Partiet Rødt: Både en millenaristisk sekt og et populistisk folkeparti.

– eller hvordan partiet Rødt har klart å foreta en dialektisk syntese mellom det som for oss andre ser ut som uforsonlige motsetninger.

Publisert   Sist oppdatert

Hvordan ordet sekt skal defineres er omstridt. Særlig hvis man har ambisjoner om å gi en «ekte» eller «egentlig» definisjon. I utgangspunktet brukes termen om religiøse bevegelser, som omtales som sekter hvis de bryter ut av en hovedreligion, og etablerer seg ved hjelp av strenge opptakskrav og forsvar mot forfølgelse, kombinert med en manikeisk dualistisk inndeling av verden i de absolutt gode og de absolutt onde. Ordet kan komme fra et latinsk ord for å følge, eller å skjære av.

Men som vi vet blir dette en relativ definisjon. De første kristne var en sekt som brøt ut fra vanlig jødedom, slik også essenerne gjorde. Men så ble kristendommen hovedreligion i Romerriket. I et moderne og svært tolerant Norge har vi imidlertid knapt behov for begrepet. Alle skal med. Staten deler ut penger til alle religiøse samfunn.

Snarere er det slik at omtale av en religiøs bevegelse som sekt blir oppfattet som krenkende. En gang kalte vi Smiths Venner for en sekt. Ikke i dag.

Det samme gjelder hvis begrepet tas i bruk på politiske bevegelser. AP var en gang en politisk sekt? Mange av de få første tilhengerne brøt ut fra Venstre. Eller FrP var en sekt? Mange av de få første tilhengerne brøt ut fra Høyre? Og SV? Mange av de få første tilhengerne brøt ut fra AP. Men i dag er alle disse regjeringspartier. På et vis.

Melk og brød til dommedag

Derimot kan det både være mer nyttig og oppklarende å føye «millenaristisk» til sekt. Dette adjektivet gjør grensene tydelige rundt en interessant klasse. Millenaristene antar at vi står overfor en hundre prosent omveltning som skal føre til en helt ny og utopisk tilstand, uten likhet med fortiden. Den skal dessuten skje på et nokså bestemt nært fremtidig tidspunkt, slik at alt vi gjør i dag er en forberedelse for denne omveltningen.

Det innebærer at det er mange ting vi kan la være å gjøre. Er Dommedag i morgen, gidder jeg vel ikke å kjøpe brød og melk i dag?  Mens Luther, som ikke var millenarist, sa at hvis han visste at Dommedag skulle inntreffe i morgen, ville han plante et tre.

Denne millenarismen gjelder både religiøse og politiske sekter. For eksempel var de første kristne også millenariske, og forventet Jesu umiddelbare tilbakekomst. Men ganske snart kunne ingen bortforklare at det forventede Guds rike ikke hadde kommet. I stedet ble det skutt fram i en ubestemt fremtid: Ingen kjenner (domme)dagen ...

Dermed har hovedretningene i kristendommen akseptert at en uoverskuelig framtid til daglig må antas å være lik nåtiden. Vi fortsetter å kjøpe melk og brød. Mange kristne utbrytersekter har likevel vært og er millenaristiske, tar på seg hvite laken, og går opp på fjelltopper.

I noen tilfeller kombineres religiøs og politisk millenarisme i et forsøk på å fremskynde den store omveltningen over til den utopiske tilstanden. Münster-anabaptistene er et tragisk eksempel, da sekten omstyrtet myndighetene i denne tyske byen, og etablerte et tyrannisk, men angivelig utopisk regime i ett år (1534-35), før de selv ble styrtet.

Eksempler på rendyrket politisk millenaristiske sekter er jakobinerne, bolsjevikene og nazistene. De første innførte et skrekkvelde 1793-94, der giljotinen skulle rense vekk de urene (kristne aristokrater) slik at en fullkommen Fornuft kunne styre samfunnet. Denne ble dyrket som en gud.

Bolsjevikene var enda mer tydelige når det gjaldt millenaristiske tendenser. Etter statskuppet i 1917 var det sterke forestillinger om at det kommunistiske samfunn var nært forestående, så snart en vellykket verdensrevolusjon var gjennomført. Hitler lovet tyskerne et tredje (tusenårs)rike. Men, som vi også vet: Jakobinerne ble erstattet av Napoleon. De første bolsjevikene ble etterfulgt av Stalin og stagnasjonen. Og Tyskland ble EU-medlem.

Folk flest

På den andre siden: Mens sekt i dag er «out» som skjellsord, er populisme «in». Her er en god beskrivelse av populisme fra Wikipedia:

«en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform» som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «folk flest» sin sunne fornuft. Populistiske bevegelser kjennetegnes av å være moralistiske fremfor doktrinære, basert på holdninger fremfor ideologi, løst organiserte, antiintellektuelle og antielitistiske.»

Som det vil fremgå når vi sammenligner de to halvdefinitoriske beskrivelsene av (millenarisk) sekt og populisme, er disse temmelig uforenlige. En millenarisk sekt ser på seg selv som en elite, som slett ikke vil lovprise «folk flest» og deres «sunne fornuft». Tvert imot blir folk flest påstått å være fremmedgjorte og endimensjonale (Marcuse), eller så er de i utgangspunktet en ond motstander som bør utryddes.

