet de vil. De fleste privatskoler drives riktig nok ideelt, men skolepengene kan likevel være svært høye, siden skolene ikke mottar offentlig støtte. I Norge vil skolepengene typisk kunne utgjøre 250.000 – 300.000 kroner i året.

Slike privatskoler kan ikke forbys. I Norge trenger de riktig nok godkjenning etter opplæringsloven, det vil si at de må tilby tilstrekkelig god kvalitet på utdanningen og følge norske læreplaner, men ellers har de store frihetsgrader. Og skolene kan, uten tvil, bli svært gode.

Likevel finnes det svært få slike skoler i de aller fleste land og særlig i Skandinavia. Årsaken er antagelig at gode friskoler og offentlige skoler reduserer behovet for dem. Kultur og tradisjoner spiller antagelig også inn i mange land.

Min hypotese er at jo vanskeligere det er å etablere en friskole, jo større vil interessen og behovet for rene privatskoler bli. Et stort innslag av slike skoler vil, med svært stor sannsynlighet, føre til økt segregering.

Stjeler friskolene fra fellesskapet?

Brennas påstander om at den offentlige skolen nærmest utarmes fordi det kommer flere friskoler, eller at offentlige skoler må legges ned, fordi skolen bli «privatisert», er grove.

Sammenhengen er ofte helt motsatt: Friskoler er blitt etablert i mange små distriktskommuner, fordi den offentlige skolen er lagt ned.

Og friskoleelevene «stjeler» ingenting. En elev kan bare gå på én skole av gangen. Friskoleelevene får betydelig mindre fra fellesskapet til sine skoler enn elever i den offentlige skolen gjør. Slik kan man si at det egentlig er helt motsatt, og at det offentlige sparer på at en elev velger en friskole.

Friskolene trengs

Foreldre har rett til å velge opplæring for sine barn. Ingen kan frata foreldrene denne retten, som er nedfelt i FNs menneskerettserklæring. Hvis denne retten skal være lik for alle, kan vi ikke bare ha private skoler uten offentlig støtte.

Barn er forskjellige. Noen lærer mer eller trives bedre på en annen skole enn den de blir tildelt av kommunen. I noen tilfeller kan det være tilstrekkelig med en annen offentlig skole, men det forutsetter at det er fritt skolevalg mellom offentlige skoler, og det er det mange politikere, herunder Tonje Brenna, som ikke ønsker.

I andre tilfeller kan nærhet til skolen, skolemiljøet, formålet og den pedagogiske eller faglige profilen gjøre det mer aktuelt å velge en friskole.

Ifølge forskning som ble gjennomført tidlig på 2000-tallet, var det viktigste motivet for foreldre som valgte en friskole for sine barn, at elevgruppen på friskoler ofte er mer mangfoldig. Dette er først og fremst tilfellet i større byer, der elevsammensetningen på den enkelte offentlige skole ofte er veldig homogen, fordi den er preget av elevenes bosted.

Noen elever begynner på en friskole, og noen flytter til en friskole – men det er også noen elever som flykter til en friskole, fordi de mistrives eller blir mobbet. Den offentlige skolen greier ikke å gi absolutt alle barn et godt tilbud hele tiden. Skoler er forskjellige, lærere er forskjellige, og barn er forskjellige.

Friskoler bidrar også til at det skjer mer horisontal læring mellom ulike skoler og skoleslag. Det kan skje blant annet fordi lærere bytter jobb, deltar i faglige felleskap, fordi kommunen lære og fordi foreldre og elever bytter skole.

Friskoler gir også lærere og skoleledere flere arbeidsgivere å velge mellom og flere karrieremuligheter enn de som fins i den offentlige skolen.

Friskolene trengs, fordi de gjør det mulig å nå en rekke viktige mål – uten at det skaper større skiller mellom elevene. Et godt utformet system kan, tvert om, skape mindre segregering enn den vi ellers ville hatt, blant annet som følge av elevenes bosted. Friskolene kan for eksempel gjøre det mulig å gi flere elever tilpasset opplæring.

Hva slags friskoledebatt bør vi ha?

Vi har en regjering som har sagt at den vil gjennomføre en tillitsreform i den offentlige skolen. Overfor friskolene er reformene preget av mistillit.

Norske elever hadde fortjent en bedre debatt.

Vi bør spørre oss selv: Hvordan bør vi regulere friskolene i Norge for at vi samlet sett skal få et best mulig skolesystem for flest mulig elever?

Har vi en god nok regulering nå, eller kan den bli bedre?

Og hvordan kan offentlige skoler og friskoler sees i sammenheng på en måte som gjør at skolesystemet, sett under ett, blir best mulig?

En slik debatt ville vært kunnskapsbasert og til beste for elevene og for Norge.

Men jeg tror ikke at vi får en slik debatt før jeg ser den.

Powered by Labrador CMS