Noen vil alltid bite på

At folk blir fornærmet av satire og humor er minst like gammelt som skriftspråket.

Etter at internett kom har det imidlertid blitt mer utbredt at folk ikke forstår hva som er humor eller satire. På midten av 2000-tallet myntet amerikaneren Stephen Poe en slags tommelfingerregel for internettbruk, senere kjent som Poes lov. «Uten en blunkende smiley eller et annet åpenbart tegn på humor, er det umulig å skape en parodi på fundamentalisme som ikke noen vil ta feil av», mente Poe. «Loven» henviser både til det faktum at parodi på ekstremisme er vanskelig å skille fra ekte, fordi utgangspunktet ofte er spinnvilt i seg selv, men også at kjipinger gjemmer seg bak ironi når de ikke tør å stå inne for det de faktisk har sagt.

Problemet er at selv med en gedigen «smiley», der alle forhold skulle ligge til rette for at folk forstår konseptet (for eksempel at satiren skjer i et satireprogram), er det alltid noen som vil bite på.

Eksempler fra Amerika

Et amerikansk eksempel er den legendariske nettavisen The Onion. De blir med jevne mellomrom tatt for god fisk, selv om alle artiklene deres er merket og de fleste burde forstå at sakene deres er hinsides. I en artikkel skrev The Onion at det skulle bygges en ny abortklinikk til 8 billioner dollar, noe som fikk den reaksjonære kongressmannen John Flemming til å legge artikkelen ut på Twitter og deretter gå bananas i Kongressen. Ikke nok med det: Fleming beit på en gang nummer to, etter at det samme nettstedet erklærte at Pentagon hadde til hensikt å sparke kristne ut av forsvaret. «Fool me once, shame on you; fool me twice, shame on me», som det heter – over dammen.

Et annet og kanskje mer relevant eksempel er The Colbert Report, der programleder Stephen Colbert lenge hadde et fast innslag der han blant annet parodierte Bill O’Reilly fra Fox News. Her ble O’Reilly fremstilt som en enda større idiot enn det han er, med mildt sagt oppsiktsvekkende oppfatninger. Selvsagt beit en del på agnet. De trodde det var ekte vare. Konservative republikanere trodde ikke engang at Colbert parodierte, og ble dypt fornærmet, mens andre seere fikk sjokk og bekreftelse på hvor ille stilt det var med O’Reilly.

USA har lenge blitt brukt som skrekkeksempel på hvordan humor kan bli en hoggestabbe for pietister. Det er så ille, har det blitt sagt, at det ikke kan bli like ille her hjemme. Mon det?

Reaksjonene mot Tore Sagen

Her om dagen tok som kjent Tore Sagen en «Colbert» i statskanalen. Plattformen var Radioresepsjonen, som kategoriserer under «humor» – helt uten ironi for øvrig. Det var i et innslag omtalt som «flauhetskonkurranse» at Sagen leste opp et satirisk notat som kunne vært hentet fra en Ku Klux Klan-bannbulle.

Det tok ikke lang tid før sosiale medier kokte av sinne og indignasjon. Det ble ikke lettere av at Sagen tidligere hadde blitt avbildet med Christian Greger Strøm, en av Sagens medskuespillere fra Side om side. Greger Strøm så ut som en såkalt black face - med cowboyhatt. Sagen måtte derfor ut på Twitter og forsvare seg mot rasismeanklager. Greger Strøm var utkledd som skyggen til Lucky Luke, forklarte Sagen. Og det er sant nok, jeg har sett episoden, der han fotfølger Lucky Luke (Rune Gokstad) som – ja, dere kjenner varemerket – trekker raskere enn sin egen skygge.

Men det er altså innslaget i Radioresepsjonen som har fått mest pepper. Mye pepper. I VG presenterer en kritiker at innslaget som Sagens «meninger», men med et ørlite forbehold om at innslaget «muligens kan være satire (?)». Som om det finnes noen som helst tvil om at det er det. Det skal godt gjøres ikke å ha fått med seg at Radioresepsjonen fleipet, da det ble oppklart umiddelbart i sendingen. Marian Hussein, vararepresentant for SV på Stortinget, mener at rasistiske Sagen og Radioresepsjonen må avkodes, rehabiliteres. NRK, blir det hevdet, har et rasismeproblem.

Slik Dagsrevyen er annonsert som nyheter, er Radioresepsjonen annonsert som humor. Selvsagt kan noen slå på radioen og ikke forstå opplegget. Men er ikke det en risk vi må ta? For hvis det er slik at selv den minste teoretiske mulighet for at noen ikke har fått med seg hva som er satire og hva som ikke er det, og dette derfor må betraktes som potensielt samfunnskadelig eller krenkende, så må all satire foregår i det stille, i lukkede rom. Eller den lever i konstant frykt for å tråkke på tær. Og da eksisterer den strengt tatt ikke lenger.

Videre er påstanden fra kritikerne at rasisme ikke er morsomt. Men er det virkelig så enkelt?

