Skitten lynavleder i feil pendlerbolig

På fredag publiserte Hadia Tajik en hard kritikk mot en så langt upublisert sak i Aftenposten om hennes bruk av stortingets ordning for pendlerleiligheter.

Tajik anklager Aftenposten for å forsøke «å lage en skandale» av at hun i tre måneder i 2019 har hatt tildelt pendlerbolig. Et forhold Tajik selv mener var nødvendig grunnet hennes sikkerhetssituasjon. Tajik understreket samtidig at hun de siste 12 årene har valgt å ikke benytte seg av denne ordningen, og at de tre månedene i 2019 er eneste unntak fra dette. På Politisk Kvarter i dag økte Tajik sågar presset: «Det Aftenposten har drevet med, det er en presseskandale», sa hun i debatt med avisens sjefredaktør Trine Eilertsen.

Umulig å ettergå Tajiks kritikk mot Aftenposten

Å komme avsløringer om seg selv i forkjøpet er en kjent teknikk blant politikere. Brukt riktig er det et velegnet grep for å skape sympati for den som granskes, og har ofte den effekten at det tar brodden av potensielt skadelige avsløringer for en selv. Forkjøpsangrepet fungerer da som en lynavleder, og når lynet treffer politikeren, kan politikeren lede det inn i et allerede definert narrativ. Dette gjelder i særdeleshet dersom avisen som har saken, har gått for langt i sin vinkling av innholdet eller på andre måter vært urimelig mot den vedkommende i avisens søkelys.

Tajik ser ut til å anføre det sistnevnte: Hun mener avisen har presset henne til å utgi sikkerhetsopplysninger om seg selv for å forklare hvorfor denne saken ikke burde regnes som en nyhetssak, og klager på kommunikasjonen med avisen.

For utenforstående er det umulig å ettergå substansen i Tajiks anklage mot Aftenposten. Dette er fordi avisen så langt ikke har publisert saken Tajik kritiserer. Avisen har også en annen forklaring når det kommer til korrespondansen med Tajik. De hevder de i langt tid har forsøkt å få et intervju med Tajik, uten hell. I debatten med Tajik på Politisk Kvarter sa Eilertsen også at Tajik vet like godt som henne at Aftenposten har informasjon avisen så langt ikke har publisert.

Slik sett kan det følgelig være at Aftenpostens forsøk på å få svar fra Tajik om hennes bruk av pendlerleilighet i 2019 er en ikke-sak – men det kan også være at den ikke er en ikke-sak. Å konkludere, som Tajik gjør, med at saken er en presseskandale, er i alle tilfeller et nytt grep i norsk politikk: en mektig politiker som roper «fake news» allerede før de er publisert, uten at publikum har sett noen sak å gjøre seg opp noen mening om, og i en situasjon det er langt fra sikkert at Aftenposten ville publisert en sak av den typen Tajik beskriver – eller sak overhodet – i det hele tatt.

Uværet fortsetter

Det som imidlertid er veldig rart med Tajiks forutgående annonsering av potensielle avsløringer om hennes egen bruk av pendlerleilighet i Oslo er at hun avgrenset den relevante perioden til bare de 12 siste årene, hvorpå hun presiserer at hun bare har hatt en slik leilighet i 3 måneder i løpet av denne 12-årsperioden.

For i en ny sak publisert i VG i går fremkommer det at Tajik også har benyttet seg av regjeringens ordning for pendlerleiligheter i perioden 2006 til 2010. Og dette forholdet ser for å bruke Tajiks egne ord «uryddig ut».

Saken er i korthet som følger: Etter å ha blitt oppnevnt som politisk rådgiver i regjeringen leverte Tajik sin første søknad om pendlerleilighet 1. desember 2006. I denne hun oppga at hun ikke hadde «utgifter til egen bolig på hjemstedet». Dette fører etter regelverket til at hun skal betale skatt av den fordelen pendlerleiligheten utgjør. Etter VGs opplysninger er denne fordelen verdsatt til 10 403 kroner per måned, hvilket potensielt blir et relativt stort beløp når leieforholdet pågikk over flere år.

