Derfor er foreldrepermisjonen en liberalers dilemma

For likestillingen ville en todeling av permisjonen kanskje vært best. Men siden det ville gått på bekostning av familiens valgfrihet, er dagens ordning et kompromiss.

Publisert   Sist oppdatert

I fjor høst fattet et flertall i Stortinget at pappapermisjonen skulle økes fra 10 til 14 uker, mot regjeringens vilje. Ved fremleggelsen av ny regjeringsplattform i januar i år, la statsministeren frem en tredelt løsning med en enda større andel avsatt til far: Fars kvote ble økt til 15 uker, mor beholdt sin del på 15 uker, og dermed skulle 16 uker nå kunne fordeles mellom mor og far.

Med denne nye ordningen tar vi noen skritt nærmere en 50/50-deling, ved at fars del økes og at andelen som er felles reduseres.

Permisjonsordningen er tett knyttet opp til likestillingspolitikk, både i arbeidslivet og for familien. Det blir sett på som et virkemiddel for å sikre at kvinnen kommer raskt tilbake i arbeidslivet etter at hun har fått barn, samtidig som den skal slippe far til hjemme, og sikre ham tid med barnet den første tiden etter det er født.

Særlig i jobber der menn tradisjonelt sett har tatt ut lite eller ingen permisjon, og det derfor ikke finnes en kultur for at mannen blir hjemme, blir en egen kvote til far oppfattet som et viktig bidrag for sikre at han, som et minimum, tar ut sin egen kvote.

Fødemaskin

Selv om en ny fordeling av foreldrepermisjonen er velbegrunnet, betyr det ikke at denne ordningen fungerer for alle familier. Tvert imot har den nye ordningen høstet massiv kritikk.

Mange personlige historier har blitt delt i media, og ordningen beskyldes for å redusere moren til en "fødemaskin". Hun må gjøre den hardeste jobben fra barnet er født og ukene etter, for deretter å gå rett ut i jobb når pappa tar over.

Frihet

Helt sentralt i liberalismen står ideen om enkeltindividets frihet. Disse frihetene er tett knyttet sammen med et sett med grunnleggende rettigheter, og statsapparatets viktigste oppgave er å verne om disse. Dette vil også mange liberale bruke som et argument for en todeling av foreldrepermisjonen, fordi disse nettopp sikrer både mors og fars rett til å ta ut permisjon, til tross for at ulike forventninger kanskje blir stilt til dem i arbeidslivet og privat.

Her går det riktignok også et skille mellom liberale. Tar man nemlig bare hensyn til enkeltindividets rett til permisjon, vil man samtidig overkjøre familiens frihet. For familien vil ikke få full frihet om man bestemmer at hver forelder skal ha hver sin, like store, kvote. Ser man dermed foreldrepermisjon som en rett for familien, og ikke som en rett for enkeltindividene som er involvert, er en kvotering av foreldrepermisjonen ikke liberal.

Det kan være vanskelig å definere hvor skillet bør gå mellom hva som er statlige anliggende, og hva som er individuelle valg. For å sikre hver enkeltes rett til å foreta valg, også de som betraktes som ukloke eller umoralske, og til selv å definere hva som er det gode liv, behøver man at dette skillet.

Skulle man innføre en 50-50-deling av foreldrepermisjonen, fjerner man familiens valgfrihet. Samtidig unnlater man å anerkjenne at familier kan være veldig forskjellige, og at de ønsker forskjellige ting for sine liv. Slik kan en todelt permisjonsordning, utarbeidet i likestillingens navn, fremstå som at staten får definere hva som er best både for barnet og for familien selv.

Et samfunn med en stat som tror den vet bedre enn individet selv, hva den enkelte vil og hva man trenger, vil innskrenke individets valgmuligheter. På sikt vil man, med en todelt foreldrepermisjon, fjerne flere av alternativene som sikrer både familiens og enkeltindividets rett til å velge. En slik kvotering vil dermed også bidra til å fjerne aksept for å velge både mer tradisjonelle og utradisjonelle kjønnsroller i hjemmet og på arbeidsplassen.

Det er bred enighet blant liberale om at alle mennesker bør sikres et minimumsbehov når det kommer til materielle goder, helsetjenester og utdanning. Det er deretter opp til hver enkelt hva man gjør ut av dette utgangspunktet. Med andre ord tror liberalismen på en mulighetslikhet, i motsetning til for eksempel sosialismens tanke om resultatlikhet.

Sett fra et liberalistisk ståsted er det derfor heller ikke et mål i seg selv at mor og far skal ta ut samme antall uker permisjon. Derimot er det avgjørende at både mor og far har mulighet til å ta permisjon, og at de selv kan velge hvordan de fordeler den mellom seg.

Mer likestilling?

Det er ikke nødvendigvis slik at likere kvoter til mor og far gir økt likestilling. I den grad man kan bruke forskning til å analysere effektene av dagens permisjonsordning, så finnes det ikke statistikk som tyder på at en økning i fedrekvoten gir økt likestilling. Dette beskriver Ingrid Huitfeldt grundig på sin blogg fra 12.02.2019.

Siden man innførte pappakvoten, for første gang i 1993, har man ikke funnet målbare effekter av fedrekvoteutvidelsene på mors sysselsetting, inntekt, arbeidstid eller karriereutvikling. Samtidig kan det tenkes at økt pappapermisjon bidrar til å påvirke eksisterende normer og kjønnsroller som ikke nødvendigvis gir utslag i for eksempel inntekt. Likevel finnes det fortsatt lite forskning som underbygger at én permisjonsordning er bedre enn en annen, i alle fall innenfor de rammene som nå blir diskutert.

Foreldrepermisjon og spørsmålet om hvordan denne skal fordeles, er et mye debattert velferdsgode. Og det bildet som debatten har tegnet, er ikke nødvendigvis svart-hvitt. De aller fleste i Norge vil si seg enige i at kvinner og menn bør ha like muligheter karrieremessig, og samtidig anerkjenne at det blir stilt ulike forventninger til dem både i arbeidslivet og på hjemmebane.

Likevel er det ikke sikkert at kvotering og statlig regulering er den beste måten å endre kulturen for hvordan mor og far fordeler permisjonen. Et liberalt perspektiv vektlegger nettopp valgfrihet, frihet og mangfold. Gjør man derimot en todeling av hele permisjonen, med faste kvoter til mor og far, oppnår man kanskje en form for likhet, men på bekostning av familiens valgfrihet.

Dermed er det kanskje ikke så ille med en tredelt ordning slik vi har i dag – vi inngår et slags kompromiss mellom familiens valgfrihet og likestillingsmål i arbeidslivet.