DEBATT

Norske myndigheter bør igangsette en ny offentlig utredning, som tar for seg stiftelsenes rolle i dagens og fremtidens sivilsamfunn, skriver Aslak Versto Storsletten.
Norske myndigheter bør igangsette en ny offentlig utredning, som tar for seg stiftelsenes rolle i dagens og fremtidens sivilsamfunn, skriver Aslak Versto Storsletten.

Frivillighetens år 2022

DEBATT: Skal vi ha et uavhengig og selvstendig sivilsamfunn, trenger vi økt oppmerksomhet om stiftelsenes rolle.

Publisert Sist oppdatert

2022 er frivillighetens år. Frivillighet er en del av det vi kaller sivilsamfunnet. Det er vanlig å definere det sivile samfunnet ut ifra hva det ikke er. Det er ikke marked eller stat. I sivilsamfunnet kommer mennesker sammen for å finne fellesskap og arbeide for saker som vekker engasjement. Sivilsamfunnsinstitusjoner har en annen karakter enn formelle statlige organisasjoner og kommersielle bedrifter. De bygger på forskjellighet, frivillighet og engasjement nedenfra. Sivilsamfunnet domineres av private organisasjoner, som er drevet på en fellesskaplig, ikke-offentlig og ikke økonomisk (ikke-ervervsmessig) basis.

Forskjellige befolkningsstudier av frivillig innsats viser at andelen som gjør frivillig arbeid, har holdt seg stabil på omkring 60 prosent de siste årene. Hele 63 prosent av befolkningen (over 15 år) gjorde frivillig arbeid i løpet av 2019. Den frivillige arbeidsinnsatsen i de frivillige organisasjonene tilsvarer over 140 000 årsverk, og frivillig arbeid bidro med en verdiskapning tilsvarende 78 milliarder kroner i 2018. Norge fremstår med andre ord til dels som en frivillighetsnasjon, og vi er avhengige av frivilligheten om vi skal ha et levende og inkluderende sivilsamfunn.

Forlenget arm av det offentlige

I 1985 oppnevnte Willoch-regjeringen et offentlig utvalg som utredet det norske sivilsamfunnet, eller mer spesifikt, de frivillige organisasjonene her i landet. Utvalget var ledet av den tidligere statsministeren Lars Korvald fra Kristelig Folkeparti, og det leverte den grundige utredningen med navnet NOU 1988:17 Frivillige organisasjoner i 1988. Her kom det blant annet frem at offentlig tilskudd var av helt avgjørende betydning for aktiviteten på mange områder i sivilsamfunnet.

Utvalget drøftet om rammebetingelsene for organisasjonslivet kunne bli bedre gjennom generelle avgifts- og skattelettelser, fremfor drifts- og prosjektstøtte fra det offentlige. Dette ville trolig gitt sivilsamfunnsorganisasjoner større frihet og uavhengighet fra den offentlige sfæren – noe som var blant andre Korvalds ønske. Men det vant ikke særlig gehør hos statens representanter. I stedet fortsatte utviklingen fra etterkrigstiden. Det gikk i retning av stadig større enighet om statlig avhengighet og finansiering.

Forsker og forfatter Håkon Lorentzen viser i boken Moraldannende kretsløp hvordan skillet mellom den offentlige sfæren og sivilsamfunnet bevisst er blitt tonet ned gjennom den sosialdemokratiske styringsideologien, som på sett og vis dominerte samfunnsutviklingen etter andre verdenskrig. Sosialdemokratiet toner ned grensene mellom stat og sivilsamfunn, og lar sivilsamfunnet være styrt av politiske målsettinger.

