DEBATT

Det er ikke miljømoralistenes feil at tog til utlandet er for spesielt interesserte. Det er norsk jernbanepolitikk, skriver Pål Veiden.
Det er ikke miljømoralistenes feil at tog til utlandet er for spesielt interesserte. Det er norsk jernbanepolitikk, skriver Pål Veiden.

Innestengt!

Noen betraktninger rundt en dum og miljøfiendtlig jernbanepolitikk.

Publisert Sist oppdatert

Nei, det handler ikke om korona. Det handler om tog. Og Norge. Dette blir litt «bestefar forteller», men altså: jeg gikk på toget i Sarpsborg klokka halv syv om kvelden, og gikk av toget etter frokost og dusj (!) i Hamburg. Ja, nettopp Hamburg, du vet, nord i Tyskland. Jeg hadde kjøpt en billett til Wien, hvor ellers, og etter kaffe og aviser i Hamburg, var det dagtog og spisevogn til Wien. Litt lang og kjedelig tur, når sant skal sies, men bøkene var oppfunnet allerede den gang. Det hele skjedde i 1988. Togmessig virker det som en fortelling fra før 1. verdenskrig. I mellomtiden er flyet oppfunnet. Samtidig med at slike togtilbud har forsvunnet, har myndighetene trappet opp propagandaen for toget: På toget kan du slappe av, på toget kan du .... Påkostede reklamestunt som forteller at på toget kan du se ut av vinduet. Det er jo fint, men hvor går nå dette toget? I hvert fall ikke til utlandet.

Ting har skjedd. Nattog til Stockholm? Trenger vi nå det? Legg det ned, nei, gjenopprett det, nei, legg det ned. Følg med, nye «reformer» følger. Merkelig at man skal behøve å slåss for noe så selvfølgelig som togforbindelse til nabolandet, men i reform-verden er intet merkelig, langt mindre hellig. I dag er det å reise ut av landet et slags freakshow for unge politikere fra det som feilaktig kaller seg miljøpartiet. Ta toget! For all del, ikke noe jeg heller vil. Hvis toget gikk, hvis det var mulighet for å kjøpe billett, hvis serveringen var noe annet enn «vårt serveringstilbud er automater».

Min onkel bodde i Göteborg og skulle ta toget til et møte ved Borregaard Fabrikker i Sarpsborg. «Vi tar frokosten på toget», sa han til sine kolleger, intet problem, optimister som vi nå engang er i den familien. Og like ofte skuffede mennesker. Null servering og toget lignet mistenkelig på toget mellom Oslo og Ski. Hvem gidder tenke på togtransport én gang til etter slike opplevelser?

Den virkelige ungdomsopplevelsen i nevnte Østfold-hovedstad Sarpsborg var å rusle over Valaskjold-brua ved halv ett-tiden på natten, og se utenlandstoget passere. Toget til København. Hvor mange interrail-turer ble ikke startet med akkurat det toget? Da våknet vi etter lite søvn i Kongens by og søkte videre togforbindelser nedover i Europa. Toget til København var så selvfølgelig at... at hva da? Omtrent like selvfølgelig som at folk kjører bil i timevis til Gardermoen, styrer med parkering, kø ved innsjekkingen, sikkerhetskontroll, og dumper ned og nyter de 9 cm med plass til beina. Vel å merke etter en mild slåsskamp om plass til håndbagasjen i hylla over. At du i stedet skulle sitte rundt bordet i spisevogna? Nei, la oss være realistiske dere, det går jo ikke an.

Nei, det er ikke miljømoralistenes feil at tog til utlandet er for spesielt interesserte. Det er norsk jernbanepolitikk. Splitt opp, del opp, legg til et språk om «endringsledelse» og «eiendomsforvaltning» og litt miljø-pynt-drittsnakk, så har du Samferdselsdepartementet, Jernbanedirektoratet, Vy, SJ, ditt tog og min reise og Gud vet hva det heter alt sammen. Hovedsaken: Noen andre driver med dette. EUs fjerde jernbanepakke er sikkert kjempebra og følges av en femte. Og du er like innestengt. Fly hverken kan du ta eller skal du ta hvis du grubler på å forlate landet. Mens utenlandstog nedlegges, diskuterer deler av den mer psykiatriske venstrefløyen om ikke man skal bygge jernbane til Tromsø. Ja, hvorfor ikke. Alt som blir bygget i mennesketomme omgivelser, er av det gode. Hamburg og København – der det bor flere folk og tog derfor er mer lønnsomt – kan vente.

Jeg tilstår: som togentusiast gleder jeg meg enormt til Norwegian igjen er på beina og flytter meg annenhver uke til Wien eller Praha. En tusing ut av konto og jeg er atter i mitt hjertes byer. Og alternativet? I Praha så jeg et oppslag om buss til – nemlig – Sarpsborg. Hvorfor ikke ta bussen hjem neste gang? Tog, sier du? Da er vi over i nostalgien. La oss (meg) mimre enda mer: om togturer fra Oslo til Malmø og ferje over Østersjøen og Øst-Tyskland, Berlin, Praha (og også Budapest). I østblokken hadde de gamle, gode spisevogner, ofte drevet av Mitropa, et tysk selskap med lang tradisjon og strålende mat og øl. Ergo nedlagt. Men der nede kan de i alle fall fortsatt kjøre tog over grensene. Togutbygging er som kjent ekstremt vanskelig i Norge. Det er fjell og fjorder overalt. Vi i Østfold – som det heter, hvis noen skulle tvile – kjenner oss ikke igjen hele tiden, men for all del. Det er Dagsrevyen som forteller. Så lenge Tromsø ikke har jernbanestasjon, bør vel ikke Østfold ha dobbeltspor. Og hvis de skulle få det om en 20-30 år, så vit at det er stopp på grensen. Nei, før grensen, i Halden. Kornsjø stasjon er nedlagt for lengst, vel som et ledd i EUs tredje jernbanepakke, hva vet jeg.

Nylig feiret man 25-års jubileum for planlegging av dobbeltsporet på Østfoldbanen. Nei, jeg fleiper ikke, jeg overdriver ikke, jeg setter ikke «ting på spissen», som det heter, det er tunge realiteter. Man skal utrede mer. Det er flere utredere enn jernbanebyggere i Norge. Vi på hjemmekontoret kan utredning, men vi bør ha en ny utredning, da den gamle er gammel.

En student av meg arbeidet som konduktør i det som for en stund siden het NSB. Han kunne dog ikke jobbe ekstra på Kongsvingerbanen, for der kjørte riktignok det som het NSB, men en slags annen NSB-konstellasjon. Nei, jeg gidder ikke engang google fram navn og hensikt her, det er idioti satt i system. Det er ikke effektivt, det har ingen ting å gjøre med «konkurranse skaper flere tilbud» og andre liberalistiske ønskedrømmer, det er dum og miljøfiendtlig jernbanepolitikk.

Litt optimisme avslutningsvis: Etter koronaen skal jeg atter rusle til stasjonen i Plzeň, ta den regionale ekspressen til Brno, den fine skinnetrikken ned til České Velenice og der gå på toget til Wien. Et slags utenlandstog altså, selv om Velenice og første stopp – Gmünd i Østerrike – en gang var samme by. Mye historie der nede på kontinentet, mange togskinner også. Noe å lære? Nei, fjord og fjell stenger vel muligheten.