DEBATT

Nicolas-André Monsiau: Aspasia Conversing with Socrates and Alcibiades

Påstander er ikke argumenter

DEBATT: Jeg er mer enn villig til å revidere mine synspunkter i møte med motstridende bevis, men da må det fremmes saklig argumentasjon, ikke påstander og hersketeknikker.

Publisert

Line Horgen Thorstad sier hun «registrerer» mitt motsvar, hva nå enn det betyr. Dette inspirerer henne imidlertid ikke til å svare på noen av argumentene som fremmes der.

I stedet nøyer hun seg med å gjengi de sentrale argumentene hun presenterte i sin tidligere tekst. Disse presenterer hun i en liste med fem punkter.

Det forunderlige er at listen som følger ikke rommer et eneste argument. Listen er heller en samling med totalt ni påstander, som hun verken gir begrunnelse eller empirisk bevis for.

Påstander jeg selvsagt vil bestride, og som jeg har bestridt over to tekster på 40 000 tegn totalt. Gitt mer tid og ressurser kunne jeg fremmet enda mer bevis, logiske begrunnelser og normative implikasjoner, fra den enorme forskningslitteraturen som eksisterer om temaet.

En litteratur Thorstad åpenbart mangler den mest basale forståelse av, og som hun komfortabelt avskriver med å påstå at hun ikke er enig. Jeg blir derfor sittende å undre om Thorstad i det hele tatt vet hva forskjellen mellom påstander og argumenter er.

Argumenter og påståelighet

En påstand er en meningsytring som enten kan ha en positiv eller negativ sannhetsverdi. Eksempelvis er frasen «det regner ute» en påstand. Et argument derimot er et sett påstander, som benyttes til å trekke en logisk konklusjon.

Dersom det regner ute, og Per tar med paraply når det regner, følger det naturlig at Per har med paraply. Det er et argument.

Eller slik jeg fremmet; Dersom mennesker slik som alle andre levende vesener er motivert av overlevelse og reproduksjon, og visse former for sosial organisering truer disse motivene for større grupper, vil det være i deres evolusjonære interesse å motsette seg disse former for sosial organisering.

Om Thorstad ikke liker denne konklusjonen, eller er uenig med den, må hun gjerne fremlegge bevis og argumentasjon til det motsatte. Dette vil fordre en tilbakevisning av basal evolusjonær teori, som er en av tidenes mest dokumenterte vitenskapelige teorier.

Hun vil da trenge omfattende empirisk bevismateriale og tilhørende teoretisk rammeverk, som samtidig kan forklare a) artenes opprinnelse b) alle de finurlige evolusjonære mekanismer vi ser hos millioner av andre dyr, og c) hvorfor disse av en eller annen magisk grunn ikke skal gjelde for mennesker.

Kan hun det vil det i så fall utgjøre en av vår generasjons største vitenskapelige fremskritt.

Akademikere mot virkeligheten

Inntil den tid burde slike fantasifulle forklaringer holdes utenfor vår politiske samtale, som ideelt sett bør baseres på virkeligheten.

Problemet er bare at det i vår tid er en rekke akademikere som nettopp benekter virkeligheten. De har for å oppnå dette adoptert et teoretisk syn der det er språk som former virkeligheten, heller enn virkeligheten som former språk.

Dermed eksisterer ingen sannhet, ingen menneskenatur og ingen beviskrav, ettersom alt kun er narrativer, makt og usynlige strukturer. Hvor det da gir mening å benytte dogmatisk påståelighet som strategi, ut fra en tanke om at dette former virkeligheten.

Men «narrativ» bygger ikke broer, det kurerer ikke kreft, plasserte ikke mennesker på månen og bygde ikke våre demokratier. Sannhet gjorde det.

Derfor må vi for å bevare våre demokratier mot samtidens konflikter anerkjenne en gang for alle; påstander er ikke argumenter, og virkeligheten formes ikke av fantasi.

Jeg er mer enn villig til å revidere mine synspunkter i møte med motstridende bevis, og håper rent faktisk at jeg tar feil. Men da må det fremmes saklig argumentasjon, fra allment aksepterte sanne premisser, ikke påstander og hersketeknikker.

Powered by Labrador CMS