DEBATT

Max Horkheimer (foran til venstre) og Theodor Adorno (foran til høyre) var noen av de viktigste tenkerne bak Frankfurterskolen og kritisk teori.
Max Horkheimer (foran til venstre) og Theodor Adorno (foran til høyre) var noen av de viktigste tenkerne bak Frankfurterskolen og kritisk teori.

Overfallet på tradisjonell vitenskap

Ved å studere idéarven fra en gruppe intellektuelle som gikk under navnet Frankfurterskolen, kan vi finne noen av røttene til dagens kaotiske intellektuelle og politiske klima.

Publisert Sist oppdatert

I et Foreign Affairs-essay fra 2018 omtalte statsviterkjendisen Francis Fukuyama bevegelsene man ser utspille seg i Europa og USA, som del av en «avinstitusjonalisering»: Aktivister har begynt å betrakte den gamle arbeiderklassen og fagforeninger som privilegerte samfunnsgrupper, samtidig som de krever tydeligere anerkjennelse av identiteter av nasjonal, religiøs, etnisk og kjønnsrelatert karakter. To år tidligere, i et intervju publisert av Klassekampen, varslet Fukuyama at Vestens politiske stabilitet står i fare; det er sprekker i det demokratiske fundamentet.

Utviklingen er ikke Fukuyama alene om å bevitne eller beskrive, og diskusjoner om såkalt identitetspolitikk – der overfladiske gruppeegenskaper som hudfarge, kjønn og seksuell orientering vektlegges tyngre enn individuelle egenskaper – blomstrer. For identitetspolitikere står tradisjonelle, rettsstatlige idealer som likhet for loven i veien for krav om resultatlikhet (som kun kan bli forsøkt oppnådd av et enormt byråkrati med skjønnsmessige makter).

I mange av skriftene som forsøker å forklare hvordan vi har havnet her, refereres det til Frankfurterskolen og deres mest særegne bidrag til idéhistorien: kritisk teori. Hvem disse teoretikerne var, eller hva slags teori de utviklet, er ikke alltid klart.

Skolens tidslinje går tilbake til universitetsbyen Ilmenau i den tyske delstaten Thüringen. I en samling i 1923 deltok flere som senere skulle bli tilknyttet Institut für Sozialforschung, et frittstående, tverrfaglig forskningsinstitutt stiftet ved Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt. Instituttets formål var å produsere samfunnsanalyser forankret i marxistisk teori, og det fikk snart sitt eget tidsskrift, Zeitschrift für Sozialforschung.

Redaktør for instituttet og utgiver av tidsskriftet var sosiologen Max Horkheimer, og sammen med sosiologene Herbert Marcuse og Theodor W. Adorno ble Horkheimer en av de viktigste tenkerne bak kretsens kritiske teori. Andre sentrale medlemmer var samfunnsøkonomen Friedrich Pollock, litteratursosiologen Leo Löwenthal og psykoanalytikeren Erich Fromm.

Virksomheten ble stengt ned da nazistene kom til makten i 1933, men i eksiltilværelse i New York og senere i California videreførte skolens medlemmer instituttets arbeider. I begynnelsen av 1950-årene ble virksomheten flyttet tilbake til Frankfurt, hvor Adorno og Horkheimer fikk professorstillinger i filosofi og sosiologi. Marcuse ble værende i Amerika.

Skolen var fra begynnelsen av opptatt av å analysere fascismens fremvekst. Men som Thomas Krogh bemerker i Fra Frankfurt til Hollywood (1991), var erfaringene fra det kapitalistiske USA «av like stor betydning for Frankfurterskolens endelige posisjon som Hitlers maktovertakelse». Ingen av Frankfurterskolens medlemmer hadde imidlertid kjent noen dragning mot de partier som fantes på venstresiden under Weimar-regimet, men distanserte seg «både fra republikken og fra opposisjonen mot den».

Kritisk og tradisjonell teori

Utviklingen av kritisk teori kan dateres til 1937 og især et essay av Horkheimer. Kritisk teori distanserer seg eksplisitt fra konvensjonell vitenskap, som Frankfurter-miljøet anså som spesialisert og oppdelt og følgelig mister helheten. Horkheimer kritiserte tradisjonell teori for å være låst innenfor det bestående, som en del av den totale arbeidsdelingen i samfunnet, med vitenskapelige verdier omsatt som varer. Den nye retningen skulle se samfunnsfenomener holistisk – i forbindelse og i en større helhet.

