DEBATT

Fra markeringen «We Won't Be Erased – Rally for Trans Rights, Washington D.C. 22. oktober 2018. Foto: Ted Eytan/Flickr (CC BY-SA 2.0)
Fra markeringen «We Won't Be Erased – Rally for Trans Rights, Washington D.C. 22. oktober 2018. Foto: Ted Eytan/Flickr (CC BY-SA 2.0)

Er transdebatten i ferd med å skli ut i tomme begreper og meningsløse småkrangler?

Min kjønnsdysfori er ikke en «radikal kjønnsideologi», en sosial konstruksjon eller en politisk bevegelse, det er et reelt helseproblem.

Publisert   Sist oppdatert

Minervas journalist og redaksjonssjef, Magnus Nordmo Eriksen, var ikke særlig nådig da han på tampen av forrige uke publiserte artikkelen I mangel av reelle fiender må LHBT-aktivister ta det de kan få. Her gikk han løs på Skeivt Studenforums demonstrasjon i forbindelse med et «foredrag» Espen Ottosen holdt om det han selv kaller «radikale kjønnsideologier» for studentforeningen FAKS i starten av september.

Studentforumet reagerte med å arrangere en markering mot transfobi og stemmer som ville nekte for transpersoners eksistens, noe Eriksen mente at Ottosen på ingen måte nekter for. Dog uten selv å faktisk ha sett foredraget Ottosen holdt.

Ottosen er et problem

Det kan godt hende studentforumet var upresise i invitasjonen til markeringen, men budskapet deres er likevel viktig. For Ottosen er et problem i form av hans kunnskapsløshet. Og jeg forstår ikke hvorfor han er interessant hverken for studentlinjeforeningen FAKS eller for kjønnsspalten til Morgenbladet. Ikke minst er jeg også sterkt kritisk til hans relasjon til organisasjonen Til Helhet, som blant annet driver med konverteringsterapi for blant annet transpersoner. Og det er ikke mer enn et par dager siden det kom ny forskning på hvor skadelig denne konverteringsterapien kan være.

Så jeg er sterkt uenig i at Ottosen er en konstruert fiende for LHBT-befolkningen. Likevel er det deler av Eriksens tekst jeg kan være enig i, men bare delvis. Fordi både han, Ottosen og flere andre kritiske stemmer har en tendens til å trå feil når de drar hele «transbevegelsen» under en kam.

Kjernen i transbegrepet

Første gang jeg skrev noe som helst i en avis om trans, ble jeg spurt om hva avisen skulle kalle meg. Jeg fikk nemlig ikke bare være kvinne, eller bare være sosiologistudent. Jeg er transseksuell, men for meg er det ikke en identitetsmarkør, det er et problem.

Likevel har transbegrepet i løpet av de siste årene fått fotfeste nærmest som et eget kjønn. Det er ikke et problem i seg selv, men det er litt upresist og kan gå utover oppfølgingen til transseksuelle.

Nylig kom jeg for eksempel over et fascinerende sitat i Fredrikstad Blad, som illustrerer noe av problemet: Der skrev leder i AUF Østfold, Maria D. Imrik at: «For meg handler dette valget om vår felles framtid. Det handler om at den må bygges sammen med jenter, gutter, transpersoner og minoriteter, for ingen kan være en stjerne på himmelen alene.»

I et forsøk på å virke inkluderende fremstår hun egentlig ekskluderende. Jeg opplever at hun tar meg ut av kvinne-begrepet. Hun er heller ikke den eneste: Også LHBT-personer er blitt veldig flinke til å skille mellom transkvinner og såkalte cis-kvinner, som om vi er to forskjellige kjønn. For meg og mange transpersoner er det ikke det. Og her mikses på mange måter helseproblemet og det sosiale problemet.

