DEBATT

En skattepolitikk til glede for både arbeidsfolk og eierskapet

Publisert Sist oppdatert

Ideologiske debatter om frihet, likhet og rettferdighet føres for tiden i mange kanaler og på mange plattformer. Her i Minerva pågår en interessant meningsutveksling mellom Agenda og Civita, om frihetens vilkår i vår velferdsstat. Hvorvidt det er venstre- eller høyresidens frihets- og likhetsbegrep leserne vil føle seg mest bekvemme med, er vanskelig å si. Min hensikt med denne kommentaren er å rette søkelyset mot hvordan konkrete skattepolitiske virkemidler kan tenkes å påvirke både arbeidsfolks og kapitaleiernes syn på det nærmest universelle politiske utsagnet om å «skape like muligheter for alle».

Et sterkt norsk næringsliv er en viktig forutsetning for å få folk ut i jobb, skape verdier og dermed også til å minske ulikhetene. En sterk og aktiv stat er selvfølgelig også viktig for sysselsettingen og den sosiale likheten, men det går en grense for hvor mange som kan være ansatt i staten.

Derfor: Vel vitende om næringslivets og den arbeidende kapitals betydning for verdiskapningen her i landet, har regjeringen fremmet forslag om å øke den såkalte verdsettelsesrabatten for aksjer og driftsmidler, fra 35 til 45 prosent. Kan man kanskje – uten for mange ideologiske skylapper – tenke seg at en slik rabatt etter hvert kan trigge og tillate arbeidsfolk inn i et mer reelt verdifellesskap med kapitaleier? Et fellesskap der arbeidsfolk, sammen med eierskapet kan utvikle en form kapitalistisk samarbeid?

I en DN-artikkel 9. oktober: «I næringslivet gjelder eierskapets jernlov» skriver professor Kalle Moene litt om hvordan politikerne gjennom ulike valg av skattepolitiske virkemidler vil kunne stimulere arbeidsfolk til å eie/bli deleiere i de bedriftene de selv er ansatt i. Og ikke minst, professoren har så vidt jeg forstår, en viss tro på at økt innslag av eierskap blant ansatte kan gi grobunn for noe mindre økonomisk ulikhet her i landet.

Tenke seg til at man med skattepolitikk som virkemiddel (ikke minst gjennom bruk av formuesbeskatning) skal kunne organisere og innrette skattelovene slik, at både arbeidsfolks og den arbeidende kapitals posisjon styrkes. Og utrolig nok, dermed også kunne oppnå at «ulikhetene går ned» hvis jeg fortsatt har forstått professoren rett.

Mon tro om Arbeiderpartiet og Agenda kan tenkes å dvele litt ved tanken, og ikke helt på autopilot svare med at slike skattepolitiske lokkemidler ene og alene tjener kapitalens og eierskapets interesser?

Som bakgrunn for sine interessante refleksjoner bruker professoren blant annet John Stuart Mills historiske spådommer om en samfunnsutvikling som peker mot et mer kollektivt eierskap av bedriftskapitalen. Ser man på den faktiske utvikling i arbeidsmarkedet i dag, ser man åpenbart forhold som på mange måter støtter opp under Mills spådommer. Vi ser for eksempel at store og velutdannede arbeidstagergrupper i dag (innen IT-bransjen, konsulentbransjen, rettshjelpbransjen og andre tjenesteytende bransjer som representerer høyt kvalifisert arbeidskraft), stadig sikter mot mer selvstendighet, mer innflytelse over egen arbeidssituasjon, og dermed også signaliserer et behov for mer eierskap i de virksomheter som de selv jobber i.

I debatten om «forskjells-Norge» vil bruk av slike skattepolitiske virkemidler faktisk kunne være et bidrag til reduserte sosiale og økonomiske forskjeller. Moene viser også i den forbindelse til at regjeringens forslag om å øke den skattefrie rabatten ansatte kan få ved kjøp av aksjer i selskaper de selv arbeider i.

Slik jeg oppfatter det inviterer professoren med andre ord til en konkret eierskaps- og skattedebatt som tar utgangspunkt i de mer prinsipielle spørsmål om formues- og eierforholdene for den arbeidende kapital. Spørsmålet som det burde interessere både venstre- og høyresiden å stille er: Vil slike konkrete skattepolitiske virkemidler også kunne føre til at eierskap flyttes fra få rike hender til flere av folkets hender?

Kalle Moene peker også på at flere land innfører skattemessige fordeler som skal stimulere de ansatte til å eie de bedriftene de arbeider i. USA har, ifølge professoren, de såkalte «Employee Stockowners Plans» som etter sigende skal gi redusert skatt ved kjøp av aksjer i egen bedrift.

Og hvis heller ikke disse skattepolitiske valgmuligheter skulle trigge høyre- og venstresiden til debatt, vil jeg atter en gang dra veksler på et av professorens forsiktige og nyanserte spørsmål til politikerne: «Står valget virkelig mellom høy formuesskatt, lav ulikhet og et ruinert næringsliv på den ene siden, og null formuesskatt, høy ulikhet og et solid næringsliv på den andre?»

For venstresiden vil det antakelig sitte langt inne å slippe arbeidsfolk helt fri til å velge om de vil bygge opp sin aksjekapital i egen bedrift. Det vil kanskje harmonere dårlig med den kollektive, og ideologisk forankrede forståelsen venstresiden har, om hva som tjener arbeidsfolk best? Eller med venstresidens syn på det historisk forankrede motsetningsforholdet, mellom arbeid og kapital?

For noen virksomheter og (velferds)tjenester egner et godt offentlig velferdstilbud – «eid» og styrt av politikere og byråkrater – seg best. For andre tjenesteytende virksomheter vil kanskje et fremtidig, mer arbeidereid privat tjenestetilbud være løsningen?