DEBATT

Harald Eia overser skikulturen

Kvantitative studier er trettende og usofistikerte. Hør heller på mitt datafrie, doserende kåseri om skisportens betydning.

Publisert

I programmet «Sånn er Norge» mener Harald Eia at velferdsstaten er en av grunnene til at nordmenn er blitt så uavhengige og fri. Som flere kritikere i Minerva har påpekt, overser han dermed påvirkningen fra andre og dypere kulturelle strømninger. Protestantismens og kystkulturens betydning har vært nevnt. Jeg vil legge til: skikultur-effekten.

Den siste tiden har vi fått tilgang til noe som ikke fantes for 20 år siden. Enorme mengder tall og empiri. Internasjonale, sammenlignbare spørreundersøkelser og historiske data fra mange land om utdanning, levekår, inntekt og ulikhet. Noen mener dette bør forandre hvordan vi forstår vårt eget samfunn, og at hypoteser om protestantisme og kystkultur må testes mot nye datasett. Jeg er ikke blant dem. I likhet med Kolbeinstveit og Kirkebirkeland er jeg upåvirket i klokkertroen på min yndlingshypotese. Som for meg er: idéen om skisportens innflytelse på nordmenns mentalitet.

Alle disse forskerne som bruker store datasett. Det er sikkert interessant for mange. Ikke for meg. La meg ta et eksempel. Nylig kom det en kvantitativ, historisk studie som viser at fremveksten av sekulære verdier, som mindre tro på gud og større aksept for skilsmisse og homofili, førte til økonomisk vekst i flere land. Det var altså ikke omvendt; at økonomisk vekst førte til mer sekulære verdier. Neivel og jaha.

Jeg blir ikke imponert av sånne studier. Jeg synes det høres tvilsomt og spekulativt ut. Det blir for enkelt. Reduksjonistisk. Bedre da med en forklaring som dropper tall og data, og i stedet viser frem store, elegante linjer og sammenhenger. Som sammenhengen mellom skisporten og nordmannens lynne.

Mens franskmannen foretrekker rugby, engelskmannen cricket og australieren boomerangen, har nordmannen i århundrer dyrket skisporten. Hva har denne kampen mot dårlig glid, glipptak og kladdeføre gjort med norsk mentalitet? Veldig mye. Skisporten har gjort oss til individualister, for i skisporet går man for egen maskin. Den har også gjort oss fellesskapsorienterte, for skiløperen er avhengig av at andre har laget skispor for ham. Den har dessuten gjort oss til skravlekopper, for vi må stadig spørre andre hva de har smurt skiene sine med. Og den har gjort oss tause som østerser. For det er vanskelig å holde kjeftamentet gående når man er andpusten og stiv i munnen av kulde.

Så kan man selvfølgelig spørre: hvordan vet du dette? Har du noen tall å slå i bordet med? Å joda, jeg har tall. Jeg kan gi deg en lang liste av årstall og anekdoter som beviser alt og ingenting.

De første konkurranser i skiidrett fant sted i Norge i siste halvdel av 1700-tallet. De første kjente sivile skirenn var i Tromsø i 1843. Fra 1862 ble det arrangert skirenn årlig og over hele landet. Den eldste kjente skiklubb ble stiftet i 1861, Trysil Skytte- og Skiløberforening. Norges Skiforbund ble stiftet i 1908. Det var medvirkende til at Den Internasjonale Skikommisjon ble dannet i Oslo 1910, forløperen til Det internasjonale skiforbundet, Fédération Internationale de Ski, stiftet i 1924. Jeg velger å avslutte her. Men jeg kunne fortsatt lenge, for det skal ikke stå på tallene.

Så alle dere som mener det er et skifte på gang. At man ikke lenger kan belære folk fra sitt kateter om hvordan gammel kystkultur, kristendom og skisport har preget oss. Fordi det nå er nye tider som setter nye krav til argumentasjonen. Til dere vil jeg si: tøv! Det er tvert imot bare å fortsette akkurat som før.

Tall og sammenligninger med andre land oppklarer ingenting. De bare forkludrer. Plutselig kommer man trekkende med land og områder som også er protestantiske, men som ikke er så opptatt av uavhengighet. Eller man begynner å bable om at svenskene også omfavner frihetsverdier, selv om de ikke deler vår kystkultur. Det er kjedelig og usofistikert å holde på sånn. Og ikke minst: ekstremt historieløst.

Nei, det er og blir skisporten som forklarer saker og ting. Muligens i tillegg til hyttekulturen og den særnorske leken «Sisten». Samt vårt lands unike form og lengde, med Finnmark-klumpen øverst, etterfulgt av den tynne midtdelen ved Nordland, og avsluttet med den nesten grotesk tjukke sør-Norge-klumpen nederst, som har gjort at vi er blitt.. ja, ett eller annet.