KOMMENTAR

Frps beger har vært fullt flere ganger tidligere. Renner det over denne gangen?
Frps beger har vært fullt flere ganger tidligere. Renner det over denne gangen?

Er Frp-begeret virkelig helt fullt nå?

Når Siv Jensen betegner egen regjering som grå og kjedelig øker sjansene for at Frp faktisk hopper av.

Publisert   Sist oppdatert

I går morges så det ut til at den regjeringskrisen som truet var av det vanlige slaget – indremedisinske utblåsinger fra Frps høyrefløy med Christian Tybring-Gjedde i spissen, som ville bli avvist av flertallet i partiets ledelse og Stortingsgruppe. Litt som da Tybring-Gjedde i oktober 2018 erklærte at «begeret var fullt» da KrF drev et spill med AP for å redusere taxfree-kvoten.

Men i løpet av dagen ble det tydelig at det ikke bare var den vanlige gruppen av misfornøyde som hadde "fullt beger". Det gjaldt også stortingsrepresentant Kari Kjønaas Kjos, som hittil har støttet regjeringsdeltakelsen. Det samme har Rogaland-representanten Roy Steffensen, som tvitret: «Regjeringen forhandlet med en terrorist. Terroristen vant.»

Så kom Siv Jensen på banen, hjemkommet fra Paris. Etter dette ligner situasjonen på bompengekrisen foran valget i fjor høst, der det var reell fare for at regjering skulle sprekke. Da måtte Erna Solberg stille ultimatum til samarbeidspartnere, og den gangen var det Venstre som var det siste partiet som kom på plass.

Denne gangen ønsker Siv Jensen å gi inntrykk av at det er hun, ikke Solberg, som er i førersetet. Frp vil nå utarbeide en liste over krav, og som Solberg må ta stilling til: «Da er det i grunnen opp til henne om hun vil ta det på alvor eller ikke», som Jensen sier. Juniorpartneren stiller altså et ultimatum til statsministeren.

Er tiden inne?

Timingen for det forrige toppunktet i regjeringskranglingen gjorde det vanskelig for Frp å bryte ut. Like foran et valg ville dette fremstå som desperat eller kalkulert. Partiet hadde tross alt vært med på bompengepolitikken i årevis.

Nå er timingen bedre. Valgresultatet var dårlig, dog ikke katastrofalt, og dersom partiet skal frigjøre seg fra regjeringen for å bygge seg opp med selvstendig profil foran neste valg, kan det være like greit å få det unnagjort.

Jeg har lenge ment at det gir mening, både for Frp og de øvrige partiene, at Frp forlater regjeringen, og skrev om dette to dager etter kommunevalget. Å henge dette på en sak som har med innvandring å gjøre er også nærliggende, siden dette er det området der Frp klarest har større oppslutning om sin politikk enn andelen velgere som stemmer på dem, altså et vekstpotensial.

Er saken viktig nok?

Striden rundt IS-kvinnene kan derfor leses på to måter: Enten som en utløsende, ja bekvem årsak for å få til en Frexit som er begrunnet i den generelle styringsslitasjen i regjeringen og særlig at denne går ut over Frps oppslutning.

Eller som at saken er så viktig i seg selv at Frp ikke kan leve med den. Kjønaas Kjos argumenterer eksplisitt for det siste – ingenting kan reparere samarbeidet etter denne saken, sa hun til TV2.

Men på den annen side: En indikasjon på at Frp bruker denne saken for å få gjennomslag for egen politikk, og heller ikke denne gangen vil gjøre alvor av å gå ut, er innvandringspolitisk talsmann Jon Helgheims uttalelse på Frps egne nettsider der han sier at «ingen IS-kvinne skal få presse Frp ut av regjering, slik at Norge får en langt mer liberal innvandringspolitikk. For dersom Frp går ut av regjering – er de eneste vinnerne de som ønsker flere innvandrere til Norge».

Dersom Frp heller ikke denne gangen mener alvor med å trekke seg, bør Erna Solberg være den som setter ned foten: Vi kan ikke ha regjeringskriser hvert halvår. Hun bør snu Jensens ultimatum: Enten så går dere nå, eller så er dere snille jenter og gutter frem til Stortingsvalget.

To hensyn mot hverandre

Det er klart at selve saken er vanskelig for de fleste partier. To hensyn står mot hverandre – et barn som er norsk statsborger og sannsynligvis er alvorlig sykt, trenger hjelp, og det fordrer at barnet kommer hjem, mot prinsippet om at voksne som har reist til Syria for å hjelpe IS ikke har rett på noen hjelp fra Norge, og at det vil innebære en sikkerhetsrisiko om de kommer hjem.

Det politiske flertallet har forsøkt å løse dette dilemmaet ved å ville ta barna til IS-kvinnene hjem alene, uten mødrene. Det er ingen ideell løsning, men bedre enn at en potensiell sikkerhetsrisiko følger med på lasset. Men siden moren nekter å la seg skille fra barnet, har bare en pakkeløsning vært mulig: Barnet pluss mor, eller ingen av dem. Da valgte Høyre å slutte seg til KrF og Venstres krav om å få barnet hjem, mens Frp fremdeles sa nei. Arbeiderpartiet følger regjeringen.

Beskjeden sikkerhetstrussel

Moren er siktet av PST for deltakelse i terrororganisasjonene Nusrafronten og IS. Hun er ikke siktet for spesifikke terrorhandlinger. Slike er vanskelige å bevise i krigens kaos, og det blir ikke lettere å gjøre det fra Norge. Som TV 2s Kadafi Zaman oppsummerer er det ingen grunn til å tro på det kvinnen selv sier, siden alle tilbakevendte IS-medlemmer har løyet til politiet og i retten.

