DEBATT

Har MDG gått i «FrP-fellen»?

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har hatt store politiske gjennomslag innen klima og miljø. Men i likhet med FrP – som fikk endret norsk innvandringspolitikk – gir det ikke store utslag i valgresultater.

Publisert

Hvorfor MDG (igjen) ikke greide å komme seg over sperregrensen, er ett av flere spørsmål som landets kommentatorer og valgeksperter analyserer i etterkant av årets stortingsvalg.

Minervas nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm mener at MDGs problem er for dårlig politikk. Fridstrøm peker blant annet på at det ikke holder at MDG har svært høyt sakseierskap blant egne velgere på klima og miljø, når de samme velgerne gir partiet i gjennomsnitt laveste score på alle andre saksfelt.

Fridstrøm sammenligner deretter MDG med FrP, som også har svært høyt sakseierskap på sitt kanskje viktigste område, nemlig innvandring. Men forskjellen på MDG og FrP er at sistnevntes velgere også mener at partiet er best på andre saksfelt – som skatt, eldreomsorg og samferdsel.

Fridstrøms analyse og forklaring på manglende (stortings)valgsuksess for MDG er nok god og plausibel.

Men samtidig finnes det en annen analyse som også kan være inne på noe – uten å underkjenne eminente Fridstrøms analyse. Den kan snarere være komplementerende.

Hvordan FrP forandret norsk innvandringspolitikk

I en serie Minerva-artikler i sommer ble endringene i innvandringsdebatten de siste tiårene diskutert og analysert.

I lederartikkelen for Minervas tidsskrift nr.2/2021, som hadde samme tema, peker Minervas redaktør Nils August Andresen særlig på Brochmann-utvalgene som en årsak til at innvandringsdebatten ble endret.

Det er ingen tvil om at de to grundige NOU’ene som ble ledet av Grethe Brochmann, fikk store konsekvenser for innvandringsdebatten, slik både Andresen og sosiologen Cathrine Holst er inne på i kåringen av de ti viktigste NOU-ene i Morgenbladet i 2014.

Men særlig Brochmann I-utvalget fikk også store konsekvenser for innvandringspolitikken.

I forkant av denne rapporten var innvandringsdebatten og -politikken vesentlig annerledes enn i dag. I lang tid hadde nemlig FrP nærmest monopol på å føre en såkalt streng innvandringspolitikk.

Da FrPs daværende formann, Carl I. Hagen, skulle holde tale 1. mai i 1997, møtte demonstranter, særlig fra Blitz-miljøet, opp for å kaste egg på Hagen på grunn av FrPs strenge innvandringspolitikk.

I FrPs valgprogram for 1997 var det følgende innvandringspolitikk som førte til eggkasting:

Fremskrittspartiet vil begrense antall fjernkulturelle som gis opphold til Norge, til 1000 personer pr. år. Denne summen omfatter de som får opphold på humanitært grunnlag, familiegjenforening og flyktninger. Prioritet bør gis til overføringsflyktninger (kvoteflyktninger).

Fremskrittspartiet vil at Norge skal fortsette å føre en restriktiv politikk når det gjelder å innrømme asyl med flyktningstatus. Flyktningstatus skal bare innvilges etter individuell behandling, og ikke som gruppe.

De andre styringspartiene har kopiert FrPs innvandringspolitikk

Når man deretter sammenligner FrPs asyl- og innvandringspolitikk på 1990-taller med dagens asyl- og flyktningpolitikk til de to styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, burde Blitz og andre asylliberale demonstranter gå til storinnkjøp av egg og tomater.

Da Høyre/FrP-regjeringen fikk et bredt flertall for en strammere innvandringspolitikk i etterkant av migrasjonskrisen i 2015, hadde FrPs tidligere parlamentariske leder, Harald Tom Nesvik, helt rett da han uttalte at:

«Vi har fått gjennomslag for en politikk vi har stått nærmest alene om i tredve år. Nå er det 161 av 169 av representanter som slutter opp om mange av forslagene folk kastet egg på oss for ute på torgene.»

Leder for Civita, Kristin Clemet, har vært inne på noe av det samme, da hun i en debatt om høyrepopulisme under Arendalsuka uttalte at:

«Når det gjelder innvandring, så tror jeg at vi må gi Fremskrittspartiet den anerkjennelsen at en del av det de har sagt, som ikke alle har hørt på, nok har hatt noe for seg.»

Clemet påpekte også hvordan Høyre (og hun selv) har snudd i sitt innvandrings- og integreringspolitiske syn:

«På 90-tallet var jeg aktiv i Høyre. Jan Petersen var leder av Høyre. Og jeg husker han stod på et landsmøte og sa at han syntes vi skulle få obligatorisk språkopplæring, eller norskopplæring, for innvandrere. Da tror jeg at jeg var på forsiden av Aftenposten og ga uttrykk for at jeg mente det var rasistisk å kreve det. Noe i den duren. Det mener jeg ikke lenger.»

