Fem ting å tenke over for deg som er livredd for avkolonisering, woke og cancel culture

At vi får flere serier som «Small Axe», betyr ikke at vi får mindre av «The Crown», skriver Minervas kulturredaktør Ingebjørg Sofie Larsen.
At vi får flere serier som «Small Axe», betyr ikke at vi får mindre av «The Crown», skriver Minervas kulturredaktør Ingebjørg Sofie Larsen.

Vi lever i woke-kulturens tid, og det er ikke sikkert at det er så ille.

Publisert Sist oppdatert

Året var 2013. Det var min første og eneste gang i New York. Sammen med en venninne hadde jeg sneket meg inn på kveldens siste sett på den legendariske jazzklubben Smalls i West Village. Basstrommen og cymbalene smalt mellom veggene. Følelsen av at jazzen på Manhattan aldri sover, levde liksom i klangen av instrumentene: intens, insisterende.

Det jeg ikke visste, da lyden av settet var i ferd med å ebbe ut, var at kvelden nettopp hadde begynt. Før vi visste ordet av det var vi kommet i snakk med en annen publikummer, en saksofonist fra Harlem. Av ham lot vi oss overtale til å bli med videre, til en ny klubb.

Den nye klubben var mer provisorisk, hadde ikke noe skilt, og lignet på en slags nedslitt biljardhall. Midt på gulvet sto det noen instrumenter, en gjeng purunge newyorkere byttet på å spille. Vår selvutnevnte guide for kvelden kjente alle, selv om han sikkert var minst to tiår eldre enn ungdommene som jammet.

Selv om vi bare var noen kvartaler unna, følte vi oss milevis unna establishmentetSmalls. Lyden var røffere i kantene, men med den samme energien og intensiteten. Lyden av Harlem.

En samtale om rase

Vi skjønte raskt at det ikke var noen hvilken som helst saksofonist vi hadde møtt på. Det viste seg at han jevnlig turnerte på de største jazzscenene i verden. I Norge hadde han også vært, men dit ville han ikke igjen, forklarte han, fordi there weren’t any blacks there. Han, som svart amerikaner, hadde rett og slett følt seg utilpass på gaten i Oslo.

Jeg husker at jeg med én gang hadde innvendinger: det var da mange svarte mennesker i Oslo? Selv om byen ikke akkurat kan kalles en verdensmetropol, levde da også vi i en globalisert verden, gjorde vi ikke?

Men der han hadde vært under det korte besøket, kvartalene rundt Karl Johan og Victoria Jazzscene, hadde han altså ikke sett en eneste farget person.

Som for så mange andre svarte amerikanere, enten de er vokst opp i Harlem eller andre steder i landet, var rase og tilhørigheten til black history en så sentral del av identiteten til saksofonisten at han knapt ville snakke om noe annet. Selv om han hadde lyktes i livet, var følelsen av å være en underdog, å ha lyktes på tross av og ikke på grunn av, ekstremt sterk.

Det ble en famlende, men utforskende samtale: Vi, med vårt vestlige, veloppdragne tankesett, var ikke vant med en så konfronterende stil som hans. Vi tok likeverd som en selvfølge, men var helt uforberedt på en så hard core oss og dem-tankegang, et så klokkeklart skille mellom blacks og whites som det han sto for. Det var lenge før George Floyd-saken tok den brutale sannheten om raseskiller i USA til skjermer verden over, lenge før ordet «identitetspolitikk» var på alles lepper og hipsterkulturen ble byttet ut med woke. Språket i samtalen måtte bli til der og da.

For min egen del lærte jeg mye den kvelden. Én ting var de grunnleggende forskjellige erfaringene vi hadde med rase. En annen var hvor tett sammenvevd disse erfaringene var med musikken vi hørte. Jazzen ga oss hvite en inngang til en del av amerikansk kultur som er uløselig bundet til den svarte historien. I jazzens egne miljøer, der vi plutselig befant oss, foregikk jakten på likeverd på svarte premisser: Blant de unge som jammet sammen i den gamle biljardhallen, var det folk i alle farger. Men i generasjonen over, de som hadde mest autoritet, mest kred, var det flest svarte.

