DEBATT

Den fordømte «hvitheten»

DEBATT: Mer og mer fokus på «hvithet» er i tråd med gruppetenkning og identitetspolitikk, men fjerner oppmerksomhet på enkeltpersoners ansvar og initiativ.

Publisert Sist oppdatert

Altomfattende begreper som «hvithet» legger opp til fasitsvar i å tolke utsagn og atferd som rasisme. Ekte holdningsendringer må skje frivillig gjennom debatt og påvirkning, og ved rettsforfølgelse og sanksjoner mot dem som opptrer rasistisk.

Voldsomme reaksjoner på overdrevet politivold mot svart amerikanere i USA har satt i gang en kraftig debatt om rasisme i vestlige samfunn. «Fargeblindhet» har i årtier vært et nøkkelord for å bekjempe rasisme. «Fargeblindhet» betyr at hudfarge ikke skal bestemme vårt menneskeverd, og at i vestlige demokratier skal alle ha lik adgang til alle samfunnsgoder og behandles likt av myndigheter og institusjoner. På 1960-tallet krevde Martin Luther King at «fargeblindhet» skulle praktiseres, men nå blir «fargeblindhet» betegnet som rasistisk fra amerikanske forskere som driver med «hvithetsstudier».

«Hvithet» vil si at alle med hvit hud er med på å gjenskape og opprettholde rasisme, og utgangspunktet for slik forskning er gjerne en definisjon av «hvithet» om at hvit rasisme er så normalt at ingen hvite kan unngå å drive med det i sitt daglige liv. Problemet for den nye «hvithetsbevegelsen» er at kroppsspråk ikke har noen grammatikk, og at uhøflighet, usikkerhet, engstelse og sjenanse ikke er rasisme i noen meningsfull betydning av ordet. Når atferd som i bunn og grunn er menneskelig og kan skyldes alt annet enn rasisme, blir redusert til et resultat av «hvithet», dukker rasisme naturlig nok opp overalt i samfunnet. Påstander om at personer med lys hud har internalisert rasisme dukker opp også i norske media, og i USA kan vi se eksempler på anti-rasistiske teorier om «hvithet» kombinert med ny rasebevisst pedagogikk. Men vil denne intense oppmerksomheten på rase fra «hvithetsbevegelsen» minske rasediskriminering og fordommer i vestlige land?

Hva er «hvithet»?

I en del amerikansk forskning blir nå rasebegreper satt på dagsorden som hovedstrategi for å bekjempe rasediskriminering. I akademiske kretser er begrepet «hvithet» eller «Whiteness» blitt en nøkkel til å fastslå at mennesker med lys hudfarge ubevisst og bevisst lever ut sine privileger. På den måten gjenskaper de lyshudede konstant undertrykkelse og diskriminering overalt hvor de ferdes, hevder forskere i samfunnsvitenskap og pedagogikk.

«Hvithet» slik det defineres i en del forskning, stammer fra kolonitiden, men er overlevert og gjenskapt av hvite mennesker, og er et allestedsnærværende, rasistisk verdenssyn og en hvit overlegenhetsideologi som gjennomsyrer politiske, kulturelle og økonomiske nivåer i vestlige samfunn. Hvit overmakt og ikke-hvit underkastelse skjer ubevisst og bevisst på daglig basis gjennom vaner, skikker og omgang i et bredt spekter av institusjoner og livsområder.

Hvithetsbegrepet som rasisme omfatter alle livets sider mens begrepet selv er hevet over kritiske betraktninger. Allestedsnærværende rasisme som springer ut av hvite menneskers mangel på bevissthet, er antagelse nummer en, og i publikasjoner inviteres det til skyld, skam og syndsbekjennelse og frelse for de som vil ta skrittet inn i de radikales antirasistiske leir. «Hvithetsteoriene» og «hvithetspedagogikken» får levert sin grunnleggende ideologi fra forskere som ser på «hvithet» som dominerende og negativt kjennetegn i alle vestlige land, men særlig i USA der ondets rot er å finne.

