Sentimentalt i tide og utide

I følelsenes rangordning synes de sentimentale å ha en lav status. Men et liv uten sentimentalitet er umenneskelig.

Publisert Sist oppdatert

Mer følsomhet er det ofte behov for, men hvor ofte etterlyser noen mer sentimentalitet? I følelsenes rangordning synes de sentimentale å ha en lav status. Det er noe tregt og søtladent ved dem. Fornuften blir irritert. Hvis et menneske kalles sentimentalt, er det vel mistanke om at vedkommende blir styrt av sine stemninger. Og det søtladne går bare så altfor godt sammen med det brutale – den mafiose morder, oppløst i rørelse ved teppefall i operaen.

Ingen definisjon kan avklare fullstendig, for spørsmålet vil alltid være der: hvor stor dose? Det kan likevel trygt sies at sentimentalitet er umulig i vitenskap og malplassert i politikk. (De som motsetter seg administrative sammenslåinger, som i regionreformen, vil neppe si de er motivert av sentimentalitet. Det vil eventuelt bli henvist til mer respektabel følsomhet.)

Men hva med sentimental kunst? Det er hovedtemaet her. Divergerende syn skyldes ikke bare ulik språkbruk. Kritikere kan være enige om at et kunstverk er sentimentalt, og enige om hvordan og hvorfor, men dypt uenige om dette er en innvending. Kan et godt kunstverk være sentimentalt? Jeg mener svaret er ja.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her