Den falske motsetningen

For å løse klimakrisa er det ikke tilstrekkelig å kun stemme riktig. Det innebærer også et personlig ansvar for å legge om egen livsstil.

Publisert   Sist oppdatert

I debatten om Norges tilknytning til våre europeiske naboland blir dette vindpiskede skjæret ytterst i Nordsjøen kalt “annerledeslandet”. I europeisk sammenheng er vi annerledes - ikke bare på positivt vis. For eksempel er Norge ett av få europeiske land som ikke makter eller vil kutte egne klimagassutslipp. Til tross for at byene våre er små er både Oslo-Trondheim og Oslo-Bergen på topp ti blant de mest flydde rutene i Europa, på linje med ruter mellom byer som Madrid-Barcelona og Berlin-München.

Midt i en krise som er drevet fram av vårt massive og ikke-bærekraftige forbruk har mange begynt å se kritisk på sitt eget bidrag. Nordmenns forbruk ligger helt i verdenstoppen, og kan ikke karakteriseres som noe annet enn fråtsing. Fra før av har noen kanskje allerede hatt moralske betenkeligheter knyttet til å fråtse i en verden der så mange fremdeles mangler mye. Men det er først planetens økologiske krise som har vært dråpen som fikk begeret til å renne over for dem. Inspirert av svensk debatt har fenomenet fått et navn: skam. Flyskam. Kjøttskam. Bilskam.

Noen har tatt til orde for å bruke det mindre ladede begrepet “ansvar”, men innholdet er uansett det samme. I kjernen av fenomenet ligger en slags oppvåkning med tanke på at vi alle har et personlig ansvar. Klimakrisa har lenge handlet om en diskusjon rundt hvilke politiske løsninger som er mulige eller ønskelige, men denne sommeren har diskusjonen dreid mot hva alle og enhver kan gjøre i sitt liv. Grønn aktivisme i vårt tiår har handlet om å rope etter lederskap, men når lederskapet stadig uteblir må man kanskje tenke nytt.

Vi som identifiserer oss som “politisk grønne” er egentlig ikke fremmede i diskusjonen om personlig ansvar. Det er vel knapt mulig å være aktivt medlem av en miljøorganisasjon eller et miljøparti uten at ens egen livsstil blir tema i sosiale sammenhenger. I klimakrisens tid har det alltid vært stilt lavere krav til de som ikke bryr seg enn de som bryr seg. Stemmer du Høyre og sier at du ikke er så interessert i klimakrisa? Flott, du kan fly så mye du vil og spise biff til hvert måltid. Stemmer du MDG og mener klimakrisa er vår tids viktigste sak? Hvorfor fløy du på ferie til Lofoten i sommer, og forresten hvor skal jeg kildesortere denne yoghurtboksen?

Holder det å stemme riktig?

Likevel, det store fokuset på skammen har også ført til motreaksjoner. Den klimaengasjerte økonomiprofessoren Jørgen Randers skriver i Aftenposten at vi bare kan glemme skammen, så lenge vi stemmer “riktig” (altså grønt). Det er ikke vanskelig å ha sympati for poenget til Randers. Hva har det egentlig å si om jeg kutter ut flyreisene i mitt liv? Jeg flyr kanskje et par turer i året, toppen. Samtidig hører man om næringslivstopper som flyr et par ganger i uka! Skal jeg akseptere denne reduksjonen i min livskvalitet når jeg hverken har tillit til at andre vil legge de samme båndene på seg selv, og det knapt kan merkes på verdens utslipp?

Randers’ tekst er et svar til en frustrert journalist i Aftenposten som synes de enorme forventningene til egen livsstil er vanskelige å håndtere. Dette er et syn jeg har stor sympati for, og noe jeg har følt på helt siden jeg meldte meg inn i MDG i 2011. Jeg har nemlig aldri vært noen særlig god rollemodell for dem jeg kaller “livsstilsgrønne”. Jeg har kanskje vært en standhaftig politisk grønn, men på hjemmebane har jeg kjøpt klær jeg ikke har brukt, tatt flyet på jobbreiser og kjørt massevis av unødvendig turer mellom hjembygda og Oslo i et klimasvin av en gammel bil. 

