KULTUR

Halvor Fosli har gitt ut ny bok om innvandring.
Halvor Fosli har gitt ut ny bok om innvandring.

Innvandringsmonomaniet

Halvor Foslis Mot nasjonalt sammenbrudd skader egen sak.

Publisert Sist oppdatert

NY BOK

  • Mot nasjonalt sammenbrudd
  • Halvor Fosli
  • Document Forlag, 2020

Jeg har i utgangspunktet sympati for Halvor Foslis bekymringer – også jeg er bekymret for innvandringen vi har erfart de siste tiårene. Dersom det fortsetter, årlig, å komme innvandrere tilsvarende bygder og byer i antall, er det vanskelig å unngå parallellsamfunn.

Og i parallellsamfunnene kan det oppstå, og har oppstått, kulturer som ikke bare er annerledes enn, men som står i motsetning til norsk kultur. Eksempler på dette inkluderer alt fra nedlatende kvinnesyn til nedvurdering av ytringsfrihet. Disse spenningene er naturligvis problematiske i seg selv: Et samfunn er ikke uendelig robust, og hvis det består av betydelige grupper som står i strid med hverandre, eroderer den fellesskapsfølelsen som bærer samfunnet.

Men parallellsamfunnene gir også opphav til andre problemer. Innvandring har for eksempel vært forbundet med noen former for kriminalitet som tidligere var nesten ukjent – som æresdrap; særegne varianter av kjent kriminalitet – som klanbaserte gjenger; eller mer av den velkjente kriminaliteten – som skatte- og trygdesvindel. Hertil kommer problemene med overbelastning av velferdsstaten, som skyldes fattigdom og lav arbeidsmarkedsdeltagelse.

Dette er også noe Fosli påpeker i boken Mot nasjonalt sammenbrudd, som utkom i år på Document Forlag. Og den bekymringen, som motiverer bokens problembeskrivelsen, har jeg altså sympati for: Jeg mener erfaringene vi og andre land har gjort oss, antyder at innvandringspolitikken som er ført frem til i dag, er for naiv, og baserer seg på antagelser som påviselig er feil. Det er ikke slik at samfunnet nødvendigvis evner å håndtere de spenningene som oppstår dersom vi viderefører dagens innvandringspolitikk. Det finnes en bedre politikk, som også er mer human mot innvandrerne.

Foslis bok greier imidlertid ikke å skape noe særlig større forståelse for denne underliggende bekymringen, kanskje heller tvert imot. Og det skyldes særlig to grunner.

For det første fremstår boken ustrukturert, ja, som et sammensurium av statistikk, anekdoter og anonyme intervjuer. Hvor var redaktøren? Det er åpenbart at bokens forlegger har vært altfor enig med forfatter, nærmest ute av stand til å korrigere og kritisere.

Boken fremstår derfor mer som raljeringen til et menneske som en gang har hatt rikelig med kunnskap – og bruddstykker av disse innsiktene er fortsatt å finne i raljeringen – men som nå har forvirret seg inn i egen monomani, oppmuntret av fellesskap som er like monomane. Og i denne monomanien hoppes det temmelig usammenhengende fra observasjon til observasjon; alt bekrefter den tendensen man selv har identifisert, men som alle andre eliter neglisjerer: Vi er på vei mot nasjonalt sammenbrudd.

For det andre, og som en forlengelse av det første, fører monomaniens manglende nyanser til at argumentene oppleves mindre troverdige enn de ellers ville ha gjort. Det gjelder både forståelsen av trusselen innvandringen representerer, og i sammenheng til dette, kravet boken stiller om at innvandrere assimilerer seg. Dersom man leser boken på dens egne premisser, er dette kanskje også den mest alvorlige innvendingen: Boken skader egen sak.

Hva er «norsk høykultur»?

Hva er det egentlig innvandringen truer? Boken greier ikke å overbevise om akkurat hva dette er for noe. Joda, Fosli hevder «perioden fra 1960 til 2000 var et høydepunkt i en gradvis utvikling av en særegen, norsk høykultur», og denne høykulturen var «basert på et konservativt ideal om et nasjonalt og solidarisk fellesskap mellom de levende, de døde og de ennå ikke fødte». Men det er flere problemer med denne forestillingen.

På hvilken måte kan denne perioden i norsk historie – preget av både sexrevolusjon og jappetid – beskrives som utpreget konservativ? Og hvorfor er akkurat denne perioden i norsk historie høydepunktet til den norske høykulturen?

Ingen ordentlig begrunnelse gis, og det til tross for at denne forestillingen er et bærende premiss for Fosli. Selv om det for en del innvandringskritikere oppleves intuitivt – perioden der Norge ble rikt, velferdsstaten stor, men før innvandringen ble betydelig – er mangelen på analytisk klarhet her betydelig, og det gjør det vanskelig å skille fra menneskets alltid tilstedeværende nostalgi over den umiddelbare fortid.