Det er blitt gjort narr av Hitler i et hakkende kjør siden Chaplins Diktatoren. Humor har alltid vært noe av det verste du kan utsette despoter for. Eller en rasist. Eller andre som sogner til vanvittige ideer.

Det er sant at opplevd rasisme ikke er morsomt.

Men rasister kan være komiske. Ideene deres kan være latterlige. Og det er en vesentlig forskjell.

Derfor blir premisset fullstendig feil. Det Sagen serverte var ikke rasisme. Det var en radbrekking av rasisme.

Ordene fanger

En av de som virkelig har havnet i malstrømmen, er stand-up-komikeren Dave Chapelle. Fra scenen drar han den ene respektløse punchlinen etter den andre, gjerne om andre fargede:

«Hey, baby! Stop selling weed, all right, you've got your whole life ahead of you.» He goes: «Fuck you, nigga. I got kids to feed!»

Chapelle blir møtt med rasismeanklager fordi han er hemningsløs med alt. Eller som han selv sier det: «You have a responsibility to speak recklessly, otherwise my kids might not know what reckless talk sounds like. The joys of being wrong. I didn’t come here to be right, I just came here to fuck around. […] as a policy, you gotta understand, I never feel bad about anything I say up here.»

Blant kritikerne hjelper det ikke at Chapelle har et anarkistisk forhold til humor. Eller at han selv er farget. Chapelle kan forklare seg blå om at han verken er rasist eller homofob. Det er vitsen an sich som er rasistisk eller krenkende, og som sådan skal den leses bokstavelig. Ordene fanger.

Dette siste er nok det mest påfallende og problematiske. At ord skal forstå, tolkes og fordømmes uavhengig av tid, kontekst og intensjon. Det går på historien løs også.

Det har seg slik at vi har fått en ytringskultur som leter med lys og lupe, ikke slik Diogenes gjorde på høylys dag (lete etter et rettskaffent menneske), men etter noe å bli krenket av. Når satirikeren beviselig er antirasist går man løs på språket, på ordene: Gjør du narr av en som bruker uttrykket neger er du like ille selv fordi du brukte uttrykket neger for å beskrive det.

Noen vil alltid tolke bokstavelig

Slik er også verden for moralens aller sinteste voktere, for puritanerne. Alt blir politisk, språk ER politikk, uten tolkningsrom, og man setter snevre grenser for kunst, ytringer og overlevninger, og truer med sosiale sanksjoner. Mange steder har de påtatt seg rollen som gart­nere: Historien må skrives om. Bøker og kulturelle uttrykk som minner om den gamle tiden skal bort, statuer skal rives. Såkalt no platforming betyr at personer som avviker fra rådende konsensus ikke lenger er velkomne på universiteter. De bør heller ikke slippe til i mediene. Studenter skal lære sin historie uten å bli konfrontert med meninger, ord og uttrykk som hører gårsdagen til, for de kan være krenkende. Faktum er at «alle» mente noe avvikende for hun­dre, femti eller tjue år siden. Like fullt skal den nye tid skrives inn i litteraturen, og litteraturen skal ikke lenger leses på dens egne premisser. Leseren skal heller skjermes fra den. Å le av den er en synd.

Det vil alltid være noen som tolker satire og humor bokstavelig. Men det strider altså mot humorens og satirens førstepremiss. Det dreier seg om å karikere, og karikaturer skal ikke komme med trigger warnings. Karikaturer krever også litt innsats fra betrakteren. Var innslaget med Sagen vellykket som satire? Se, det er en helt annen diskusjon. Det er heller ikke vanskelig å forstå at mange fikk bakoversveis av Sagens utspill. Men så er det det med å tenke seg om. Det er for eksempel en helt enorm forskjell på å kritisere antirasistisk satire for ikke å lykkes som satire, og å sable den ned som rasistisk fordi den ikke lykkes som satire. Problemet er at det finnes de som ikke forstår det. Det finnes også folk som ikke forstår satire, eller enda verre: Ikke liker satire, an sich.

Laughtivism

Det er som serberen Srdja Popovic har sagt: «Selv om humor varierer fra land til land, er behovet for å le universelt. Vi er kanskje ikke enige om hva som gjør noe morsomt, men alle er enige om at humor trumfer frykt når som helst. Gode aktivister, som gode stand-up komikere, trenger bare å øve på håndverket sitt.» Popvic bruker uttrykket «laughvitism» om bruk av humor for å undergrave en motstanders autoritet.

Det er synd at NRK har blitt ettergivende for identitetspolitisk «call out culture». En ting er å beklage, noe annet er å fjerne innslaget, å fjerne sporene av det. Det er betenkelig på veldig mange måter, blant annet noe av det som er nevnt over. Satire er vesentlig. Når vi ikke lenger kan gjøre narr av det narraktige er vi over i en form for puritansk bokstavtrohet – av gartnerånd – som i et lenger tidsperspektiv vil kunne tjene krefter vi ikke ønsker skal komme til makt. Det er det vi bør bekymre oss for. Et samfunn der komikere må gå på nåler og stå politisk skolerett.