Likevel mener jeg at Randers dessverre opp en falsk motsetning. Det er klart at hvis man dropper sin egen sommerferie til Kreta, men likevel stemmer på ett av oljepartiene Ap, Høyre eller Frp, så har trolig vinningen gått opp i spinningen. Man bidrar langt mer til å opprettholde krisa som krever flystans gjennom stemmen enn gjennom forbruket. 

Mitt problem med Randers’ argument er likevel følgende: Jeg tror rett og slett ikke at de menneskene som Randers beskriver finnes. 

Ingen tror livstilsendringer alene er nok - men det er ikke et godt argument mot endring

For etter min erfaring er det sterk sammenheng mellom grønn livsstil og grønn stemmegivning. Hvis du forsøker å endre din egen livsstil, så vil du ganske raskt merke hvor urimelig vanskelig det er, og hvordan hele samfunnet er rigget for at din livsstil skal slippe ut mest mulig. Det er nærmest umulig å leve med den kognitive dissonansen det er å ta på seg Sisyfos-oppgaven med å forgrønne eget liv, og samtidig stemme for å beholde status quo.

Randers er heller ikke alene om å sette opp denne falske motsetningen i klimadebatten. Innenfor det grønne politiske miljøet  hører en ofte om folk som betakker seg for krav om personlig ansvar, med henvisning til behovet for “strukturelle løsninger”. Det stemmer forsåvidt også at det ikke er mulig å løse klimakrisa med en stor, koordinert dugnad av livsstilsvalg alene, men det er det heller ingen som mener. 

Ifølge IPCCs rapport fra oktober i 2018 har 10 ½ år på oss til nærmest halvere våre utslipp i forhold til 1990-nivå dersom vi skal klare forpliktelsene etter Paris-avtalen. I 1990 var norske utslipp 51,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det vil si at vi må kutte med 23 millioner tonn CO2 til ca 28 millioner tonn. Glem alt snakket om “referansebanen” og andre finurligheter - vanskeligere er det ikke. I fjor var utslippene 52,9 millioner tonn. Det vil si at vi må kutte med mellom 2 og 3 millioner tonn i året fram til 2030 hvis vi skal ha noen sjanse for å holde våre mål. I fjor økte utslippene med 400 000 tonn. Det kan godt hende at du som leser dette synes klima er vanskelig, kjedelig eller uviktig, men som samfunn kan vi ikke godta dette eklatante bruddet på egne løfter, mål og internasjonale forpliktelser.

Flere fremstående politikere på sentrum-venstre gikk tidligere i sommer sammen om en rapport om “grønn vekst”. Rapporten er ikke ukontroversiell i grønne kretser, der det er en pågående debatt om grønn vekst er mulig eller ønskelig som mål. Rapporten er uansett klinkende klar på at de personlige utslippene vi står for som forbrukere må med i regnskapet.

Professor Randers tar derfor feil når han skriver at  “man med god samvittighet fortsette å kjøre bil, fly, kle seg pent og spise godt – fordi disse aktivitetene ikke lenger vil lede til klimautslipp”. Dette fordi at løsningen på klimakrisa under ingen omstendighet vil innebære at vi kan fortsette å reise og spise som før.

Ingen har løsninger som lar oss fortsette som før

En ting må derfor være klinkende klart - hverken Miljøpartiet De Grønne, Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet eller Fremskrittspartiet har en slags hemmelig politisk løsning opp i ermet som innebærer at vi bare kan leve livene som før. I lang tid har Høyres eneste klimapolitikk vært å vente på teknologiske løsninger som gjør at vi kan leve som før, og deri ligger også årsaken til at vi ikke kutter utslipp. Resultatet av at du stemmer grønt er at du må fly mindre. Det er ingen vei utenom dette. I en verden der krisa er avblåst så spiser du mer grønt, du flyr mye mindre, og du reiser til jobb uten bil. Det finnes ingen løsninger på kort eller mellomlang sikt som gjør det mulig å løse klimakrisa og samtidig beholde forbruksmønsteret.

