DEBATT

Vi må rydde opp i språket rundt kjønn

Samfunnsdebatten om kjønn lider under et sosialkonstruktivistisk begrepsapparat som har mistet bakkekontakten med hvorfor vi snakker om kvinner og menn som gjensidig ekskluderende i det hele tatt.

Publisert Sist oppdatert

Som ordet “mangfold” beskriver godt, er alle menneskers indre forskjellig. Nettopp derfor er det viktig å holde på et felles språk om kjønn med utgangspunkt i det ene vi deler: den materielle verden.

Ordet “transkjønn” har kommet til på grunn av en økende andels reelle opplevelse av et sterkt ubehag med egen, biologisk kjønnede kropp, av å ha en kjønnsidentitet og ikke bare et kjønn, og behovet hos disse for å transisjonere sin kjønnede livssituasjon.

Disse menneskene, og deres opplevelser, finnes. Det skal vi ta på alvor.

Hvordan samfunnet møter disse skjebnene, er deriblant et viktig helsepolitisk spørsmål i dag. Men det er også et språkkulturelt spørsmål. I sin åpensinnede tilnærming og begrepsinnovasjoner som “kjønnsbekreftende” behandling har offentlige aktører skapt forvirring om hva det er som faktisk transisjonerer og hva menneskets kjønn egentlig er.

“Kjønn” finnes i språket vårt som en referanse til noe helt annet enn indre følelse og mental forestilling. “Mann” og “kvinne” er gjensidig ekskluderende konsepter kun fordi de gjenspeiler vår arts reproduktive system, som er helt binært: for å kunne reprodusere seg må kroppen kunne oppfylle enten sædcellenes forplantningsfunksjon eller eggcellenes.

En svært lav andel (mindre enn 0,1%) av mennesker fødes som interkjønnede, og utgjør en naturlig forekommende glidende overgang i hvordan de to typene reproduktive kropper kan se ut. Imidlertid reproduserer også interkjønnede seg (hvis de kan) via enten den ene eller den andre av de to funksjonene.

At interkjønn finnes har naturvitenskapene visst om lenge og er verken noe nytt eller et argument mot kjønn som et binært system. Kjønn defineres nemlig funksjonelt og ikke estetisk: det er jo kroppens funksjon som gjør at vi kan lage nytt liv - ikke utseende.

Tokjønnssystemet er altså ikke en steinalder-dum, sosial konstruksjon uten rot i virkeligheten. Den binære måten å beskrive kjønn på er i stedet en så direkte og nøyaktig gjengivelse av observert virkelighet som vi kommer i vitenskapelig språk.

Dette betyr selvsagt ikke at faktiske sosiale konstruksjoner som kjønnsidealer og kjønnsroller – som har tatt utgangspunkt i kjønnene – ikke finnes, eller at disse ikke kan endres på. Feminisme kom jo til ene og alene med det mål for øyet.

Det betyr bare at selve reproduksjonssystemet som ordet «kjønn» eksisterer på grunn av, og forstås av flertallet som, er gitt fra naturens side og er ikke en flytende realitet.

Å eventuelt endre språket slik at vi får et flytende begrep på en strengt todelt realitet, er en unøyaktig begrepsutvikling. Det er vanskelig å se hva et upresist språk på tema skal være godt for når kjønn er viktig for absolutt alle å forstå – alle er jo født med et.

Enda viktigere er at en slik endring av språk ikke respekterer språkets kulturverdier.

“Opptatt!”

Disse ordene, «kjønn», «kvinne» og «mann», er altså ikke «ledige ord» i språket, som Språkrådet kaller det. De har allerede et bruksområde, da som å referere spesifikt til den reproduktive evnen som kan skape nytt liv to mennesker imellom.

Selv om livgivende sex er en av livets grunnpilarer for både mennesker og dyr er det utenkelig for oss ikke å ha et meningsfullt språk, om noe så intimt og formende for identiteten vår, som skiller oss fra dyrene.

Vi kunne selvsagt sagt at barn blir til via «hunkjønn» og «hankjønn» istedenfor «kvinne» og «mann», men det blir bokstavelig talt dehumaniserende talemåte fordi det er det samme som brukes om fisk, insekter, amfibier, hester, rotter og andre dyr. «Mann» og «kvinne» gir en meningsrik menneskelighet til våre mest primale roller og relasjoner.

Dette har de gjort i århundrer allerede, så i de gamle ord ligger det enorm kulturverdi. Ønsker man å referere til noe annet enn den historisk delte, materielle virkeligheten i samfunnet som er sexens reproduksjon, må man finne nye, «ledige» ord.

Å bruke gamle ord til å referere til noe annet enn deres egentlige betydning, derimot, kan best beskrives som semantisk appropriasjon, eller ordtyveri. Det blir for eksempel aldri riktig å si at «transkvinner er kvinner» når “kvinne” er ordet vi allerede bruker på hunkjønn hos mennesker.