Jeg vil, sånn i forbifarten, utfordre Foslis forestilling. Norge er rikere nå og har fortsatt å utvikle sin «høykultur» – tidens velferdsprosjekt – til tross for at vi ville vært enda rikere uten innvandring, og til tross for utfordringene Brochmann-utvalget beskriver fremover. Kulturradikalismen kan frustrere en konservativ, men nådde på mange felt sitt høydepunkt på 1970-tallet, midt i Foslis konservative høykultur. Skilsmissestatistiken toppet seg med ekteskapene inngått i 1984. Abortratene har sunket for de fleste aldersgrupper siden 2000.

Fosli fortsetter med å beskrive ritualene han mener utgjør høykulturens essens: «barnedåp, konfirmasjon, 1. og 17. mai, bryllup, barnebursdag, 60-årsfeiring, jul- og nyttårsmarkering, jakt, søndagstur, påskeferie på fjellet, samordnede lønnsoppgjør». Fosli synes å mene at disse ritualene etablerer «en mer eller mindre felles forståelse av historie, språk, identitet og fremtidsvisjoner; de skapte en følelse av hjem – Norge som hjemland for nordmenn».

Men er det virkelig dette som utgjør essensen av den norske høykulturen? Å, hvor fattige vi da er! For mange av disse ritualene – dåp, konfirmasjon og bryllup – er allerede i ferd med å bli undergravd av sekularismen. Jul og påske holder kanskje stand, men hvilken kraft har vel over tid ritualer som ingen egentlig tror på? Og påskeritualene i nordmannens tempel – vidda – trues mer av klimaendringer og nye reisemål enn av noe annet. At det er innvandrere som i hovedsak truer Foslis høykultur, fremstår som svært lite troverdig. Mer enn noe annet er det Foslis egen kultur som truer seg selv.

Derfor oppleves det hult og overfladisk at Fosli liksom beskriver sportsbegivenheter generelt, og vintersporten spesielt, som vesentlig for selve samfunnslimet. Ettersom innvandrerne gjerne ikke er å finne i marka eller Kollen, fører de altså vårt land mot nasjonalt sammenbrudd. Det fremstår som en konklusjon på jakt etter et argument.

Og konklusjonen til Fosli er altså dramatisk: Sammenbrudd, for en nasjon, for en kultur. Men hvis det virkelig er slik at den innvandringen Norge opplever, kan føre til sammenbrudd, evner boken ikke å vise det. For Fosli klarer ikke å sannsynliggjøre at sentrale elementer av den postulerte høykulturens er akutt truet av innvandring – og det som kanskje trues, oppleves som for perifert til å være av betydning.

Om noe er norsk kultur kristen

Selv om det alltid vil finnes de historieløse blant oss, vil de fleste kunne si seg enig i at norsk kultur er gjennomsyret av kristendommen – det er tross alt den indre logikken, forståelsesbakgrunnen, til de fleste av ritualene Fosli selv nevner. Det i seg selv byr på dilemmaer som Fosli overser.

For eksempel, selv om Fosli tilsynelatende benekter dette, er det en rekke skriftsteder som maner til en politikk som handler om å ta vel imot innvandrere. «Du skal ikke undertrykke og ikke gjøre urett mot en innflytter, for dere har selv vært innflyttere i Egypt» (2. Mos. 22:21, cf. 5. Mos 10:19). «Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt» (3. Mos. 19:33). Disse budene er gitt til Israel som stat, ikke kun til israelitter som enkeltpersoner.

Poenget er ikke at disse skriftstedene er direkte overførbare til den moderne, norske situasjon og kontekst. Selvsagt ikke!

Men sinnelaget som fremmes, det er overførbart: I en kultur gjennomsyret av kristne verdier bør vi kjenne på et moralsk ansvar overfor mennesker på flukt; og vi bør forsøke å møte en innvandrer som bor her, som en av våre egne landsmenn. Det betyr ikke at bekymringen for nasjonalstaten som boken forsøker å målbære, er umoralske, overhode ikke; men det er problematisk at boken tilsynelatende ikke forstår eller anerkjenner de moralske dilemmaene vi står i som kristen kultur.

Inntrykket jeg får som leser, er at bekymringen for kulturens fall styrer alle andre ledd i analysen: Der innvandringen kan fremstilles som en trussel mot den kristne kulturen, fremstilles denne arven som viktig; men der hvor denne arven fordrer empati med innvandrere, forbigås den i øredøvende stillhet.