Kanskje har denne natten i NYC formet mitt eget syn på den woke-kulturen som sakte, men sikkert har begynt å prege samfunnet. Jeg kjenner på en varsomhet, både i omfavnelsen og kritikken av den: Woke-kritikerne har rett i at uavhengig av rase, kjønn eller kultur, er det viktig å bevare en ramme der alle har mulighet til å ytre seg på så like vilkår som mulig. Som regel er det mulig å snakke sammen, selv om forutsetningene er forskjellige.

Samtidig har woke-erne rett i at majoriteten ofte har godt av å lytte mer til minoriteter, oppleve hvordan det er når maktbalansen endrer seg – og, i enkelte tilfeller, tie.

Fem ting å tenke over

George Floyd-saken og Black Lives Matter-bevegelsen har gjort bevisstheten omkring rase og diskriminering mer global, intens og omveltende enn før. Kombinert med lockdown har det ført til intensivert tastaturkrig fra kulturkrigere: På den ene siden får vi en woke-kultur som i ønsket om å la være å diskriminere den ene, ender med å kneble den andre. På den andre siden har vi kulturkrigere på høyresiden, som kritiserer woke-erne for å være monomane og illiberale, og for å utslette egen kultur i møtet med det nye mylderet av stemmer. For hvilke stemmer skal gå på bekostning av hvilke?

Selv tror jeg mange på høyresiden kunne møtt mye av woke-kulturen med lavere skuldre enn vi gjør i dag. Det til tross for problemene som oppstår når motstemmer trues til taushet og ytringsfriheten settes på prøve. Ved å anerkjenne fremskrittene den nye bevisstheten om rasisme og diskriminering faktisk fører til, bør det være mulig å markere politisk uenighet uten at det bikker over i kulturkrig.

Her er derfor fem ting det er verdt å tenke over.

1. Å gi plass til nye stemmer betyr ikke at de gamle skal vekk. Det gjelder enten vi snakker om akademiske pensum, kulturlivet eller samfunnsdebatten. Ta en av de mest briljante tv-seriene fra i år, Small Axe: Selv om du, som turist i London, kanskje har vært innom Hugh Grants bokhandel i Notting Hill – hvor mye vet du om historien til vest-inderne som bor der og har preget bydelen de siste tiårene? Om rasismen som har rammet dem?

Serien greier både å underholde og flytte kunnskap. Er det tilfeldig at den kommer i den tidsånden vi lever i nå? Neppe. Men at vi har fått Small Axe, betyr jo ikke at vi får mindre av The Crown.

Slik bør vi også tenke om pensum på universitetene. At akademikerne begynner å interessere seg for andre perspektiver enn de som har vært på pensum, perspektiver som før har vært marginalisert eller oversett, er i seg selv et gode: Samfunnet og kulturen er (heldigvis!) dynamiske størrelser. Så kan man naturligvis følge med på hvordan det gjøres, stille spørsmål der man mener prioriteringene er feil.

2. At universitetene er arnested for radikale ungdomsbevegelser, med en tidvis monoman gruppedynamikk, er ikke noe nytt. Men vi trenger ikke å bli monomane i møte med dem av den grunn. Gudene vet at samfunnet hadde vært dønn stillestående uten ungdommer som vil forandre verden. Eller, mer presist: utfordrer forestillingene vi har om verden. Det er jo noe av det beste ved at unge hoder samles nettopp på universitetet.

Så har vi som står på utsiden i oppgave å stille de gode, kritiske spørsmålene, og sikre vilkårene for motstemmer. Både ved amerikanske campus og ved KhiO her i Norge har vi sett tendenser til at studenter og ansatte med avvikende meninger føler seg truet til taushet, og i ytterste konsekvens er blitt no-platformet eller fått sparken. Det er uhørt, men betyr ikke at alt studentopprørerne mener, er galt.