Disse tendensene gjør seg fremdeles gjeldende. Av inntektskildene til frivillige og ideelle organisasjoner, er cirka 27 prosent statlige og 17 prosent kommunale og fylkeskommunale midler gjennom kjøp av tjenester og overføringer, mens cirka 45 prosent kommer fra husholdninger og 12 prosent fra andre private aktører. Nærmest samtlige norske partier trekker frem at frivilligheten skal ha en selvstendig rolle, men godt over 40 prosent av alle inntektene til frivillige organisasjoner kommer altså fra offentlige kilder.

Organisasjonene blir ofte avhengige av offentlige midler. Et ønske om mest mulig offentlige penger, bidrar fort til å undergrave frivillighetens rolle som en selvstendig moralsk og/eller politisk kraft, med en kritisk distanse til det offentlige. Det kan i tillegg svekke det sivile engasjementet.

Stiftelser

En viktig bidragsyter til å sikre sivilsamfunnets organisasjoner den finansieringen og uavhengigheten de trenger, kan være stiftelser. I dag finnes det om lag 6600 stiftelser i Norge, som har en total egenkapital på om lag 175 milliarder kroner. I tillegg til at stiftelser mobiliserer frivillighet – i 2019 organiserte stiftelsene 98 000 frivillige, som la ned om lag 4 millioner dugnadstimer – finnes det en rekke allmennyttige utdelingsstiftelser. Disse delte ut 5,8 milliarder kroner bare i 2019. Etter årtusenskiftet har stiftelseslandskapet endret seg ved at det har blitt opprettet flere større pengeutdelende stiftelser, og flere stiftelser har fått utvidet sin kapital med bidrag fra enkeltpersoner eller familier. Denne utviklingen innebærer at frivilligheten og sivilsamfunnet får flere inntektsmuligheter uavhengige av staten.

Landets stiftelser deler altså ut milliarder av kroner til samfunnsnyttige formål hvert år, og de er avgjørende for hele det norske sivilsamfunnet. Derfor er det underlig at nærmest ingen av de politiske partiene skriver om stiftelser og andre former for filantropi i sine partiprogrammer – stiftelser er i beste fall nevnt i en setning eller to i programmene til enkelte av de såkalte borgerlige partiene.

I 2016 foreslo Stiftelseslovutvalget en ny lov om stiftelser, hvor det ligger forslag om betydelige forenklinger, blant annet i reglene om saksbehandling ved omdanning av stiftelser. I om lag fem år lå den nye stiftelsesloven i Næringsdepartementet, uten at mye skjedde. En ny utgave ble riktignok sendt ut på høring i mai 2021, men forslaget til ny og forenklet lov om stiftelser kunne altså ligge hos det offentlige over så lang tid, uten at det skjedde særlig mye – og det under ledelse av de borgerlige partiene, som ideologisk gjerne liker å fremstille seg som forsvarere av sivilsamfunnet.

Norske partier anerkjenner med andre ord ikke den rollen stiftelser spiller, og kan spille fremover, for frivilligheten og sivilsamfunnet.

Sjansen for at større private formuer blir til nye stiftelser i fremtiden, samt tilfører eksisterende stiftelser mer midler, er store. Velstående mennesker og familier ønsker ofte å gi noe tilbake til storsamfunnet. Disse stiftelsene er ikke nødvendigvis interesseorganisasjoner som ønsker noe i retur. De kan representere en selvstendig kraft, som kan være avgjørende for å styrke sivilsamfunnet og frivilligheten.

At sivilsamfunnet har flere finansieringskilder, er sunt. Det skaper mangfold og pluralisme. Et levende og mangfoldig sivilsamfunn kan være en nøkkel til å fremme sosial kapital. Sosial kapital blir ofte brukt som en forklaringsvariabel for gunstige sider ved et samfunn – slik som økonomisk vekst, solidaritet og godt styre.

Nå som det det er frivillighetens år, bør norske myndigheter benytte muligheten til å igangsette en ny offentlig utredning, som tar for seg stiftelsenes rolle i dagens og fremtidens sivilsamfunn.

Teksten bygger på et nylig utgitt Civita-notat.