I skyggen av aksept for transseksuelle har det også vokst frem en bevegelse, som vel er den Eriksen her omtaler som «LHBT-aktivister». I dette nye kjønnsrommet har det dukket opp nye tanker rundt kjønn og identitet, som er helt distinkt fra transseksualisme som sådan. Og plutselig oppfattes transseksualisme ikke lenger som et ganske avgrenset problem der en biologisk mann opplever seg som en kvinne, eller motsatt: I stedet stilles kanskje spørsmål med hva menn og kvinner egentlig er, om det finnes flere kjønn, eller om kjønnskategorier finnes i det hele tatt.

Jeg har ingen problem med det, jeg tror det er en god ting. Å reflektere over kjønn kan bare være positivt, og i beste fall bidra til å utvide grensene for hva det vil si å være mann eller kvinne, eller da kanskje ingen av delene eller begge. Samtidig frykter jeg noen ganger at denne måten å snakke på bidrar til at man glemmer kjernen i trans-begrepet – som nettopp er basert på en forestilling om en klar og fast kjønnsidentitet, som ikke stemmer overens med biologien. Så fornekter man biologi, fornekter man på mange måter også transseksuelle.

«Transbevegelsen» er ikke samstemt

Og denne bevegelsen får da litt pussige utslag, Eriksen nevner selv opprettelsen av kjønnsnøytrale barnehager. Jeg er veldig for å forsøke å minimere press på barn og unge mest mulig. Og man vet godt at det finnes både gutter og jenter som plages i for trange normer for kjønn. Men jeg er sterkt uenig i at kjønnsnøytralitet er svaret. Man må heller prøve å åpne opp rommene for hva det vil si å være mann og kvinne, samtidig som man kan være forberedt på at det for en bitteliten minoritet kan være behov for “kjønnsskifte”.

Innad i «transbevegelsen» (om man i det hele tatt kan kalle det for det) finnes det nå også klart definerte leirer. Noe som for eksempel kommer tydelig til uttrykk i en slags evigvarende konflikt mellom FRI og Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens (PKI) på ene siden, og Nasjonal Behandlingstjeneste for Transseksualismes egen pasientorganisasjon, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), på den andre.

HBRS tar i større grad avstand fra denne «utvidelsen» av trans-begrepet. Og jeg kjenner for eksempel flere HBRS-medlemmer som ikke liker begrepet trans, nettopp fordi begrepet i seg selv har blitt en identitetsmarkør. Det er ikke lengre bare et ord for skifte av kjønn, mange av disse foretrekker da heller «Født i feil kropp».

Personlig er jeg ikke medlem i noen av disse organisasjonene, kanskje mest fordi jeg føler jeg står med en fot i begge leirer. Jeg tror virkelig man både må og kan klare å tenke begge deler samtidig: Både bygge et samfunn med plass til andre tanker rundt kjønn og identitet, samtidig som man bygger et trygt samfunn for transseksuelle.

Jeg er for eksempel uenig i at kjønnsnøytrale toaletter er en kampsak for transpersoner, tvert imot. Jeg er ikke kjønnsnøytral, jeg er en kvinne. Og som transkvinne går jeg på kvinnetoalettet.

Men det er ikke det samme som at det er noe galt å tenke disse tankene rundt kjønn. Jeg var selv med og drive gjennom etableringen av et kjønnsnøytralt toalett ved Høgskolen i Sogn og Fjordane. Jeg har forståelse for at et tredje alternativ er nødvendig for noen. Men i kampen for å gi transpersoner et bedre liv er det i beste fall et sidespor, og i verste fall en belastning: Jeg har selv opplevd å bli møtt med en forventning om at jeg skal bruke dette tredje alternativet, omtalt som «transtoalettet». For en person med klar kjønnsidentitet og langvarig kjønnsdysfori er dette ikke akkurat en selvtillitsboost når andre plasserer deg i den kjønnsnøytrale båsen. Det forteller meg at det finnes et progressivt kjønnsnarrativ der ute som er løsrevet fra mine og andres levde erfaringer, og at man er i ferd med å miste nyansene i trans-begrepet fordi det har blitt altfor vidt.

