Innvandringsmonomaniet

Jeg har i utgangspunktet sympati for Halvor Foslis bekymringer – også jeg er bekymret for innvandringen vi har erfart de siste tiårene. Dersom det fortsetter, årlig, å komme innvandrere tilsvarende bygder og byer i antall, er det vanskelig å unngå parallellsamfunn.

Og i parallellsamfunnene kan det oppstå, og har oppstått, kulturer som ikke bare er annerledes enn, men som står i motsetning til norsk kultur. Eksempler på dette inkluderer alt fra nedlatende kvinnesyn til nedvurdering av ytringsfrihet. Disse spenningene er naturligvis problematiske i seg selv: Et samfunn er ikke uendelig robust, og hvis det består av betydelige grupper som står i strid med hverandre, eroderer den fellesskapsfølelsen som bærer samfunnet.

Men parallellsamfunnene gir også opphav til andre problemer. Innvandring har for eksempel vært forbundet med noen former for kriminalitet som tidligere var nesten ukjent – som æresdrap; særegne varianter av kjent kriminalitet – som klanbaserte gjenger; eller mer av den velkjente kriminaliteten – som skatte- og trygdesvindel. Hertil kommer problemene med overbelastning av velferdsstaten, som skyldes fattigdom og lav arbeidsmarkedsdeltagelse.