KOMMENTAR

Italia kan snart ha mange tusen døde hver eneste dag

Men det kan også gå langsommere: De neste dagene vil vise om tiltakene har virket.

Publisert Sist oppdatert

I går ble det registrert 427 korona-døde i Italia. Det var en nedgang fra dagen før, da det ble registrert 475 døde. Er det et blaff eller et vendepunkt?

Svaret på det spørsmålet er avgjørende for å forstå om tiltakene Italia har iverksatt for å begrense spredningen, har virket. Det er viktig kunnskap for Norge og andre land som må vurdere effekt og kostnad ved tiltak.

Så langt har utviklingen i antall døde i Italia vært skremmende. 3405 mennesker var registrert døde av koronaviruset frem til i går. Utviklingen har vært eksplosiv. Det tok tyve dager fra det første dødsfallet til man 12. mars bikket 1000 dødsfall totalt. Det tok fire nye dager å passere 2000. De neste 1000 gikk unna på to og en halv dag.

Tilstanden i italiensk helsevesen er allerede dramatisk. Hva skjer hvis tallene fortsetter å stige like raskt?

Mange smittede allerede for flere uker siden

For å forstå hvordan dødstallene utvikler seg, må man forstå matematikken i hvordan en pandemi utvikler seg. Litt forenklet kan vi si at hver smittet person i gjennomsnitt smitter et bestemt antall nye personer («reproduksjonstallet»). Studier fra Kina tilsier at reproduksjonstallet i fravær av omfattende smittevernstiltak der i den tidlige fasen var mellom 2 og 3. Hvis tallet holder seg gjennom epidemiens forløp vil da et sted mellom 75 prosent og over 90 prosent smittes i fravær av smittervernstiltak. En andel av dem som smittes, vil etter en viss tid dø. En studie fra Wuhan fant at det typisk gikk ti dager fra sykdomsutbrudd til dødsfall, og hertil kommer et anslag på fire–fem dager fra smitte til sykdom.

Det er mange kompliserende faktorer, selvsagt: Hvor lang tid bruker hver smittet på å smitte nye? Hva er aldersfordelingen på dem som smittes på ulike tidspunkt, og hvor stor andel av de smittede blir syke og dør i hver aldersgruppe? Det er heller ikke alltid gjennomsnitt og medianer hjelper oss – vi må vite formen på fordelingen på parametere. For å illustrere utviklingen i Italia kan vi likevel abstrahere bort noen av komplikasjonene, og fokusere på noen grove utviklingstrekk, slik de plausibelt kan se ut, tross en god del usikkerhet.

Mange ser i dag på totalt antall registrerte smittede, og antall døde og tenker at det sier noe om hvor dødelig sykdommen er. Men dødstallene vi ser i dag, reflekterer etter denne måten å tenke på hvor mange som ble smittet for rundt to uker siden. I det italienske tilfellet er det hevet over tvil at det tallet er mange ganger så høyt som det registrerte. For å si det enkelt: Når 427 døde i går, vil en dødsandel på 0,85 prosent betyr at 50 000 ble smittet på en enkelt dag for to uker siden. I så fall er sannsynligvis mellom en og to millioner italienere smittet per i dag – selv om bare drøyt 40 000 er registrert smittet. For eksempel er svært få yngre registrert smittet i Italia, mens andre data viser at yngre smittes i samme grad, selv om de sjelden har alvorlige symptomer. Det viser betydningen av å forstå tidsforsinkelsen i hvordan spredningen av en epidemi arter seg.

Hvis dødsandelen skulle være vesentlig lavere – for eksempel 0,4 prosent – må disse tallene dobles. Og motsatt: For at antall smittede skal være vesentlig lavere, må dødsandelen være veldig mye høyere.

Men også uten å vite andelen som dør, forteller veksten i antall dødsfall oss noe om veksten i antall smittede omtrent to uker tidligere.

Virker tiltakene?