Og derfor greier heller ikke Fosli å anta den andres perspektiv, altså innvandreres perspektiv – noe som igjen farger hele bokens narrativ. Ingen utfordringer ved situasjonen sees med deres blikk. Gitt at det allerede bor nær en million mennesker med innvandringsbakgrunn i Norge, er det et spørsmål om det er mulig å løse de hovedbekymringene som motiverer Foslis bok uten å forsøke å ha med seg også dette blikket.

For eksempel underslår boken høyreekstremisme og dens terror. Men er det noen annen grunn for å gjøre det, enn liksom å berettige den frykten som motiverer deres ugjerninger? Innvandrere skal ta norske navn, mener Fosli. Men hva om han selv måtte flykte på grunn av krig eller hungersnød – ville han synes det var naturlig eller endog rett å ta et muslimsk navn? Innvandrerne som dekker til håret, formidler et nedlatende kvinnesyn. Men hvorfor er ikke de kristne forsamlingene som jeg kjenner, som dekker til sitt hår under gudstjenesten, en trussel mot Foslis norske kultur?

Foslis implisitte svar synes å være at det finnes to typer muslimer: Det er de sekulære, som ikke egentlig bryr seg om religiøse bud, og de ordentlige, ureformerte muslimene. Og i Foslis tenkning synes det å være slik at de alle er bundet av et bestemt sett med regler, en bestemt forståelse av sharia – og, for eksempel, et nedverdigende kvinnesyn. I tråd med dette skrev Fosli nylig på Facebook i forbindelse med at Abid Raja ble kulturminister at «vi» bør være tydelig på at muslimer ikke kan bli statsråder i Norge. Altså: Raja måtte gjerne bli statsråd, siden Fosli oppfatter ham som sekulær. Men sånne ordentlige muslimer, som går i moskeer og er opptatt av religiøse spørsmål, de må ikke kunne bli det – det synes i hvert fall å være essensen i hans argument.

Men selv om man finner både den sekulære muslimen som også Fosli aksepterer, og den autoritære lovreligionen han fordømmer, mister denne analysen av syne svært mange norske muslimer som nettopp, og i likhet med konservative kristne, baler med forholdet mellom religionen og det sekulære samfunnet. Politisk radikale muslimske jenter med hijab som støtter transseksuelles rettigheter og kjønnskvotering er en realitet i Norge, som ikke passer inn i Foslis skjemaer.

Og fordi Fosli mangler viljen eller evnen til å forsøke å se hvordan debatten ser ut med andres øyne, kan boken heller ikke annet enn å fremmedgjøre store innvandrergrupper generelt og muslimer spesielt.

Jødetesten

Da jeg leste boken ble jeg stadig minnet om de jødiske diasporaen i Europa, som har fått høre det samme om igjen og om igjen: assimiler, assimiler, assimiler – og den evige tvilen på at de egentlig er lojale til nasjonen de befinner seg i: Ikke lukk dere inn på sabbaten! Ikke ta jødiske navn! Bevis din lojalitet!

Kravet om assimilering er ikke uforståelig: Dersom innvandrere assimileres, forsvinner grunnlaget for parallellsamfunn, og spenningen mellom en nasjonalstat basert på en majoritet med en dyp felles historie og en flerkulturell virkelighet blir mindre. Det signaliserer dessuten at innvandringsbekymringen ikke handler om hudfarge og gener, ikke om motstand mot at grupper skal blande seg, men av frykt for at det ikke skjer. Likevel mangler Foslis behandling av temaet i for stor grad blikket til dem han vil assimilere, og det fører til at virkningen av kravet som stilles, blir annerledes enn han kanskje ønsker.

Jeg savner i boken et forsøk på å se assimileringskravet med minoritetenes blikk. Jeg tror det både kunne gitt en nyansering av forholdet mellom assimilering og integrering – også en nasjonalstat tåler å ha ikke-assimilerte minoriteter; og en annen forståelse av hvordan assimilering kan se ut. For også ut fra bokens premisser er den sentrale hensikten med assimilering å skape fellesskap, ikke det ene eller det annet særtrekk i seg selv.

Resultatet av den manglende inkluderingen av minoriteters blikk er at boken ikke skaper noe godt grunnlag for slikt fellesskap. I stedet forsterker den dette skillet, mellom de som må bevise og de som ikke må bevise, som i sin tur ofte forsterker nettopp de sprekkene i samfunnet som utgjør grunnlaget for Foslis opprinnelige bekymring, og som er et viktig argument for lav innvandring.

Slik svekker Fosli egen sak, selv for de som i utgangspunktet er sympatiske for hans bekymringer. Boken har en autoritær klang, endog en krigersk klang – den er et krigsnarrativ, lukket og upåvirkelig. Og dermed overbevises ingen andre enn de som allerede er overbevist.