Med dette som premiss blir derfor spørsmålet: Når vi veit at løsninga er å fly mindre, og vi veit at det er den uunngåelige endestasjonen for all virksom klimapolitikk, hvorfor ikke starte nå? 

Hver eneste flyreise som ikke tas bidrar til lavere klimautslipp. Hvert eneste klimautslipp som ikke skjer bidrar til løsning på klimakrisa. Det eneste klimamålet som betyr noe er å slippe ut så mye som mulig. Hvis du sparer verden for utslippet 10 små kilo CO2, ja så betyr det at det er 10 kilo mindre CO2 i atmosfæren. Det er ikke vanskeligere enn det.

Derfor anerkjenner jeg et stort personlig ansvar, selvom jeg som lever som om vi hadde 3 eller 4 jordkloder å sløse bort. Og jeg blir bedre. Steg for steg blir jeg kjent med vegetaroppskrifter, vidunderet som er sovekupeen på toget, bildelingstjenester og nå planlegger jeg å kjøpe sykkel. 

Jeg tror kanskje ikke noe av dette redder klimaet, men i det minste gjør det meg bedre forberedt til det grønne skiftet enn de som fortsetter å leve som før. Hvorfor? Fordi den eneste tenkelige politiske løsningen som kutter halvparten av våre utslipp innen 2030 uansett vil tvinge meg til denne livsstilen. Vi som har lært oss å leve sånn, og lært oss å glede oss over det (se f.eks. Bjørn Stærks bok Jakten på den grønne lykken), vi har et stort fortrinn foran de som tror at elfly, autonome elbiler og laboratoriedyrket kjøtt kommer til å redde oss de neste ti åra. På lengre sikt håper jeg likevel at dette blir løsninger som igjen gjør verden mindre.

Det personlige ansvar favner bredt

Det fine med det personlige ansvaret som en innfallsvinkel er at det er en løsning som burde tiltale begge sider av den politiske midtstreken. Å endre eget liv i solidaritet med de millionene av menneskene hvis livsgrunnlag trues av løpske klimaendringer er en idé som bør finne tilslutning på venstresiden i norsk politikk. Samtidig er tanken om det personlige ansvar og  forbrukermakten noe som burde resonnere hos personer med sitt politiske standpunkt på høyresiden. 

Riktignok var det Jens Stoltenberg og ikke noen fra høyresiden som sa at markedet var en dårlig herre, men en god tjener. Likevel er mitt inntrykk at de fleste på høyresiden ønsker seg markedsrettede løsninger på klimakrisen, men markedet har ingen iboende moral eller verdi. Markedet er ikke annet enn summen av individenes valg, og med en sterk bevissthet hos forbrukerne kan store endringer skje på relativt kort tid. Din individuelle makt som forbruker, med tanke på de tusenvis av valgene vi gjør i løpet av et år, er trolig større enn din individuelle makt som enkeltvelger.

Spørsmålet om strukturelle løsninger, individuelle løsninger eller en miks av begge disse er uansett en falsk motsetning. Skal vi ta innover oss realitetene må vi si “ja takk, begge deler”. Vi trenger bevisste forbrukere som leder markedskreftene i retning av innovative og virksomme løsninger, samtidig som vi trenger et resolutt og tydelig politisk lederskap som legger til rette for disse. Likevel synes jeg vi skal ta med oss en positiv ting fra sommerens klimadebatt, og det er at vi i det minste snakker om det. I norsk sammenheng må bare det anses å være et stort steg i riktig retning.