Kritisk teori, hevdet Horkheimer, «står i opposisjon til de konvensjonelle tankebaner, disse garantister for en partisk verden» som bidrar til at det som tilhører en svunnen tid, og som står for en foreldet ordning, fortsatt eksisterer. Utgangspunktet i kritisk teori er at menneskelivet er «verd å leve, eller snarere at det kan og bør bli gjort verd å leve», og at det foreligger gitte muligheter og midler for å forbedre menneskets liv. Derfor, understreker i Marcuse i Det en-dimensjonale menneske (1964), hører verdidommer hjemme i kritisk teori.

Slik blir vitenskap, som praktisert i kritisk teori, ikke en evigvarende prosess for å finne frem til sannheten eller beskrive virkeligheten uten åpne eller skjulte vurderinger, og tjener ikke simpelthen som grunnlag for vurderinger og avgjørelser. Den blir ikke wertfrei, slik Max Weber mente vitenskapen må etterstrebe for å sikre saklighet og nøytralitet.

Forholdet mellom vitenskap og samfunn forsto Frankfurterskolen altså forskjellig fra tradisjonell vitenskapsteori som holder fast ved at verdier ikke automatisk kan utledes fra fakta. Frankfurter-tenkerne tolket forskning som, for å sitere Ragnvald Kallebergs forord til Kritisk teori (1970), et «ledd i en frigjørende prosess»; en «virksomhet som orienterer sine anstrengelser ut fra ønsket om å virkeliggjøre det frie samfunn og det myndige menneske».

Gruppen var influert av Karl Marx’ tidlige skrifter, deriblant Marx’ kjente postulat i Teser om Feuerbach (1845) om at det ikke er tilstrekkelig at filosofene har «fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den». Å beskrive virkeligheten slik den er, er med andre ord ikke nok; kritisk teori skal bidra til å realisere verden slik den ideelt sett bør være.

Klassebevissthet

Illustrerende nok innleder dette postulatet den ungarske litteraturkritikeren Georg Lukács’ Historie og klassebevissthet (1923), som i tillegg til å være kilden til skolens oppfatning av marxisme, påvirket Karl Mannheims kunnskapssosiologi og Arnold Hausers lesning av Marx. Den tradisjonelle vitenskapelige metode så Lukács som et «kampmiddel» for borgerklassen, som er avhengig av å bevare eksisterende (kapitalistiske) måte å organisere samfunnet på.

Motstand mot systemet kan borgerklassen redusere ved å kreve at alle aksepterer gjeldende prinsipper og institusjoner, advarte Marcuse, slik at alternativer til gjeldende politikk bare blir diskutert og fremmet «innenfor status quo». Systemkritikk var for Frankfurterskolen kun mulig om man mentalt løsriver seg fra og plasserer seg utenfor det undertrykkende, moderne samfunnet.

Lukács’ bok ble i sin samtid kritisert for å legge for stor vekt på bevissthet i klassekampen (siden det i ortodoks marxisme er de materielle forholdene som i første omgang påvirker bevisstheten, ikke omvendt – og som avgjør proletariatets handlemåte). Teoretikerne leste ikke bare Marx, flere var også opptatt av Sigmund Freuds psykoanalyse, og så at individet kan ha behov som strider med dets egentlige interesser. Den som er syk, ønsker ikke nødvendigvis å bli frisk, fordi han er fanget i det Marcuse betegner som kapitalismens «ulykkelig gledesrus».

Derfor må det skilles mellom sanne behov og falske behov (pålagt individet utenfra, gjennom reklamen, av undertrykkende interesser). Dette er oppgaven til den som er trent i kritisk teori. Arbeideren kan, ifølge Lukács’ kapittel om tingliggjøringen og proletariatets bevissthet, «bare bli seg sin samfunnsmessige væren bevisst når han blir bevisst seg selv som vare».

I Flukten fra friheten (1941), en bok som slettes ikke er uten kvaliteter, beskriver Erich Fromm hvordan kapitalismen frigjorde individet, men at friheten og kreftene i kapitalen og markedet samtidig ga «en intens følelse av usikkerhet, maktesløshet, tvil, ensomhet og angst». Potensialet for å virkeliggjøre det gode samfunn finnes, mente Marcuse, men de samfunnsmessige strukturer er organisert imot det, og hindrer «kvalitative forandringer som ville etablere vesensmessig forskjellige institusjoner, en ny retning av produksjonsprosessen, nye menneskelige eksistensmåter».