Ulike problemstillinger sauses sammen

For et par uker siden ble jeg kontaktet av en ung transperson som forklarte at hen følte seg som det motsatte kjønn. Hen var likevel stresset over ikke å føle dysfori, eller føle behov for hverken hormoner eller kirurgi, og hen lurte derfor på når jeg begynte å føle det behovet.

Kjennetegnet ved transseksualisme er nettopp langvarig vedvarende kjønnsdysfori, ofte fra tidlig barneårene av. Det er ikke noe man bare oppdager en dag, det ligger der og gnager gjennom hele oppveksten. Jeg betviler på ingen måte vedkommendes opplevelse av sitt eget kjønn og jeg har ingen problemer med å akseptere eller inkludere vedkommende i det kjønnet, på samme måte som jeg aksepterer personer som føler seg utenfor spekteret av kjønn eller som begge kjønn osv. Men dette er andre typer problemstillinger enn transpersoner har, og det er ikke det samme som at disse faktisk vil ha godt av kirurgi og hormonell behandling. Dette vet man rett og slett for lite om. Når den offentlige debatt sauser sammen ulike problemstillinger, skaper det også et inntrykk av transseksualitet som et mer omfattende og mer ideologisk prosjekt enn det er. Derimot vet man at kirurgi og hormonell behandling hjelper nettopp transseksuelle.

Vi glemmer det store bildet

Samtidig vet jeg at jeg bare ved å skrive det her antageligvis provoserer på meg en stor del av det Eriksen omtaler som «LHBT-aktivistene». Og at jeg antageligvis vil ilegges meninger og intensjoner jeg ikke har. At en transpersoner som meg, som har balet med disse problemstillingene lenge, som har vært i offentligheten, som blir sett på som en aktivist, kvier seg for å ytre bestemte synspunkter, det er et problem. Og her er jeg enig med Eriksen: Vi er blitt så vare og såre på begrepsbruk og andre egentlig perifere spørsmål, at vi glemmer det store bildet, at vi glemmer å ta utgangspunkt i de alvorligste, faktiske problemene.

Noen ganger er kanskje det den største fienden, vår egen sårbarhet. Det forhindrer saklig debatt, vi slutter å lytte til hverandre, vi slutter å lære av hverandre, og vi blir stående på stedet hvil.

I vinter kom for eksempel forfatteren John Boyne, kanskje mest kjent for boken Gutten i den stripete pysjamasen, ut med en ny bok, My brother’s name is Jessica. Og før noen i det hele tatt hadde lest boken var han lynsjet, flådd og spredd utover svabergene.

Først var det et problem at han som «cis-forfatter» i det hele tatt hadde skrevet om trans. Så ble han beskyldt for å være transfob, fordi han visstnok feilkjønnet i tittelen på boken, ved å da omtale Jessica, som en bror. Sannheten er at tittelen spiller på en ung gutts opplevelse av at storebroren skifter kjønn og blir til Jessica. Så plutselig var mengder med transpersoner og LHBT-aktivister rasende over en fiksjonell ung gutts forvirring rundt sin nye storesøster.

Og da snakker man om å lage problemer. Da leter man etter fiender i landskap der fiendene absolutt ikke finnes. Og et resultat av det, er en «chiling effect» som gjør diskusjonen om transpersoner og mellom transpersoner dårligere, som gjør oss dårligere i stand til å beskrive vår egen virkelighet, som gjør at reelle perspektivforskjeller og interessemotsetninger ikke avdekkes og som gjør det vanskeligere å komme frem til virkningsfull både privat og politisk handling.

Så der jeg begynner med å være rasende på Eriksen og hans innlegg, ender jeg med å tenke at alle må skjerpe seg. Den konservative delen av menings-Norge må bli flinkere til å lytte, flinkere til å ta til seg ny kunnskap, og kanskje gi rom for å bli kjent med mennesker man først og fremst ser på avstand.

Transpersoner må også bli flinkere – til å forstå at transbegrepet nå er så svært at vi på ingen måte er en homogen gruppe. Jeg snakker først og fremst for meg, og min opplevelse, så må andre snakke for seg. Og det at vi da kan tenke forskjellig, er ikke farlig, det kan være en god ting.