DEBATT

Hvorfor investerer ikke staten i forskning og utvikling der næringslivet gjør det?

DEBATT: Den overdrevne sentraliseringen av de offentlige FoU-investeringene hemmer omstillingsevnen til næringslivet i store deler av landet.

Publisert

Norsk økonomi står foran en stor omstilling, som vil kreve betydelig innovasjon i næringslivet. Investeringer i forskning og utvikling (FoU) er vesentlig for å lykkes med denne omstillingen. Det har lenge vært et mål at tre prosent av BNP skal investeres i FoU, men FoU-statistikken for 2019 viser at FoU-utgiftene fortsatt bare utgjør 2,15 prosent av BNP. Det skyldes ikke minst at næringslivet investerer betydelig mindre i FoU enn det målsetningene tilsier.

Noen regioner når likevel treprosentmålet, hovedsakelig ved hjelp av offentlige investeringer. FoU-investeringene utgjør godt over fem prosent av BNP i Vestland og Trøndelag, og over tre prosent i Oslo og Troms og Finnmark, ifølge Indikatorrapporten. Disse fire fylkene mottar til sammen 72 prosent av de offentlige investeringene i FoU. Selv om det ikke finnes data under fylkesnivå, kan vi anta at det aller meste av dette går til de fire gamle universitetsbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det offentlige investerer nesten 15 000 kroner i FoU per innbygger i Oslo, 12 000 kroner i Trøndelag, 11 000 kroner i Troms og Finnmark og 9000 kroner i Vestland. I andre fylker investerer det offentlige mellom 1000 og 4000 kroner per innbygger. Det offentlige investerer dermed seks ganger mer i FoU per innbygger i Oslo enn i for eksempel Rogaland, Agder og Møre og Romsdal – regioner med sterke kompetansemiljøer og teknologisk ledende eksportbedrifter.

Den regionale fordelingen av veibudsjetter eller statlige arbeidsplasser diskuteres jevnlig, mens fordelingen av FoU-budsjettene får lite oppmerksomhet. Men FoU-investeringene samles i større grad på noen få steder enn de fleste andre deler av statsbudsjettet. De har også minst like stor betydning for regionenes evne til innovasjon og omstilling.

Ideen er at disse investeringene vil komme hele landet til gode. Dessuten er vi et lite land som etter sigende ikke kan spre ressursene for tynt utover dersom vi skal utvikle robuste fagmiljøer. Derfor tror myndighetene at FoU-investeringene vil gi størst avkastning om de investeres i de etablerte fagmiljøene.

Næringslivet fordeler likevel sine FoU-investeringer langt jevnere blant fylkene enn hva det offentlige gjør. Det skjer til tross for at vi vet at offentlige FoU-investeringer i seg selv tiltrekker private FoU-investeringer til en region. Næringslivet gjør bare 51 prosent av sine FoU-investeringer i de fire fylkene som får størsteparten av de offentlige FoU-investeringene. Private FoU-investeringer utgjør 11 000 kroner per innbyggere i Oslo, 9000 kroner i Trøndelag og 4000-5000 kroner i Viken, Vestfold og Telemark, Rogaland, Vestland og Møre og Romsdal. Næringslivet investerer altså også mer i FoU i Oslo enn i resten av landet, men i dette tilfellet bare dobbelt så mye, ikke seks ganger så mye.

For disse investeringene stilles det, i motsetning til de offentlige, krav om avkastning. Når investorer som møter krav til avkastning velger en langt mer geografisk spredt investeringsprofil, kan man spørre om det egentlig er sannsynlig at det offentlige får større avkastning av å samle sine investeringer til de grader på noen få steder. Kanskje ville effektene av å bygge opp nye fagmiljøer vært enda større? Offentlige FoU-investeringer har riktignok andre formål enn private, men det er vanskelig å se at disse taler for en større grad av sentralisering av de offentlige investeringene.

Det er også gode grunner til å tvile på at investeringene vil komme hele landet til gode. Studier fra en rekke land viser at investeringer i FoU bidrar til økonomisk vekst bare innenfor 100-200 kilometer fra der forskningen gjøres. Det betyr at mange av de fremste eksportregionene i landet får liten drahjelp fra de offentlige FoU-budsjettene til å møte omstillingen.

Næringslivet samarbeider for eksempel klart mest med universiteter som ligger i geografisk nærhet. I en undersøkelse av norske bedrifter som samarbeider med universiteter, fant vi at 93 prosent samarbeidet med universitetet i samme region, og to av tre oppga samarbeidet med det nærmeste universitetet som viktigst. For bedriftene er det viktig å ha et lokalt universitet som de kan samarbeide med – i felles forskningsprosjekter, om utviklingen av relevante utdanningstilbud eller om innovasjon – og som de kan hente råd fra når de trenger det.

Selv om både universitetsforskere og bedrifter ofte har brede internasjonale nettverk, viser all forskning at samarbeid mellom universiteter og næringslivet i stor grad skjer lokalt. Tillit og personlige nettverk mellom forskere og bedrifter er viktig for å etablere slike samarbeid, og utvikles oftest lokalt.

Resultatet er at de offentlige investeringene i FoU er til liten nytte for store deler av næringslivet. Det bremser innovasjonstakten og hemmer mulighetene til omstilling av norsk økonomi. Bedre geografisk spredning av FoU-investeringene er ikke distriktspolitikk. Det er en fornuftig investeringsstrategi.