DEBATT

Hatlover truer det liberale demokratiet

DEBATT: Lover som den såkalte «rasismeparagrafen» angriper en av hjørnesteinene i det liberale demokratiet: toleransen for andres meninger.

Publisert

Vi er blitt fortrolig med hat-beskyldninger. Det er tydeligvis ikke nok å påvise feil og overdrivelser hos dem man er inderlig uenig med, det skal da handle om hatefulle ytringer. Det ligger til rette for denne holdningen når politisk uenighet blir et spørsmål om det gode versus det onde, en særlig aggressiv form for moralisme.

Hvordan kan noen tro at hat lar seg bekjempe av politi og domstoler? Politiet selv tror det visst, siden «hatkriminalitet» skal prioriteres. Illusjonen kan være gammel, men er så å si blitt offisielt vedtatt i Norge ved straffelovens §185, den såkalte rasismeparagrafen. I den nye straffeloven annonseres den som et forbud mot «hatefulle ytringer». Også andre land har «hat-lover», selv Storbritannia, liberalismens gamle høyborg. Disse lovene angriper en hjørnestein i et liberalt demokrati: toleranse for andres meninger, også når disse fortoner seg avskyelige. Toleranse betyr ikke aksept eller respekt, bare avkall på forbud.

Det er langt fra innlysende hva ordet «hat» betegner. Det kan ikke være en nokså raskt forbigående sinnstilstand, slik raseri typisk er. Er hat nødvendigvis ondt? Det er en kristen tanke at vi skal hate synden og elske synderen. «Tro meg på mitt ord, jeg nærer et inderlig hat til den norske avgiftspolitikken.» Må man tvile? (Utsagnet er ikke truet av §185.) Det blir ikke klarere når også handlinger motivert av «negative holdninger» er hatkriminalitet ifølge politiet.

Men slike refleksjoner er blitt politisk irrelevante. Det avgjørende er at ordet garantert gir negative assosiasjoner. Hat-beskyldninger er i ferd med å bli like alminnelige som rasisme-beskyldninger.

§185 bør avskaffes

I et innlegg i Aftenposten 9. september gjør Lars Gule et tankevekkende forsøk på å angi hvor grensen bør gå for toleranse i et liberalt samfunn. Han hevder med rette at provoserende, støtende og sårende ytringer må være lovlige. De kan være moralsk forkastelige, men ikke av den grunn strafferettslig forbudt. Krenkelser av menneskeverdet skal derimot være forbudt. Dette er i utgangspunktet en fornuftig distinksjon. Men Gule ser bort fra at krenkelser av menneskeverdet typisk skjer ved handlinger som er mer brutale enn språkbruk alene kan være. Vel, det skal handle utelukkende om ytringer.

Gule trekker så inn §185. Han skriver at «krenkende ytringer, som de som omfattes av straffelovens paragraf 185, er en trussel mot demokratiets fundament, nemlig alle borgeres likeverdighet og like rett til å delta i samfunnet».

Paragrafen kriminaliserer «det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres», så følger kriterier for å være beskyttet. Man må i praksis tilhøre en minoritet. Hvorfor det? Hvis «hatefulle ytringer» skal være kriminelle, burde ikke da alle være beskyttet mot dem? Men det vesentlige her er at paragrafen er overflødig, fordi:

1) Trusler er forbudt ved §263.

2) Det å «fremme forfølgelse», f.eks. av muslimer, må være oppfordring til en straffbar handling, og er forbudt ved §183.

3) Uttrykkene hån og ringeakt tilsier provoserende og sårende ytringer – som også ifølge Gule må tolereres. Man blir ikke fratatt noen rettighet ved å bli forhånet eller vist ringeakt. Man får ikke mindre «rett til å delta i samfunnet». Nå vil det innvendes at selv om retten består, kan noen kjenne seg truet til taushet. Det kan skje, men en subjektiv reaksjon kan ikke begrunne et forbud.

Da gjenstår kriminalisering av det å «fremme hat», som er paragrafens overordnede siktemål. Et så diffust forbud er en uakseptabel trussel mot ytringsfriheten hvis det ikke begrenses til ytringer som er forbudt ved andre paragrafer. Gules argumentasjon kan ikke bli et forsvar for §185. Et liberalt samfunn kan ikke være bekjent av en slik lovbestemmelse. Det er en god idé å støtte oppropet om å fjerne paragrafen.

