DEBATT

Demonstranter i Hongkong.
Demonstranter i Hongkong.

Fundamentale motsetninger

Uenigheten om ansiktsmaskeforbudet mellom folkekongressen i Beijing og domstolen i Hongkong bunner i at prinsippene om rettsstat og maktdeling avvises av Fastlands-Kina, men utgjør pilarene for Hongkongs rettssystem.

Publisert

Hongkongs nest høyeste rettsinstans slo mandag den 11. november fast, i første instans, at det vidtrekkende forbudet mot ansiktstildekning innebar en uforholdsmessig begrensning av befolkningens rettigheter. Forbudet hadde den 4. oktober blitt vedtatt av leder Carrie Lams råd i et hastemøte. Domstolen fant at dette rådet, som en del den utøvende makten, ikke hadde rett til å gi lover på dette spesifikke området. Denne retten ligger i den lovgivende myndighet, Legislative Council («LegCo») etter hongkonggrunnloven artikkel 73(1) av 1997. Det utøvende rådet kan imidlertid vedta forskrifter der en lov gir rådet myndighet til det. For det andre, la domstolen til, måtte et slikt forbud, for å være gyldig, «begrunnes med lovgivningens detaljer og de spesifikke samfunnshensyn som blir forsøkt innfridd gjennom tiltaket som nedfelles gjennom lovgivningen», noe som ikke hadde vært tilfelle her.

Dommen kan ankes, men den ble straks kritisert av justiskomitéen i den kinesiske folkekongressen i Beijing. Komitéen hevdet at bare folkekongressen, ikke domstolene i Hongkong, var i besittelse av prøvingsretten [cn]. Etter hongkonggrunnlovens artikkel 158 har den stående komité i folkekongressen i Beijing rett til å tolke lover i Hongkong når de relaterer til folkerepublikkens rettsdomener, men ikke til regionens egne affærer. Faktisk har Hongkongs øverste rettsinstans (Court of Final Appeal) tidligere markert sin suverenitet ved å forbeholde seg retten til å vurdere om lover fra folkekongressen i Beijing er i strid med hongkonggrunnloven: «Det påligger domstolene i Hongkong å avklare spørsmål om uklarhet og ugyldighet etter hvert som de oppstår. Det er derfor opp til domstolene i Hongkong å bedømme om lovgivning fra Folkekongressen er i strid med hongkonggrunnloven, med de begrensninger som grunnloven selv gir.» (Ng Ka Ling, 1999, pkt. 62-65, 81-93)

Ingen rettsstat

I en rettsstat er myndighetene bundet av lovgivning i sitt forhold til borgerne. Lovgivningen i Fastlands-Kina sikrer derimot myndighetenes maktmonopol. Lovene skrives for å gi partistaten ryggdekning, for å gi staten blankofullmakt, ikke for å gi borgerne beskyttelse mot mulig maktmisbruk. I en artikkel i Beijing-tidsskriftet Qiushi, publisert av kommunistpartiets sentralkomité, ble det tidligere i år gjengitt en tale av president Xi. Der het det at Kina for all del ikke måtte «kopiere andre lands modeller og praksiser». Videre sa presidenten: «Vi må aldri forledes til å følge den vestlige [modellen] med konstitusjonalisme, maktdeling og uavhengig rettsvesen». [en/cn]

Xi Jinping er president av Folkerepublikken Kina. Han er generalsekretær av det kommunistiske parti, formann av den nasjonale militærkommisjon, leder av den sentrale reformkomité, leder av de sentrale rådene for utenrikspolitikk, internettsikkerhet og informasjonsteknologi. Han har opphevet periodegrensen for seg selv og er i praksis president for livstid, slik som Kim Jong-un i Nord-Korea.

Kina har et system hvor makten strømmer uhindret fra sentrum til ekstremitetene. Dette gjenspeiles også i sammensetningen av landets viktigste organer: I praksis utpeker generalsekretæren og lederen av partiets organisasjonsutvalg alle de andre seks kandidatene til Politbyråets stående komité, alle de andre 25 medlemmene av den stående komité og alle de andre medlemmer av den 204-manns store sentralkomitéen.