Men selv om FrP har «vunnet» både innvandringsdebatten og -politikken, ved at både Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet i stor grad har kopiert deres innvandringspolitikk fra 1990- og 2000-tallet, betyr ikke dette at de alltid har vunnet økt oppslutning gjennom valg.

Snarere har FrP beveget seg enda lenger til høyre i både innvandringsdebatten og politikken, noe som blant annet kan være med å forklare partiets tilbakegang i storbyene – som tidligere var FrP-bastioner.

Som Aksel Fridstrøm er inne på, har FrP likevel ikke mistet så mye oppslutning, fordi de også har sterkt eierskap til andre saksfelt som samferdsel, skatt og eldreomsorg.

Men uten disse sakseierskapene kunne FrP fort endt opp som Dansk Folkeparti, som i likhet med FrP også har «vunnet» innvandringsdebatten og -politikken i Danmark, men som har falt fra en et valgresultat på 21,1 prosent i valget i 2015 til 8,7 prosent i valget 2019. I skrivende stund har Dansk Folkeparti en oppslutning på 5,6 prosent. Riktignok med innvandringskritiske partier til høyre for seg.

MDG har forandret Norges klima- og miljøpolitikk

I sommer kom den siste i rekken av mange «Brochmann-rapporter» fra FNs klimapanel, som – i likhet med de faktiske Brochmann-rapportene om innvandring – har endret både klima- og miljøpolitikken og diskusjonen i Norge.

Årets valg ble derimot ingen suksess for MDG, dersom sperregrensen sees på som et suksesskriterium. Men det betyr ikke at MDGs opposisjonsrolle på Stortinget de siste fire årene har vært mislykket.

Snarere har MDG bidratt til å flytte både klimadebatten og løsningene i en «grønnere» og langt mer radikal retning.

Et eksempel er da olje- og energiminister Tina Bru fra Høyre rykket ut mot MDG og mediene på Facebook, gjengitt i Aftenbladet, om at klimadebatten kun handler om hvorvidt man vil stanse leting umiddelbart, sette en sluttdato og avvikle næringen i sin helhet.

MDG og de andre klimapartiene har også lyktes med å flytte både debatten og politikken langt om blant annet olje. Både under Stoltenberg II- og Solberg-regjeringen var kartlegging av petroleumsforekomster i Lofoten, Vesterålen og Senja store stridstemaer. Det samme har iskanten i Barentshavet vært.

I dag har «klima- og miljøpartiene» vunnet denne kampen og flyttet politikken til både Høyre og Arbeiderpartiet.

De foreslåtte endringene i petroleumsskattesystemet på sokkelen er det heller ikke sikkert hadde blitt foreslått, om ikke MDG og de andre «klimapartiene» hadde hatt en mer radikal oljepolitikk.

At miljø- og klimasaken stadig blir viktigere for folk flest, tvinger dermed Høyre og Arbeiderpartiet til i stadig større grad å endre sin klima- og miljøpolitikk i retning av MDG og de andre «klimapartiene», som av mediene og miljøorganisasjonene fremstilles å ha «fasiten» på hvilken politikk som er best.

Det er kanskje en fattig trøst at MDG har fått store gjennomslag i både klimadebatten og politikken, når dette ikke resulterer i stor nok oppslutning til å komme over sperregrensen.

Det kan derfor synes som om MDG har falt i samme «felle» som FrP har gjort i innvandringsdebatten.

FrP har forsøkt å løse «fellen» med å bevege seg lengre til høyre i innvandringsdebatten og -politikken, for å sikre fortsatt sakseierskap hos de mest innvandringskritiske velgerne, samtidig som de forsøker å opprettholde sakseierskap på andre områder.

Fremover har MDG derfor flere valg:

De kan enten gjøre som FrP og bevege seg i en enda mer radikal retning når det kommer til retorikk og politikk innen klima og miljø, slik strategien synes å ha vært hittil.

Da kan de fortsatt «eie» klima- og miljøfeltet, og fortsette å dytte styringspartiene i en mer radikal retning, men da med liten sjanse til å vokse seg større.

En annen strategi er å gjøre klima- og miljøpolitikken litt mindre radikal, uten ultimatum, og dermed bli mer spiselig for både velgere og eventuelle samarbeidspartnere.

Den tredje strategien er å faktisk begynne å snakke om andre deler av sitt partiprogram, som for eksempel skolepolitikken, og dermed øke sitt sakseierskap på andre områder.

Det blir spennende å se hvilken strategi partiet går for.