Veksten i dødsfall i Italia er kompatibel med en innledende reproduksjonstall på 3. Med plausible forutsetninger gir det en daglig vekst med en faktor på snaut 1,3. Større innenlands smittevernstiltak ble iverksatt i Italia 22. februar. Det er da sannsynlig at det effektive reproduksjonstallet begynte å synke. 1. mars kom en ny større pakke med statlige tiltak, som blant annet delte landet i tre områder. 4. mars stengte skoler, universiteter og idrettsarrangement. 8. mars ble hele Lombardia og andre områder satt i en form for karantene – et tiltak som ble lekket på forhånd, og dermed førte til at mange på kaotisk vis flyktet fra disse områdene.

Dødstallene i Italia er kompatible med at tiltakene 22. februar hadde en klar effekt, og gradvis reduserte reproduksjonstallet ned mot 1,3–1,4 fra starten av mars. Tiden det tar før smitteverntiltak påvirker dødsfall er de fjorten dagene som vi forutsetter det i gjennomsnitt tar fra smitte til død, pluss tre dagers latenstid og fordelt på en smitteperiode på fire dager. Det betyr at tiltakene fra 4. mars – inkludert stenging av skoler – først vil gjøre et tydelig fotavtrykk i dødsstatistikken fra og med i morgen.

Det betyr også at utviklingen i dødstall de neste dagene og ukene gir viktig informasjon om effekten av disse tiltakene. Vil Italia holde seg på den banen vi har sett den siste uken, ved fortsatt kraftig vekst i daglige dødsfall? Eller vil antall nye daglige dødsfall flate ut og stabilisere seg?

Hvis vi antar at tiltakene 4. mars hadde liten virkning, og at veksten fortsetter som den har har vært den siste uken, vil Italia nå 1000 daglige dødsfall i månedsskiftet mars/april. Epidemien vil da nå toppen i første halvdel av mai, med mer enn 3500–5000 daglige dødsfall. Med en pågående krise på sykehusene når tallet er 400, kan man forsøke å forestille seg hvordan det vil se ut.

Hvis tiltakene derimot hadde effekt, og reproduksjonstallet for eksempel skulle synke helt ned til 1, vil dødstallene flate ut de nærmeste dagene, stabilisere seg rundt 500 og deretter synke.

Lærdommer for Norge?

Om dødstallene stabiliserer seg nå, vil det på ingen måte løse Italias problemer. Det kan være nødvendig en periode for å få kontroll i sykehusene, men dagens relative suksess vil i så fall også være morgendagens utfordring, siden de drakoniske tiltakene ikke kan opprettholdes over lang tid – og om det slippes opp, kommer ny vekst.

Men for Norge er det viktig å studere effekten av tiltakspakker, selv om det skjer i en relativt kaotisk situasjon hvor det er usikkerhet om mange viktige parametere – som tid fra smitte til død – og der flere tiltak normalt innføres samtidig.

For Norges del er det for eksempel ikke noe mål å redusere reproduksjonstallet til 1. Da vil vi havne i samme situasjon som Italia: På et tidspunkt må vi slippe opp, og så får vi en ny kraftig vekst. Målet må i stedet være å ha en mest mulig kontrollert smittespredning som ikke overbelaster helsevesenet mer enn nødvendig, med minst mulig inngripende tiltak over tid. Etter en tid med slike tiltak kan et lite land som Norge slippe opp på generelle tiltak og la sykdommen gå sin gang uten at systemet kollapser.

Utfordringen er at vi ikke kjenner effekten av tiltakene. Hvis veksten blir for høy, risikerer også vi å gå i retning av italienske tilstander. Og siden det tar tid fra smittevernstiltakene innføres til de gir en klart målbar effekt – i første omgang på sykehusinnleggelser – kan det være for sent å gjøre noe i det øyeblikket krisen er et faktum.

Det er dramatiske dager i Italia. Enten dødstallene går opp eller stabiliserer seg, er det verre dager i vente. I Norge bør vi følge med og gråte for Italia – men også trekke alle de lærdommer vi kan for ruste oss best mulig her hjemme.