En ting er at president Xi advarte mot at Kina skulle ha en rettsstat, alle skjønner at han ikke vil ha brysomme innskrenkelser, med hva mener juristene i Fastlands-Kina? I Kina føyer domstolene seg for partiledelsen. Dommerne skal være aktive promotører av ideologisk strømlinjeforming. Den 14. januar 2017 holdt den kinesiske høyesterettsjustitiarius Zhou Qiang en tale på en dommerkonferanse i Beijing. Kinas øverste dommer sa at «den feilslåtte Zeitgeist av vestlig 'konstitusjonelt demokrati', 'maktfordeling' og 'uavhengig rettsvesen’ måtte kontant avvises». Dette var nødvendig for å sikre «lederskapet til Kinas kommunistparti og sosialistisk styre gjennom lovgivning med kinesiske karaktertrekk» (referat fra Kinas offisielle nyhetsbyrå). Høyesterettsjustitiarius la til at «ideologisk arbeid måtte bli en vesentlig faktor i evaluering og belønning av dommerkadrene, særlig «inspeksjon av politisk disiplin og politisk adferd».

Kina er ingen rettsstat. En nærmest komisk illustrasjon av dette fikk vi i juli 2013, da det ble offentlig kjent at et tidligere medlem av politbyråets stående komite var under intern partietterforskning. Partigruppen til kinesisk høyesterett rykket ut med en pressemelding hvor de minnet alle dommere i Kina om at de måtte lytte til ordrene til kommunistpartiet. Dette til tross for at kommunistpartiets interne justisprosess, «shuangguiprosessen», er fullstendig utenomrettslig. Påtalemyndigheten hadde ikke engang tatt ut siktelse i saken da pressemeldingen ble skrevet.

Lærer av det de ser på fastlandet

I Kina må også mediene følge partiets føringer. Folket i Hongkong kjenner godt til dette. Talende for hva de har i møte, den dagen Hongkong skal innlemmes fullt ut i den kinesiske folkerepublikken, er hvordan kinesiske medier blir advart mot å bruke betegnelsen «maktdeling» i omtalen av systemet i Hongkong. For kommunistene er maktdeling i Hongkong tabu. Ingen medier skal ta begrepet i sin munn.

Hongkongere har sett hvordan hundretusener av fredelige borgere i Kina har blitt internert med tvang i leire i Xinjiang og i Tibet. De har sett hvordan kinesiske agenter på brutalt vis har kidnappet bokhandlere fra Hongkongs gater. De har sett hvordan overvåkningssystemet med ansiktsgjenkjenning blir implementert på fastlandet. Aktivister, deres advokater og deres ektefeller i Kina har blitt frarøvet sin frihet. Det intellektuelle livet er dødt. Selv en musiker i Guangdong som skrev en sang om en folkekjær fritenker, ble dømt til tre års fengsel.

Demonstrantene tar i bruk ansiktsmasker, fordi de vet at kinesiske agenter vil anvende ansiktsgjenkjenningsteknologi for å identifisere og forfølge dem. I andre deler av Kina hadde demonstrantene blitt anholdt, uten lov og dom, og plassert i hemmelige leire. Mange hongkongere anser ansiktsmasker under demonstrasjoner som en nødvendighet i frykt for en nytotalitær stat på fastlandet.

Mao avviste maktdeling

12. november 1973 møtte USAs utenriksminister Henry Kissinger Kinas mektigste menn i Beijing. Formann Mao Zedong spurte Kissinger: «Hvorfor er det slik, at dere i deres land er så besatt av denne fillesaken, Watergate-saken? Hendelsen i seg selv var triviell, likevel har saken skapt så mye kaos. Vi er uroet av dette.»

Kissinger forsikret Mao om at Amerikas utenrikspolitiske kurs stod støtt. Kissinger sa at Nixon kom til å mestre krisen. Mao mente at USA hadde så mange innenrikspolitiske utfordringer, for eksempel med inflasjon og økt arbeidsledighet. «Hvorfor skulle Watergate-saken eksplodere på denne måten?»

Kissinger svarte: «Det er mange kompleksiteter, inkludert det faktum at mange gammeldagse politikere misliker presidenten som følge av hans uortodokse politikk. Og altfor mange intellektuelle har blitt nihilistiske og ønsker bare å rive alt til grunne.»

Da Kongressens riksrettstiltale mot Nixon i 1974 til slutt fikk presidenten til å gå av, kunne ikke formann Mao tro sine egne øyne. For kineserne var presidentens fall et tegn på svakhet. Men for amerikanske borgere vitnet riksrettstiltalen om verdien av maktdeling. Riksrettsmekanismen er en særskilt prosedyre der én statsmakt kan stille lederen av en annen statsmakt til ansvar for bestemte ugjerninger.

De forskjellige reaksjonene på Nixons avgang, minnet oss om at prinsippene om rettsstat og maktdeling kan anses som en vederstyggelighet av et styresett, mens de utgjør hjørnesteinen for et annet. De samme fundamentale motsetningene kommer i dag til syne i Hongkong.