Forskere og aktivister som slutter opp om budskapet, avviser i dag ikke bare fargeblindhet som strategi for å hindre rasisme. Også begreper som mangfold og multikulturell blir kritisert for å være uklare og utflytende, og som egnet til å dekke over at hvit rasisme lever godt i samfunnet på alle nivåer. I stedet blir begrepet «hvithet» feiret som inngangsporten til en skarpsynt og realistisk beskrivelse av vestlige samfunn. Nå er ikke «hvithet» akkurat en kategori eller et begrep som er kjennetegnet av klarhet og presisjon. Det er heller en samlebetegnelse for et samfunnssystem der hvite mennesker på en overveldende måte eier ressurser og undertrykker alle andre med ikke-hvit hudfarge personlig, i institusjoner og på alle samfunnsområder. Og de liberale som elsker det multikulturelle og toleranse blir ikke sjelden beskyldt for å være de verste fordi de opprettholder rasistsamfunnet gjennom sin høflige fremtreden og vennlige stil.

«Hvithet» er en ideologi som gjennomsyrer alle slags institusjoner, statlige og private, ikke minst ved sin taushet om nettopp rase og rasisme. Dette skjer ved bruk av språket der implisitte og delvis skjulte mekanismer hjelper til slik at hvit overlegenhetsideologi holder skansen ved at de mer eller mindre ubevisst praktiserer en «hvithetsnorm». Men siden definisjonen av «hvithet» alt i utgangspunktet slår fast at skjult rasisme er et dominerende samfunnstrekk, blir forskernes leting etter tegn på overlegenhetsideologi ikke sjelden anstrengt og lite overbevisende.

Begrepet «hvithet» brukes like generaliserende og altomfattende som begrepet rasistisk, og det meste i menneskelig atferd kan dermed tolkes som rasistisk. Hvis du ser på en person med svart hud på en feil måte, kan det være rasistisk. Også hvis du ikke ser på den svarte, kan du oppføre deg rasistisk. Har du ingen venner med ikke-hvit hud, ligger du i sonen for mistanke om rasisme. Jobber du på en arbeidsplass der det er få ikke-hvite, må du svare for om du har tatt initiativ til å ansette noen. Hvis du er norsklærer og omtaler ikke-hvites språkvansker på feil måte, vips så kan du sitte i rasismefella. Alt dette kan nemlig være «mikroaggresjoner» og da har du forbrutt deg og bevist din egen «hvithet». Hvis slik antirasistisk jakt blir en del av hverdagslivet, kan konsekvensene bli at mange hvite vil finne det tryggest å holde seg for seg selv i sin egen gruppe.

Hvithetsforskning, lærerutdannelse og pedagogikk – tette forbindelser

Flere forskere på «hvithet» understreker at hvites rasistiske atferd er tillært fordi de er vokst opp i rasistiske omgivelser i familier, skoler og universiteter i et vestlig samfunn dominert av rasisme. Tillært rasisme gir likevel håp for den hvite rasen om å komme ut av dette. Men da må de gå den frelsens vei som radikale antirasister mener fører til en høyere bevissthetsform. «Hvithetsaktivister» vil ikke overlate denne prosessen til hvite borgere selv, og derfor må reformer og tiltak settes inn i skole, lærerutdannelse og i alle universitetsstudier der det er mulig.

Kritisk pedagogikk er historisk en sekkebetegnelse på en rekke idéer om undervisning og politisk motivert innhold i skolen. Grunnlaget for kritisk pedagogikk er en samfunnsanalyse som finner undertrykkelse, falsk bevissthet og maktutøvelse overalt i vestlige samfunn, og som vil bringe kampen for bevissthet om radikal samfunnsendring inn i skolen. Særlig i Nord-Amerika har kritisk pedagogikk tradisjonelt hatt en markant radikal politisk profil som har vært inspirert av den brasilianske pedagogen Paolo Freires arbeid for fattige i Sør-Amerika. Nå ser vi eksempler på hvordan «hvithetsbegrepet» blir en del av kritisk pedagogikk. Nå rettes det kritikk mot Freire fordi han nøyde seg med et klasseperspektiv, og ikke gjorde raseperspektivet til sin fremste idé. Kritisk pedagogikk skal nå bli rasebevisst og baseres på analyser av «hvithet» og hvit overlegenhetsideologi.

Fra USA har vi eksempler på hvordan forskning på «hvithet» og pedagogiske tiltak for bevisstgjøring av rasebevissthet hos hvite i dag går hånd i hånd. Det ideologiske grunnlaget for at hvit rasetilknytning er et dominerende trekk i samfunnet presenteres som overveldende, ikke bare ved det altomfattende begrepet «hvithet», men også ved sidevis av lister med eksempler på rasisme. Ett eksempel på rasisme er at fargen på bandasjer er hvite og ikke matcher hudfargen til fargede mennesker. I lærerutdannelse drives det såkalt «memory work» der skyldbetyngede hvite bearbeider sin bevissthet og hvite rasetilknytning for å bli gode antirasister.