Så det er vanskelig å vite om hun bare, slik IS-kvinnene gjerne påstår, har laget mat, passet barn og gitt lignende hjelp, eller selv har deltatt i IS' voldelige aktiviteter. Frp kaller henne konsekvent for terrorist, men da betyr begrepet altså «deltatt i en terrororganisasjon», ikke nødvendigvis «utført eller planlagt terrorhandlinger».

Graden av radikalisering, og dermed trussel mot Norge, er det også vanskelig å ha noen sikker formening om. Moren vil med stor sikkerhet bli rettsforfulgt når hun kommer til Norge, og det er sannsynlig at hun idømmes fengsel. Bekymringen til Frp og de som er enige med partiet gjelder hva som skjer etterpå.

Thomas Hegghammer er en av landets fremste terroreksperter, og han mener at sikkerhetsrisikoen forbundet med IS-mødrene er liten: «Jeg ser ikke noe sikkerhetsproblem ved å ta tilbake barn med sine mødre. Det er ikke hundre prosent risikofritt, men jeg vil si at risikoen er veldig lav», sa han til NRK i oktober.

Jeg deler denne vurderingen, og synes trusselbildet som tegnes av Frp og enda mer på de høyreekstreme nettstedene rett og slett er hysterisk: En slik IS-mor på frifot i Norge etter noen år, ja selv en liten gruppe av dem, endrer ikke det samlede trusselbildet i Norge vesentlig.

Jeg er derfor enig i regjeringens beslutning: Hensynet til barnet veier tyngre enn denne svært beskjedne økningen i sikkerhetstrusselen mot Norge. Men hva mener det norske folk om dette? Jeg regner med at meningsmålinger allerede er på vei, og antar at et flertall i alle partier unntatt Frp er enig med regjeringen.

Bordet fanger

Frp har gitt seg selv et par uker på å få et svar fra statsministeren i forkant av partiets strategisamling i slutten av januar. Siv Jensen sa på Politisk Kvarter i morges at hun håper å ha kravlisten klar i løpet av dagen.

I løpet av de to ukene vi snakker om vil vi både få et klarere inntrykk av hva opinionen mener i denne konkrete saken, og dermed om den utgjør en velegnet sak å gå på for Frp, og vi vil se om trusselen om å gå ut av regjeringen endrer Frps oppslutning. Slike målinger kan påvirke utfallet.

Prosessen har også sin egen dynamikk – bordet kan fange. Her er måten Siv Jensen ordla seg i går interessant. Ved tidligere kriser har hun gjort det klart at Frp må ha mer gjennomslag. Denne gangen har hun føyd til en generell oppgitthet over hele regjeringsprosjektet. I går begrunnet hun behovet for mer gjennomslag for Frp i regjering med at «dette kommer i lyset av at vi lenge har hatt fravær av gjennomslag for våre saker, og det er ikke derfor Frp er i regjering. Vi vil gjøre en forskjell. Vi mener Høyre i alt for stor grad har lent seg til KrF og Venstre, og bøyd av for mye. Det bidrar til at politikken i sum blir grå og kjedelig».

Jeg deler for så vidt Jensens diagnose (i tillegg til andre diagnoser jeg gir den): Denne regjeringen er grå.

Men et interessant aspekt ved hennes diagnose i går var at det ikke bare er Frp som må få gjennomslag. Hun sa at ingen av partiene var til å kjenne igjen, og at «nå er tiden overmoden for at vi kjenner igjen hvert av de fire regjeringspartiene med tydeligere gjennomslag». Alle skal altså få gjennomslag for sine hjertesaker.

En slik logikk viser at Jensen befinner seg i kraftig oljepengerus, siden dette bare kan være mulig ved å åpne kranene enda mer. Og mange av konfliktene i regjeringen kan ikke løses på denne måten, siden de ikke primært handler om penger. Den aktuelle saken er et eksempel på det. Da må det finnes kompromisser, eller at noen taper enkelte saker mot å vinne andre, slik innvandringspolitikken generelt strammes inn, men med noen unntak.

Det er usannsynlig at Jensens ultimatum vil gi særlig reelle endringer. Granavolden-plattformen ligger i bunnen, og KrF og Venstre vil sterkt motsette seg store endringer. Solberg kan forsøke å smøre med mer oljepenger, slik hun alltid gjør, men jeg antar at hun begynner å bli grundig lei av Frp nå, og har ganske lite å gi.

Med magert utbytte må Jensen enten ro seg ut av disse formuleringene – plutselig ble regjeringsprosjektet veldig spennende og givende igjen, eller ta konsekvensen og gå ut.

Forankring ikke mulig

Mange, blant annet Kristin Clemet, har også reagert på den manglende forankringen av denne beslutningen, som ble tatt allerede i oktober. Men problemet er at man av hensyn til nødvendig hemmelighold rundt operasjonen for å hente ut familien ikke har kunnet diskutere den utenfor regjeringen.

Dessuten har Jensen ikke hatt noen interesse i å «forankre» sitt nederlag, altså forklare for partiet hvorfor de må akseptere dette nederlaget. En mulig løsning var at istedenfor en opprivende ekstern prosess nå som undergraver stemningen mellom regjeringspartiene, kunne Frp internt i regjeringen forsøkt å få til noen motytelser som kunne presenteres samtidig som denne saken ble kjent.

Men det har nok ikke vært aktuelt: Dersom de øvrige partiene skal presses til motytelser, må det rett og slett en åpen offentlig krangel til.