Men Tajik betalte ikke skatt av denne fordelen. Dette følger av at Tajik kort tid etter at hun fikk beskjed om at pendlerleiligheten ville utløse fordelsbeskatning, leverte nye opplysninger til Statsministerens kontor. Den 11. desember retter Tajik sin opprinnelige søknad om pendlerleilighet til å si at hun «opprettholder bolig på hjemstedet». Dermed behøver hun ikke å skatte av fordelen med pendlerleilighet i Oslo.

For å dokumentere slike boutgifter viser Tajik til en leiekontrakt inngått med hennes foreldres tidligere naboer. Etter denne kontrakten, som er datert 30. november 2006, skal Tajik betale 3000 kroner i månedlig leie med overtakelse den 1. desember 2006.

Overtakelsen av denne leiligheten skulle altså ifølge kontrakten ha funnet sted på nøyaktig samme dag som Tajik sendte sin første søknad om pendlerleilighet til Statsministerens kontor. Det synes veldig rart at man den samme dagen som man starter et leieforhold, og etter å ha undertegneten kontrakt om saken dagen før, ikke husker å opplyse om dette når man søker om pendlerleilighet.

Enda rarere blir det når man noen dager etterpå kommer på at man faktisk har denne leiligheten, men da først etter at man er blitt gjort oppmerksom på at det utløses fordelsbeskatning av pendlerleilighet, med mindre man har utgifter til en slik bolig på hjemstedet.

For å gjøre det hele enda mer spesielt flytter Tajik aldri inn i denne leiligheten – og betaler aldri den nevnte leien.

Dette peker derfor i retning av at Tajiks leieavtale var en proforma-avtale, opprettet først og fremst med det formålet at Tajik skulle slippe å betale skatt av den fordelen hun oppnådde i form av pendlerleiligheten. Det er nå opp til Tajik avklare at dette ikke er tilfellet.

Det har hun så langt ikke gjort. Overfor VG skyver hun i stedet tilsynelatende ansvar for kontrakten hun har undertegnet over på sin far: «Som jeg husker det, hjalp faren min meg med denne kontrakten, men den ble altså ikke tatt i bruk.»

Selv om disse forholdene ligger tilbake i tid, er det mange nye lynnedslag her. Og problemene fortsetter:

Udokumenterte, uoppgitte utgifter

Til VG forklarer Tajik at hun til tross for at hun ikke betalte leien hun etter kontrakten skulle betale likevel, ikke har unndratt skatt. Dette skyldes ifølge henne selv at hun bodde hjemme når hun var i Rogaland og bidro med å dekke utgifter i sin families husholdning. Noen formell avtale om dette eller dokumentasjon på at slik overføringer har funnet sted, kan Tajik imidlertid ikke fremvise.

«Jeg skulle ønske at jeg hadde alle kvitteringene fra den gangen i en skoeske under sengen min i dag. Men det har jeg altså dessverre ikke», sier Tajik til VG om forordningen med foreldrene.

I en ny post på Facebook skriver Tajik også, med referanse til slike bidrag til foreldrene, at hun «fulgte regelverket for pendlerboliger og skattereglene, og det «har aldri blitt reist spørsmål om dette tidligere». Posten har i skrivende stund med 1200 likes og et kommentarfelt med aktiv deltagelse fra tidligere spinndoktorer i Arbeiderpartiet, som forsøker å bidra til å etablere som en ubestridt sannhet at regelverket er fulgt i og med at Tajik hevder å ha bidratt til foreldrenes husholdning.

Men dette etablerer en helt ny og ganske pussig standard for hva som kan regnes som å følge et regelverk. Hvor mye Tajik bidro til foreldrenes husholdning, forblir uklart, men det er på det rene at hennes fritak fra fordelsbeskatning i utgangspunktet ikke ble omsøkt på bakgrunn av at hun skulle dekke utgifter til sine foreldres husholdning. Og om Tajik senere skulle ha kommet frem til at hun hverken ville bo i eller betale leien for leiligheten, burde hun selvsagt umiddelbart ha opplyst Statsministerens kontor om dette, slik at det kunne foretas en ny vurdering av henne skattemessige forhold. Først i ettertid å påstå at man har hatt utgifter som ikke kan dokumenteres, vil i andre sammenhenger neppe regnes som en spesielt god måte å følge et regelverk på.