For Frankfurterskolen var ikke de vestlige samfunnene demokratier i noen egentlig forstand.

Av Lukács anklages den kapitalistiske arbeidsdelingen for å rive i stykker «enhver organisk enhetlig arbeids- og livsprosess». Arbeidsdelingen var det moderne samfunns største onde, og blant de mest sentrale begreper fra skolens begynnelse til slutt. Horkheimer skriver i nevnte 1937-essay, Tradisjonell og kritisk teori, at det trengs «en bevisst nykonstruksjon av de økonomiske forhold». (Men, som Krogh påpeker, «noe særlig selvstendig og original økonomisk forskning finner vi ikke i Frankfurterskolen».)

I et senere etterord understreker Horkheimer at kritisk teori «helt bevisst» går inn for «en fornuftig organisering av menneskenes liv»; kritisk teori er «ikke en tilfeldig forskningshypotese som er til nytte for det rådende system, men et uutskillelig moment i den historiske anstrengelse for å skape en verden som tilfredsstiller menneskenes krefter og behov».

Arbeiderklassens bevissthet

Skolen så seg selv som arbeiderklassens kritiske selvbevissthet; deres teoretiske arbeid var ledd i en revolusjonær kamp, selv om det var det internasjonale proletariatet som, slik Marx mente å se i sin krystallkule, til sist måtte frembringe det nye samfunnet: Kritisk teori skal ikke utmale den fremtidige verdenen, men bidra med en marxistisk kritikk av en liberal politikk som opprettholder det undertrykkende samfunnet.

Marcuse i Filosofi og kritisk teori (1937) forlanger at en korrekt samfunnsteori er overbevist om at menneskets lykke «bare kan oppnås ved en forandring av de materielle livsforhold». Og dersom betingelsene for at en klasses interesser skal vinne frem, hevder Lukács, i likhet med enhver ortodoks marxist, må den ofte «frambringes gjennom den mest brutale vold». Kallet om å herske utelukker med andre ord ikke voldsbruk.

Noen umiddelbar revolusjon i tanke eller i gatene brakte kritisk teori imidlertid ikke med seg. Vitenskapsfilosofen Karl Popper, som senere skulle avfeie Frankfurterskolens politiske innflytelse som «irrasjonalistisk» og «intelligens-ødeleggende», argumenterer i Samfunnsvitenskap og profeti (1957) for «skrittvis flikking» (piecemal engineering) som «hovedveien til praktiske resultater i så vel samfunnsvitenskapene som naturvitenskapene», og som alternativ til marxisters holisme.

Skrittvis flikking passer imidlertid ikke aktivisters temperament. Hele samfunnet skal endres etter en bestemt plan eller et utkast, og det finnes ingen tålmodighet for prøving og feiling. I Norge, for eksempel, identifiseres filosofen Arne Johan Vetlesen med Frankfurterskolen. Under en debatt på Humanismens hus i 2010 uttalte den klimaengasjerte Vetlesen i revolusjonær ånd at «parlamentarisk demokrati er en styreform som ikke er egnet for å løse miljø- og klimaproblemer».

At Popper aldri tok Frankfurterskolens metodikk seriøst fra et «intellektuelt eller akademisk ståsted», kan man lese mer om i hans artikkel Reason or Revolution (1970). Og skolen, som Krogh skriver, mislyktes i den grad den ville utvikle «et nytt metodebegrep i opposisjonen til det bestående». Det er fremdeles ingen grunn til å gjøre tradisjonell vitenskap til samfunnsfiende.

Så hvorfor avlegges ensemblet så mange (kritiske) besøk i dag? Av dem som var studenter på 1960- og 1970-tallet, og som i dag underviser studenter, lot mange seg fascinere og påvirke av disse tenkerne. Spesielt av Marcuse, ungdomsrevolusjonens far. Essayet Repressiv toleranse fra 1965 fastslår at herskerklassens indoktrinering har gjort en falsk bevissthet til den generelle bevissthet, og at lov og orden beskytter «det etablerte hierarki». Marcuse angrep forestillingen om en upartisk toleranse fordi den i virkeligheten vil beskytte «det allerede etablerte diskrimineringsmaskineriet». Når selve friheten og lykken står på spill risikerer menings-, forsamlings- og ytringsfrihet å bli «redskap for å godkjenne trelldom»; en ekte, frigjørende toleranse innebar ifølge Marcuse «intoleranse overfor bevegelser fra høyre og toleranse overfor bevegelser fra venstre».