Også ordet “kjønn” er opptatt, hvorav det ikke gir mening å si at vi har et «kjønnsmangfold». Da refererer man til noe annet enn ordet “kjønn” sin faktiske betydning, som altså er strengt binært.

At Oslo Kommune har opprettet «Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold» er dermed forvirrende, og gjør god folkeopplysning om et viktig tema vanskelig. Det samme gjelder FRI, som formelt heter «Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold».

En riktigere talemåte er å si at vi har et (kjønns)uttrykksmangfold. Mennesker med den ene eller den andre reproduktive funksjonen uttrykker kjønnet sitt på hundrevis av ulike måter. Pride viser det grensesprengende meningsskapende menneskesinnet i all sin prakt.

Foranledningen til en kjønnsbenektende forsamling

Hvordan ble det da slik at enhver politiker, aktivist og organisasjon som ønsker å bedre levekårene til ikke-idealkonforme, normbrytende borgere fremstiller det som om det finnes flere enn to kjønn? Måten mennesket reproduserer seg på har jo ikke endret seg.

Som Kathleen Stock, professor i filosofi ved Sussex University går gjennom i sin nye kritikerroste bok Material Girls: Why Reality Matters for Feminism, må akademia ta mye av skylden. I løpet av siste halvdel av 1900-tallet omdannet høytflyvende konstruktivistiske kjønnsforskere kjønn til noe som ikke har med reproduktiv evne å gjøre overhodet.

I stedet beskriver de det mellommenneskelige meningslandskapet i en gitt kulturell kontekst og ser på den kulturelle betydningen av folks reproduktive evne.

Dette kalte de «sosialt kjønn» (på engelsk gender). Den kulturelle betydningen av kjønnet fremstilles dermed som en slags «ny kategori» av menneskets kjønn, ved siden av og konseptuelt likeverdig med det biologiske. Slik flyttet man meningsfulle diskusjoner om kjønnsroller og den sosiale betydningen av faktisk, fysisk kjønn over til et helt nytt taksonomisk landskap hvor det ikke lenger gir mening.

Dette er nemlig samme feilaktige måte som å si at vi har «to ulike former» for høyder: En «biologisk høyde» og en «sosial høyde». Biologisk er du 1.80, men ifølge kjønnsforskere med skyene i nesen «er det biologisk-essensialistisk og reduksjonistisk å definere høyde etter centimeter’n» fordi folk fra ulike kulturer og gjennom tidene har oppfattet «høyt og lavt» (femininitet og maskulinitet) ulikt.

En relativistisk putekrig mellom disse følger: alt er relativt, tokjønnssystemet finnes ikke, kjønn er bare konstruert, kvinne og mann er en følelse og alle folk har en slik kjønnsidentitet.

Resultatet er blitt at en hel generasjon unge i dag tilsynelatende tror at vi kan se på kjønn som en indre følelse «med kroppslige komponenter» i seg og samtidig opprettholde det kroppslig gitte, kategoriske skillet mellom ordene «mann» og «kvinne» i språket.

Dette er det samme skillet som ikke-binære, kjønnsflytere og transkjønnede baserer sin identitet på: uten de strengt separerte ordene «mann» og «kvinne» finnes ingen binaritet å ta avstand fra, ingenting å flyte mellom eller transisjonere til.

Når språket forvirrer

Det upresise begrepet «sosialt kjønn» har ført til massiv forvirring og misinformasjon i offentlige kanaler over flere år, og ikke minst medført at tulleuttrykket «tildelt kjønn ved fødsel» har eksplodert.

Kjønnet som da liksom «tildeles» er «det sosiale kjønnet», men språkbruken gir grobunn til å tolke kjønn i det hele – nå feilaktig fremstilt som en «felleskategori» for flere ulike «typer» (biologisk, sosialt, psykologisk, juridisk) – som noe foranderlig, tilfeldig og potensielt feil. Kanskje mine foreldre bare «tildelte» meg feil kjønn da jeg ble født?

Kanskje jeg egentlig er gutt?

Problemet er at jordmor, lege, sykepleier og foreldre tildeler ingenting. De stadfester reproduktiv funksjon hos barnet, en nøytral beskrivelse av et objektivt, biofysisk faktum som i mer enn 99,9 prosent av tilfellene stadfestes helt korrekt (interkjønn er nettopp dem det er vanskelig med).

Denne beskrivelsen av kroppens reproduktive rolle utgjør universelt tilgjengelig (objektiv) og nødvendig kunnskap livet ut. Trenger de nyfødte postnatal medisinsk hjelp må sykehuset allerede da vite hvilket kjønn vi har: jenter og gutter har jo kategorisk ulike kropper. Det er hele poenget.

Andre språklige følgefeil inkluderer uttrykket «kjønnsbekreftende behandling» i helsesektoren, hvor det som bekreftes er det “mentale” kjønnet, altså kjønnsidentitet, som altså er like lite kjønn som det “sosiale” kjønnet.