Som menneske og som jurist

Slik søknadsbehandling vanligvis praktiseres, må den som søker pendlerleilighet oppgi korrekt informasjon om sine boforhold, slik at den som behandler søknaden, kan ta stilling til om situasjonen utløser fordelsskatt eller ikke. Man skal med andre ord ikke oppgi gal informasjon, og så selv ta stilling til om ordningen man har, utløser skatteplikt.

Både som menneske, nestleder og jurist bør hun reagere kraftig på en slik fremgangsmåte.

Pendlerboligsakene har felt folk på saker som neppe er mer alvorlige enn denne. Kjell Ingolf Ropstad – som også inngikk en forordning med sine foreldre om betaling for å slippe skatt på sin pendlerleilighet – oppga i det minste korrekt bostedsadresse når han oppholdt seg i hjemfylket, og lagde en avtale med sine foreldre som Statsministerens kontor kunne ta stilling til når det kom til hvorvidt han skulle betale skatt eller ei.

For Tajiks del synes denne saken å være vel så alvorlig som de forholdene som førte til at Kjell Ingolf Ropstad måtte gå av som statsråd. For uavhengig av hva Tajik har betalt eller ikke betalt, ligger det en svært problematisk og uforklart kontrakt på bordet, som skiller denne saken fra de øvrige pendlerboligsakene.

Når Tajik skriver at «det aldri har blitt reist spørsmål om dette tidligere», skyldes jo dette at Tajik selv har oppgitt gal informasjon. Før nå er det ingen som har visst at kontrakten som ble brukt som grunnlag for å unngå fordelsbeskatning, aldri ble fulgt opp. I et system basert på tillit var det da heller ingenting å spørre om.

Skitten lynavleder

Mye tyder da også på at Tajik forstår at det er alvorlige elementer i denne saken. For eksempel understreker hun tre ganger i sin korte Facebook-post om VGs sak at hun var «bare» 23 år gammel og at det er 15 år siden. Det er på et tidspunkt hvor hun altså var gammel nok til å være politisk rådgiver, og attpåtil var jusstudent.

Og det er med dette bakteppet kritikken mot Aftenposten nå må leses: For Tajik må ha visst at saken om pendlerboligen fra 2006 til 2010 var på vei. Dermed gir angrepet på Aftenposten først og fremst assosiasjoner til en lynavleder. Det er selvsagt mulig Aftenposten har forsøkt å koke suppe på en spiker når det kommer til hennes bruk av pendlerleilighet i 2019, men dersom saken er lite interessant er det desto mer påfallende hvor hardt hun valgte å gå ut mot et innhold avisen enda ikke har publisert. Det er uansett helt klart at det finnes nyhetsverdige forhold knyttet til hennes bruk av pendlerleiligheter og hvilke opplysninger hun har oppgitt for å slippe skatt. Disse forholdene består helt uavhengig av hvorvidt Aftenposten har presset henne for hardt når det kommer til å gi opplysninger om hennes bruk av pendlerleilighet i 2019.

Og når man har slike forhold å skjule, burde man være forsiktig med å gå til angrep på aviser som strengt tatt ikke gjør noe annet enn jobben sin når det kommer til å oppklare rent faktiske forhold. Da kan lynavlederen raskt bare tiltrekke seg flere lyn, og det kan bli vanskeligere og vanskeligere å avlede dem. I siste instans kan det hende det ville vært lettere å få tilgivelse for gamle synder om man faktisk bekjente dem – i stedet for å skylde på farens kontrakter, ung alder og norsk presse.

Dersom Tajik ikke kan frembringe formildende informasjon om dette sakskomplekset, og likevel blir sittende, demonstrerer i hvert fall Arbeiderpartiet at terskelen for hvilke overtramp som aksepteres, er en høyst fleksibel innretning.