3. Kjemp for liberale verdier, ikke mot woke-folket. Kommer man ikke lengre om man fokuserer på de verdiene man vil forsvare, fremfor å sparke med nebb og klør mot woke-folket? Ofte er det det liberale demokratiet disse debattene i bunn og grunn dreier seg om. Ønsket om å bli hørt på vegne av sin identitet, kjønn, rase og legning, er på mange måter et barn av liberale verdier, der likeverd står i sentrum.

Skal man utfordre woke-bevegelsen, bør man minne om at det jo er i et samfunn med ytringsfrihet at de ulike gruppene har mulighet til å bli hørt. I land der det liberale demokratiet er under press, for eksempel Polen og Ungarn, er avvikende stemmer og minoriteter de første som slås ned på.

4. Spillereglene oppleves ikke like for alle, selv om de gjør det for deg. Er man minoritet og har opplevd maktesløsheten i møte med hverdagsrasisme, ikke å bli innkalt på jobbintervju eller ikke å komme til orde i samtaler, er det klart det er irriterende når woke-kritikere kommer trekkende med «det beste argumentets kraft». Selv om det er blitt mindre strukturell rasisme og diskriminering, er ikke disse opplevelsene mindre virkelige for dem det gjelder.

Her satte NRK-programleder Fredrik Solvang spikeren på hodet i sin støtte til #StopAsianHate-kampanjen: Selv om statistikken sier at asiater klarer seg bra i samfunnene de bor i, betyr ikke det at man bør bagatellisere historiene om rasisme som unge asiater nå står fram med.

5. Snakk med folk i det virkelige liv, ikke bare på nettet. Men ikke forvent å bli enige. Den britiske forfatteren Reni Eddo-Lodge er et godt eksempel. Etter at hun skrev blogginnlegget og boken Why I no longer talk to white people about race, har hun omtrent ikke gjort annet enn å snakke med hvite (og fargede) mennesker om rase.

Mange har latt seg provosere av tittelen, men hvis man leser boken, får man innblikk i de saklige diskusjonene som faktisk finnes på tvers av woke-spekteret. Selv om man ikke er enig, hjelper det å lytte til hele argumenter og samtaler – ikke bare de spisse og tidvis drøye fragmentene vi ofte møter på nettet.

Woke-kulturen er kommet for å bli

Mange på høyresiden vil nok mene at jeg er for snill med woke-bevegelsen i denne kommentaren. Det finnes utallige eksempler på slike situasjoner hvor den løper for langt, ikke minst i USA – nå senest ved en eliteskole i NYC – men også i kulturlivet i Norge, hvor man har en tendens til å løpe i flokk og upopulære aktører holdes utenfor, selv fra offisielle fora.

Problemet er bare at mange woke-kritikere glemmer å skille mellom skitt og kanel, og går i fullt kulturkrig-modus også når det handler om rettmessig utvikling av det demokratiet vi har forpliktet oss til å verne om. Nye stemmer og skiftende maktbalanser i lys av historisk og reell diskriminering som nå rettes opp, er eksempler på det.

I motsetning til den gangen venninnen min og jeg snek oss inn på jazzklubb i New York og drømte om hipsterkulturen i Brooklyn, er det woke-kulturen som gjelder blant unge i dag. Mens jeg som 14-åring fikk min første Nokia-telefon og knapt visste hva en legning var, deler dagens fjortiser Black Lives Matter-hashtagger og Pride-flagg på Tiktok.

Den langsomme, brede kulturendringen i retning økt bevissthet for likeverd og aksept for minoriteter, ikke minst blant unge, burde også høyresiden se på som et fremskritt. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor mye mer naturlig samtalen om rase med jazzmusikeren fra Harlem ville vært for woke-versjonen av meg selv.

Enten man liker det eller ei, lever vi i woke-kulturens tid – og det er ikke sikkert at det er så ille.