Det er lett å tenke at det spiller liten rolle hva vi kaller det, og vi gjerne kan bruke en slik terminologi hvis det er viktig for de berørte gruppene. Men i sum innebærer glidningen i språk etter hvert at staten for praktiske formål støtter en radikal kjønnsforståelse der den uklart definerte termen «kjønnsidentitet» er den primære byggesteinen i all behandling av kjønnsspørsmål. Dette henger ikke på greip når kjønnsidentitet ikke er et kjønn, men en mental oppfatning.

Å kalle fjerning av testiklene som er nødvendige for en funksjonell reproduksjon, for «kjønnsbekreftende» behandling, når funksjonell reproduksjon er det som eksistensberettiger begrepet «kjønn» er fullstendig vanvidd talemåte.

Når biologiske menn lar seg skalpere på operasjonsbordet og ansiktet dratt halvveis av for å sage ned pannebeinet sitt, ikke fordi de vil se ut som en kvinne, men fordi de tror de er en kvinne, med støtte i klinikere og forskeres skjødesløse språkbruk om “sosialt, mentalt og tildelt” kjønn, har vi et folkeopplysningsproblem.

Kjønnsforskerfeltets språkforvirring har også ført til at relevante biofysiske forskjeller mellom kjønnene, som må skilles mellom i styrkeøvelser for å bevare fairplay-prinsippet i etisk idrett, nå for første gang ignoreres på toppidrettsnivå: i OL i Tokyo skal en transkvinne, altså en (biologisk) mann som har gått gjennom en mannlig pubertet, konkurrere i vektløftning i kvinneklassen denne sommeren. Her kommer den nye språkbruken på akkord med etablert kunnskap innad sportetikk. Man kan ikke identifisere seg inn i en fysiologisk gruppe.

Biologisk kjønn, sosial transisjon

Naturvitenskapen er for all del dårlig stilt til å si veldig mye vettugt om det rike, indre meningslandskapet til personene blant oss som trenger å leve som det motsatte kjønn. Men den kan si med sikkerhet at ingen medikamenter eller operasjoner – enn så lenge – kan endre en kropp som produserer mannlige kjønnsceller (sæd) til funksjonelt å produsere kvinnelige (egg).

Kjønnsbytte – en biologisk transisjon fra mann til kvinne eller kvinne til mann – er dermed foreløpig utenfor det medisinsk mulige.

En behandling som sies å endre «fra mann til kvinne», endrer kun fra mannlig til kvinnelig utseende. Ikke mannlig til kvinnelig funksjon. En transkvinne er altså en biologisk mann som adopterer en (biologisk) kvinnes utseende og derfra, forhåpentligvis, kvinners sosiale kulturerfaring.

En sosial transisjon – fra å bli oppfattet og behandlet av omgivelsene som mann som følge av ens mannlige kjønn, til å bli oppfattet og behandlet som kvinne på tross av ens mannlige kjønn, og omvendt – er det fullt mulig å få til.

Dette bør vi jobbe for aksept for, helsehjelp til, og bør vi bejuble motet bak litt ekstra nå under Pride. Hvordan vi lever livene våre er alltid individets valg.

Mangfoldets fødsel: kropp og konsekvens

Hva fellesskapet forstår at vi er, derimot, må kunne følge en objektiv virkelighet. Vi er født som, ikke med, en kropp: uten dette fysiske Jeg’et i en felles materiell verden hadde vi ikke blitt født. Selv om våre somfødte kropper kun kommer i to reproduktivt funksjonelle utgaver kommer det praktfulle menneskesinnet i mange, mange fler.

Det er derfor krevende at vår reproduktive rolle i et todelt kjønnssystem har så store konsekvenser for levd liv i et uttrykksnormativt samfunn. Fremdeles er de fleste normene for hvordan vi skal uttrykke oss – hva andre mener det betyr å være – svært unødig karikerte stereotypier.

Den kulturelle svart/hvitt-printeren av dikotomiserte kjønnsidealer settes i gang det øyeblikket den nyfødte gutte- eller jentebabyen får stadfestet hvilket kjønn de har. Disse stringente sosiale konsekvensene må vi endre for å gi rom for vårt naturlige, kreative uttrykksmangfold.

Samtidig som vi fortsetter å skape rom for denne fargerikdommen i samfunnet, må vi respektere vårt felles språk om kjønn. De opptatte ordene “kjønn”, “mann” og “kvinne” har både historiske kulturverdier og vitenskapelige kunnskapsverdier som referanse til en delt, materiell virkelighet.

Da må vi utvikle et begrepsapparat som redegjør for at det ikke er transpersoners faktiske kjønn som transisjonerer, men sosialt kjønnede livssituasjon. Kjønn er og forblir reproduktiv funksjon, kroppens biologi, og verken kan eller bør vi endre på. Kjønn er tross alt mangfoldets fødsel.