Her er et kjent eksempel: «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk.» Dette utsagnet, publisert på Facebook, ble av Høyesterett i januar i år dømt som brudd på §185. Retten fant at dette er et hatefullt utsagn som må straffes.

Det er utvilsomt et grotesk utsagn, grovt støtende, hinsides all folkeskikk. Men hatefullt? Jeg leser det som uttrykk for raseri. Det domfelte utsagnet alene gjør det ikke mulig å slutte fra raseri til hat. Utsagnet ville vært kriminelt dersom det oppfordret til en straffbar handling (§183): å knuse dette «insektet», som faktisk er et menneske. Men Høyesterett avviste den begrunnelsen: «Det er imidlertid ikke grunn til å bygge på at det her antydes at [den fornærmede] bør utryddes eller lignende.» (pkt. 32 i dommen).

På Høyres landsmøte 11. september oppfordrer Unge Høyre-leder Sandra Bruflot til ikke å dele noen tekst publisert på Document.no. Begrunnelsen var at man da ville støtte et nettsted som «sprer hat». Til minoriteter, må vi anta. Hvorfor ikke da kreve at nettavisen forbys? Document hadde kritisert en annen politiker fra Unge Høyre, Arina Amir. Tema var islam. Bruflot har all mulig rett til å kalle det en «drittartikkel». Samtidig må det utrettelig gjentas at retten til hånlig, grovkornet, bedriten kritikk av religion er en europeisk opplysningstradisjon som vi ikke skal gi slipp på.

Føleriet truer det liberale samfunnet

Hat-beskyldninger næres av følelsers overtak over fornuften, heretter omtalt som føleriet. Det ble nylig demonstrert av NRK, i Dagsrevyens reportasjer da Moria-leiren brant på Lesvos. Samvittighet og medlidenhet er selvsagt forenlig med fornuft – men ikke under føleriets herredømme. Hvem startet brannene, og hvorfor? Hvor mange i denne leieren kan ha krav på flyktningstatus? Er migrasjonsproblemet løst dersom disse 13 000 får bosette seg i Europa? Dette er viktige spørsmål – som ikke skal få lov til å blande seg inn i føleriets reportasjer. Statsminister Solberg nevnte rett til asyl, men visste naturligvis at det er ytterst risikabelt for en politiker å utfordre de varme følelsene.

Truslene mot ytringsfriheten og presset for å hente mange flere fra Lesvos springer begge ut av den gode trangen til å hjelpe og beskytte dem som trenger hjelp og beskyttelse. Trangen er utvilsomt god, og leder ikke nødvendigvis til føleri. Det får man først når fornuften påbys å tie.

Jeg tror føleriet langt på vei kan forstås som en kompensasjon for det virksomme idealet om rasjonalitet i samfunnet. Man diskuterer stadig hvordan økonomisk styring og annen forvaltning kan bli mer rasjonell, offentlig som privat, og mange instanser fremhever hvor viktig det er å satse på utdanning, forskning og utvikling. Så det er ingen mangel på krav om rasjonalitet. Hva med følsomheten? Må det ikke være plass for følelser som ikke underordner seg rasjonaliteten?

Folk uten sans for de over-rasjonelle følelsene kan lett stemples som følelsesløse, umenneskelige. De har ingen medlidenhet med mennesker i nød. De kan mistenkes for å være hatefulle. Staten gir nå et farlig bidrag til mistenksomheten. De som motsetter seg gjeldende politikk, kan selvsagt tillegges «negative holdninger». Når dette motivet kommer i søkelyset som basis for mulig «hatkriminalitet», er det ingen overdrivelse å si at det liberale samfunnet er truet.

Hat-fikseringen bør motvirkes

Hva med grotesk polemikk i tidligere tider? Luthers utfall mot paven var så grove at dersom §185 hadde eksistert i datidens tyske fyrstedømmer, måtte reformasjonen forbys. I lang tid var en skarp tone alminnelig i skriftlig polemikk, ikke minst om religiøse saker. Tonen ble etter hvert dempet. For noen generasjoner siden var den temmelig mild. Den mest varige ideologiske konflikten i forrige århundre, mellom kommunister og antikommunister, ble her i landet utkjempet uten dagens moralisme. Selv klassehat var på vei ut i etterkrigstiden. Raseri besto som en permanent mulighet.

Statens kamp mot «hatkriminalitet» styrker hat-fikseringen og svekker toleransen i samfunnet.