Engelsk og amerikansk forskning har eksempler på hvordan forskning på «hvithet» avslører velmenende lærerutdannere slik at de til slutt står der nakne bare iført sin egen hvite rasisme. I en artikkel av en hvit forsker starter hun med å forklare at hennes egen «hvithet» er en begrensning for forskning på «hvithet»; egentlig et snev av inhabilitet fordi hun er hvit. Hun er selv lærer på et universitetskurs, og ber sine studenter om å stille som deltagere i et kontroversielt prosjekt. Naturligvis kan studenter lett kan bli påvirket til å opptre velvillig overfor læreren, men denne reservasjonen bekymrer ikke forskeren.

Studien rapporterte at informanter tok tydelig avstand fra rasisme, og de gjorde det ved å nevne eksempler på slik rasisme både fra kjente rasistisk organisasjoner, i egen familie og blant venner. Men de nektet å beskrive seg selv som rasister; tvert imot hevdet de bestemt at de ikke opptrådte rasistisk som lærere og oppdragere av barn. Men forskeren kniper likevel sine studenter i passiv rasisme når de uttalte seg om sine meksikansk-amerikanske elevers språkkunnskaper (Marx, 2004): «That talk is fine for the streets, but not for the school. Not for when you’re writing, doing vocabulary in English.» En av de to studentene kommenterer også at deres nabolag var fattig og skittent, og at de måtte passe på å holde bilene sine låst, altså nok en rasistisk uttalelse, ifølge forskeren.

En annen artikkel rapporterer om hvordan to universitetslærere går inn for å nedkjempe motstand blant studenter som ikke aksepterer pensumlitteratur om «hvithet». I sitt prosjekt analyserer lærerne studentenes argumentasjon mot antirasistisk «hvithetslitteratur» som «strategisk retorikk» for å beholde makten for sin egen hvite rase. Forskningsprosjektet stiller ikke spørsmål om hvorvidt hvite studenter faktisk bare forsvarer sin rasebestemte posisjon, eller om også de hvites argumenter har noe for seg. Dette blir tatt for gitt siden det er begrepet om «hvithet» som ligger til grunn for prosjektet. Problemstillingen gjelder bare å finne ut på hvilken måte de hvite studentene opptrer rasistisk.

I avsnittet om metode forteller universitetslærerne om sin egen syndefulle tid preget av skyld, nytelse, smerte, kritikk, selvmedlidenhet og sjelegransking før de kom i land på den andre siden som antirasister. Analysen av studentenes reaksjoner på antirasistisk «hvithetslitteratur» består av at forfatterne avviser alle mulige argumenter og forklaringer som ikke anerkjenner at hvit rasisme er et dominerende trekk i samfunnet. Prosjektet har da vist frem en rekke motargumenter, men samtidig erklært at problemstillingen om «hvithet» som rasisme ble bekreftet. Muligheter for nyansering av bastante påstander blir avvist.

Ved å lese mer om hvit rasisme kan studentene likevel etter hvert realisere seg selv som antirasister. Mønsteret for denne forskningen følger tradisjonsrike religiøse ritualer: først forkynnelse, så syndserkjennelse og deretter vandring på frelsens vei. Alternativet for omvendte rasister er å finne veien til antirasistiske menigheter der de sammen kan arbeide for den gode sak.

Et problem for forskere på «hvithet» er at de mener at deres egne studenter har «dysfunksjonell bevissthet» fordi de bare har vært utsatt for tradisjonell pedagogikk og tradisjonell kunnskap. Disse studentene må oppdras til rasebevissthet, og denne prosessen kan det forskes på. Forskernes konklusjoner blir gjerne at skole, lærerutdannelse og etterutdannelse må reformeres for å bringe inn kritisk raseteori som skal støtte oppdragelsen av elever og lærerutdannere til rasebevisste profesjonelle.

Det fremstår da som et logisk pedagogisk prosjekt for hvithetsforskere å konfrontere studenter med deres hvite rasisme ved å lede dem inn på veien mot en antirasistisk identitet. Her finnes det selvhjelpsinstruksjoner som kan brukes, og der stadier av erkjennelse fører gjennom «feelings of guilt, depression, helplessness, and anxiety» til selvrealisering som en antirasistisk person (Marx, 2004).

