Tåke i horisonten

«Vi har kommet 2/3 nærmere målet i klimaforliket», twitret Trine Skei Grande i helga. I utgangspunktet var det vanskelig for meg å forstå hva hun mente, til tross for at jeg har jobbet av og på med klimapolitikk i nesten fem år nå. Før vi ser noe mer på dette utsagnet og hvordan vi endte opp her i klimapolitikken, er det viktig for meg å understreke at dette ikke egentlig er kritikk av Venstre eller Trine Skei Grande, som har et beundringsverdig klimaengasjement. Problemet stikker dypere enn som så, klimapolitikken lider av en institusjonalisert uforståelighet.

Selv mennesker som jobber jevnlig med klimapolitikk, har store vanskeligheter med å enkelt svare på det mest fundamentale av alle spørsmål: Hva er de norske klimamålene?

Klimapolitikken er designet for å være uforståelig, og i det sinnrike designet ligger også noe av forklaringen på hvorfor vi – Norge – er det eneste vestlige landet som ikke kutter klimagassutslipp.

Ved første øyekast tenker sikkert den jevne leser det samme som jeg gjorde om Skei Grandes tweet. Vi har et mål om hvor mye klimagasser vi skal kutte, og nå er vi 2/3 på vei. Målet som står under «nasjonale utslippsreduksjoner» i klimaforliket er 15–17 millioner tonn «CO2-ekvivalenter» (les: klimagasser) lavere enn i 1990. Så det skal være greit, hvis vi skal kutte 15 millioner og er 2/3 på vei, så må vel det bety at vi har kuttet 10 millioner tonn. Dette kunne dessverre ikke vært lengre fra sannheten. Norske klimagassutslipp er i dag høyere enn i 1990.