Den falske motsetningen

I debatten om Norges tilknytning til våre europeiske naboland blir dette vindpiskede skjæret ytterst i Nordsjøen kalt “annerledeslandet”. I europeisk sammenheng er vi annerledes - ikke bare på positivt vis. For eksempel er Norge ett av få europeiske land som ikke makter eller vil kutte egne klimagassutslipp. Til tross for at byene våre er små er både Oslo-Trondheim og Oslo-Bergen på topp ti blant de mest flydde rutene i Europa, på linje med ruter mellom byer som Madrid-Barcelona og Berlin-München.

Midt i en krise som er drevet fram av vårt massive og ikke-bærekraftige forbruk har mange begynt å se kritisk på sitt eget bidrag. Nordmenns forbruk ligger helt i verdenstoppen, og kan ikke karakteriseres som noe annet enn fråtsing. Fra før av har noen kanskje allerede hatt moralske betenkeligheter knyttet til å fråtse i en verden der så mange fremdeles mangler mye. Men det er først planetens økologiske krise som har vært dråpen som fikk begeret til å renne over for dem. Inspirert av svensk debatt har fenomenet fått et navn: skam. Flyskam. Kjøttskam. Bilskam.

Noen har tatt til orde for å bruke det mindre ladede begrepet “ansvar”, men innholdet er uansett det samme. I kjernen av fenomenet ligger en slags oppvåkning med tanke på at vi alle har et personlig ansvar. Klimakrisa har lenge handlet om en diskusjon rundt hvilke politiske løsninger som er mulige eller ønskelige, men denne sommeren har diskusjonen dreid mot hva alle og enhver kan gjøre i sitt liv. Grønn aktivisme i vårt tiår har handlet om å rope etter lederskap, men når lederskapet stadig uteblir må man kanskje tenke nytt.