Vanskelige grenseoppganger

Rasediskriminering som bruker hudfarge som nedlatende karakteristikk, er lett å kjenne igjen. Hindringer for å få utdannelse eller jobb som skyldes hudfarge, er rasediskriminering. Rasediskriminerende uttalelser er hatkriminalitet og skal rettsforfølges. Men ikke alle hindringer i livet skyldes rasediskriminering, og absolutte påstander om at mørk hud er lik diskriminert og hvit hud er lik diskriminering, er ikke sanne i alle tilfeller. «Hvithetsforskning» og «hvithetspedagogikk» holder seg med en begrepsbruk, argumenter og overfortolkning av språk og oppførsel som ligger farlig nær – nettopp omvendt rasediskriminering. Et favorittord i «hvithetslitteraturen» er «subtil rasisme», men også valget av en biologisk egenskap som «hvithet» til nøkkelord i forskning og pedagogikk, vil av mange opplagt bli oppfattet som et subtilt og ubevisst forsøk på rasisme.

«Hvithet» er ikke godt grunnlag for debatt og samtale, og det er heller ikke religiøse ritualer som kneling og fotvask der hvite bekjenner sin skyld og underkaster seg aktivister. Foreløpig har vi ikke sett at politikere her hjemme har falt for fristelsen til å gripe til religiøse ritualer for å støtte demonstranter mot rasisme. I USA og Storbritannia skjer riving og tilgrising av statuer under demonstrasjoner arrangert og inspirert av Black Lives Matter, men Jonas Gahr Støre har uttalt seg bestemt mot statuevelting, og da blir det vel med det, også for Grønn Ungdom som ønsker å fjerne statuer de ikke liker. Fotvask, kneling og statuevelting viser en retning bort fra debatt og demokratiske prosesser for å dempe og bygge ned rasediskriminering. Mer og mer fokus på «hvithet» er i tråd med gruppetenkning og identitetspolitikk, men fjerner oppmerksomhet på enkeltpersoners ansvar og initiativ. Riktignok kunne vel mange bli fristet av å være til stede hvis Audun Lysbakken skulle finne på å vaske føttene til Abid Raja, men vi får likevel håpe det blir en stund til.

Fargeblindhet bekjemper rasediskriminering

Problemet med altomfattende begreper som «hvithet» og rasisme er at de legger opp til fasitsvar i å tolke utsagn og atferd som rasisme. Det ligger tungt inne i grunnlaget for «hvithetsforskning» at de med hvit hud praktiserer rasisme som en følge av sine liv som lyshudede. Forskningsfunn som avkrefter rasistisk atferd, krever at det teoretiske grunnlaget for hvithetsideologien ikke blir bekreftet, og at forskerens personlige omvendelse i tillegg svekkes. Det sier seg selv at sjansene for at «hvithetsforskning» avkrefter rasisme fra personer med lys hud blir svært liten. I denne forskningen har ideologi om «hvithet» en så dominerende posisjon i samfunnssynet at både tvilsomme og diskuterbare empiriske funn har lett for å bli bekreftelser på det teorien om «hvithet» allerede visste. Dermed blir «hvithetsbegrepet» bekreftet ved at stadig nye enkeltfunn blir konstruert som eksempler på hverdagsrasisme.

Strategien om å praktisere fargeblindhet for å bekjempe rasisme er sikkert ikke perfekt, men den fører i hvert fall til rettsaker mot rasistisk praksis og offentlig debatt som påvirker våre holdninger i retning av å se mennesker bak hudfargen. Ekte holdningsendringer må skje frivillig gjennom debatt og påvirkning, og ved rettsforfølgelse og sanksjoner mot dem som opptrer rasistisk. Vi trenger mer forskning for å bestemme omfang og områder der rasediskriminering foregår, og vi trenger gode tiltak for å bekjempe forskjellsbehandling og hindringer som skyldes hudfarge. Rasisme i mange former mellom mennesker med hvit, svart, brun og gul hud vil likevel fortsette å dukke opp i ufullkomne samfunn, også i flere land nesten uten dødelig politivold og åpenlys rasisme. I USA minsker likevel rasistisk motivert vold mot svarte amerikanere, og hatkriminalitet mot asiater, jøder og hvite går også nedover, skriver Steven Pinker i Opplysning nå (2018), og viser til offisielle statistikkdata.