Vi trenger et mindre effektivt landbruk

Etter at det en liten stund kunne se ut som avlingene på norske bomullsplantasjer måtte stå og råtne i år, kom regjeringen raskt på banen. Allerede i mars erklærte den at sesongarbeidere fra EØS-området ikke ville bli bortvist på grensen. Onsdag kom meldingen om at alle utlendinger som skal jobbe i norske åkre og fjøs, får reise inn.

Det eksisterte også planer om å få flere nordmenn til å ta jobb i landbruket, på ett eller annet vis, men det blir det trolig ikke like mye av nå. Selv med hundretusener av nordmenn på dagpenger og i permisjon, lar det seg ikke gjøre å erstatte 30 000 lavtlønte utlendinger. Det er jo fint for både bøndene og utlendingene, men en næring som ikke er lønnsom uansett hva man gjør, og er avhengig av både subsidier og billig arbeidskraftimport samtidig, burde egentlig støte på mer misbilligelse både fra høyre- og venstresiden.

Du finner ikke så mange konservative teoretikere som anbefalte at arbeidstakere burde hentes inn fra utlandet bare når man trenger dem, slik at de ellers ikke blir en del av samfunnet og fellesskapet, men stordrift og flere heltidsbønder har vært ønsket politikk under Ernas regjeringstid. Senterpartiets politikk er ikke stort bedre. Den er sjelden mer sofistikert enn at det gjelder å skaffe mest mulig penger til bønder og distrikter. Partiet skygger unna debatter om arbeidskraftimport eller bruken av lite bærekraftig utenlandsk kraftfôr. Geir Pollestads utspill om «pinsettmat» for en tid tilbake, avslørte en forbløffende kunnskapsløshet om norsk matkultur. Ordentlig bonderomantikk i form av småbruk som tar vare på kulturlandskap og tradisjoner, driver forsvarlig dyrehold, leverer kvalitetsprodukter og så videre, er det tydeligvis bare hipstere, naturvernere og idealister som engasjerer seg for.