Dette i sterk kontrast til den liberale tradisjonens John Stuart Mill, som i On Liberty (1859) insisterer på at det ikke bare er nær umulig å vite hvilken oppfatning som er gal, men selv om vi skulle vite det, vil det «å kvele den fremdeles være et onde».

Sosial rettferdighet i skole og akademia

Som sosialpsykologene Greg Lukianoff og Jonathan Haidt påpeker i The Coddling of the American Mind (2018), kan en marxistisk tilnærming til samfunnet – som i Marx’ tid handlet om konflikten mellom proletarer og kapitalister – brukes til å tolke enhver gruppekonflikt. Menn som undertrykkere og kvinner undertrykte, for eksempel. På grunn av en generasjon studenter som i dag er blitt de eldre lærere og professorer, er «et marcusisk syn fremdeles bredt tilgjengelig».

Asger Sørensen, filosofiprofessor ved Aarhus Universitet og forsvarer av kritisk teori, definerer kritisk teori i boken Videnskabsteori (2010) som å «stå i bevisst opposisjon til eksisterende sosiale urettferdigheter, og det gjelder også når den skal gjøre seg gjeldende som vitenskapsteori». I tiårene etter publiseringen av Marcuses essay poppet det opp forskjellige teorier og tilnærmingsmåter innen humaniora og samfunnsvitenskap for å studere maktforhold – dekonstruksjon, poststrukturalisme, postmodernisme og annen kritisk teori.

Lukianoff og Haidt beretter om studenter og lærerpersonale ved amerikanske høyskoler og universiteter som «virker å tro at hensikten med undervisning er å frembringe samfunnsendring, og at hensikten med utdanning er å gjøre studenter i stand til mer effektivt å frembringe denne endringen».

Å kjempe for «sosial rettferdighet» i alle sfærer kan høres ut som en nobel sak. Men hva man fyller begrepet med er ikke gitt. Den østerriksk-britiske politiske filosofen F. A. Hayek erfarte i arbeidet med The Mirage of Social Justice (1976) at jo mer han forsøkte å gi det konkret betydning, jo mer falt det fra hverandre. Å kritisere konseptet som bærer navnet sosial rettferdighet føltes som å «slå inn i et tomrom», fordi ingen så ut til å ha en klar idé om hva det handlet om, men i stedet grep til det for å gi legitimitet til forskjellige krav.

Det tradisjonelle rettferdighetskonseptet forholder seg til hvilke generelle, upersonlige spilleregler som er satt opp, og i liten grad utfall av prosesser. Noe som er uforenlig med etterstrebelsene i det økonomen Thomas Sowell kaller «jakten på kosmisk rettferdighet», som krever enorm statlig inngripen i konkrete forhold for å rette opp enhver økonomisk og sosial skjevhet. Men å åpne opp for utstrakt, vilkårlig bruk av statsmakten vil stimulere til en evigvarende, bitter maktkamp blant alle interesser i samfunnet, advarer Sowell i The Quest for Cosmic Justice (2002): «Det er en oppskrift på økonomisk, politisk og sosial katastrofe.»

Forskjellige rettferdighetsoppfatninger – handler rettferdighet for eksempel om spilleregler eller resultater, hva er rettferdig av radikal omfordeling av goder og sterk eiendomsrett? – vil lede til vidt forskjellig politikk, og spesielt marxismen omsatt i praksis kan, for å si det forsiktig, ikke sies å ha overbevist mange om kommunismens fortreffelighet. Samfunnet har ikke råd til et undervisningsopplegg med en politisk misjon. Ingen vitenskapsmann sitter med en ubestridt skrivebordsplan for hvordan et rettferdig samfunn kan oppnås, ei heller en fasit som sier hvordan det ser ut.

Aristoteles og stoikerne mente at alle entiteter har et formål, et telos. Vitenskap og universiteter har òg et telos, nemlig sannhet og kunnskap. Universitetets verdi ligger med andre ord i hvorvidt det oppfyller sitt telos; en vitenskapsmann som setter penger, popularitet eller ideologi over sannhet, er ingen verdifull vitenskapsmann.

En verden der kampen for samfunnsomveltning overskygger det som tradisjonelt har blitt forstått som vitenskapens telos, blir en verden vanskelig å orientere seg i. Ved å gjøre kampen for å erstatte dagens samfunnsmodell med en ny, viktigere enn sannhetssøken, har kritisk teori medvirket til å sette døren på gløtt for politisk aktivisme der politisk aktivisme ikke hører hjemme.