Jeremias mente hans med-jøder var så råtne at man burde skjære helt ned til samfunnets rot. Stalin ville utrydde kulakker. Millenariske sekter er heller ikke moralistiske. De er tvert i mot hinsides «gut und böse», og svært doktrinære, ideologiske, og stramt organiserte. Hensikten helliger middelet.

Så, for å komme til utgangspunktet: Hvordan kan Rødt sies å ha klart å bli et populistisk folkeparti samtidig som det er en millenaristisk sekt? Til det siste først: Historisk er det ingen tvil om at Rødt har vært en sekt. Partiet ble stiftet i 2007 med utgangspunkt i AKP og RV. Selv om AKP da hadde kvittet seg med sin (m-l)-parentes, var det ingen tvil om at både de og RV var marxistiske bevegelser, og dermed, uten utvilsomt millenaristiske, i motsetning til SV som var blitt et reformistisk parti.

At det nye partiet, Rødt,i likhet med sine forgjengere var en sekt, kan også lett begrunnes med å vise til en oppslutning i valg på mellom 1 og 2 prosent, og altså godt under (den relative) sperregrensen på 4 prosent. Et slikt oppslutningskriterium er ikke helt urimelig. (Men vil også klassifisere Venstre og KrF som sekter?)

Kommunismen fortsatt målet

Riktignok skal man ikke skue hunden på dens gamle hår. Også AP var en gang temmelig millenaristisk. Og Rødt er vel noe annet enn AKP og RV? Men nei. Som leder i SV ble Erik Solheim en gang konfrontert med at partiprogrammet hans gikk inn for å avskaffe Børsen. Nei, det var han ukjent med, og i så fall mente han at det kunne man se bort fra. Fortidens millenarisme ble på den måten avskaffet med et av Solheims mange smil.

Men når det gjelder Rødts program, finner vi ingen smilende ledere som parkerer det. Tvert om blir det med glød forsvart av slike som Stavangers ordførerkandidat, Mímir Kristjánsson.

Og det som forsvares, når vi leser Rødts prinsipprogram vedtatt på Landsmøtet 9-12. mai, er klassisk manikeisk og millenaristisk marxisme. Kommunisme er fortsatt målet (med stort flertall!). Kapitalismen er absolutt menneskefiendtlig, den er irrasjonell og en trussel mot livsgrunnlaget. Enkeltindividers eiendomsrett må avskaffes. Riktignok skal ikke all økonomisk virksomhet være statseid. Småbedrifter skal tillates, men altså eid av arbeiderne. Gründere i dagens forstand er derfor utenkelig. Vi må anta at slike arbeidereide småbedrifter oppstår spontant.

Når det gjelder overgangen til det kommunistiske samfunn, er det litt uklart om dette skal skje med reform eller revolusjon. Men gode dialektikere kommer i havn: «En reformistisk strategi vil aldri kunne føre til et sosialistisk samfunn» men «Reform og revolusjon er ikke motsetninger» for «Den progressive reformen kan være et springbrett for en større revolusjonær offensiv» Så til sist likevel revolusjon. Men ikke «væpna». Slik Den norske folkekirke har avskaffet helvete.

Vel, jeg behøver ikke å gå mer inn på dette. Programmet inneholder intet nytt for oss som levde i 1969. Styremedlem i Oslo AP, Fredrik Mellem har gitt en god gjennomgang av programmet i Aftenposten 30. april i år. Men han tilhører nok den ytterste høyreside i AP, tilhenger av EU, og mann som han er.

Retoriske moralister

Men det overraskende er at siden april 2018 har Rødt i meningsmålinger stort sett ligget over sperregrensen, og i 2019 så langt rundt 5 prosent – slik at de med større rett enn KrF kan kalle seg et Folkeparti. Hvordan har det gått til? Men som jeg har sagt innledningsvis: Dette har skjedd takket være at partiet, dialektisk, også har klart å bli populistisk, riktignok ikke på den gale populistiske måten, som høyrepartier eksemplifiserer, og som fordømmes i programmet. Men på riktig progressiv måte.

Det skjer gjennom en kombinasjon av tre faktorer: For det første fordi mange «folk flest» ikke har opplevd ekte kommunistiske stater – slik de var under den kalde krigen – hvor det var tydelig at veien til det kommunistiske helvete er brolagt med gode intensjoner. For det andre fordi AP har mistet sin gamle ryggrad. Jo, Mellem har holdt en slags Kråkerøy-tale. Men han er enslig. De fleste i AP ser for seg og godtar at de kan være avhengig av Rødt for å få den makten de så sterkt lengter etter, og som vil gi medlemmene så lovende karrierer.

Og for det tredje fordi Rødt selv har vært flinke til å ta i bruk en populistisk retorikk, som ikke minst er moralistisk og antielitistisk, og som jeg har gitt eksempel på ovenfor, er intellektuelt inkonsistent. Ikke minst har Rødt vært flinke til å «selvborgerliggjøre» seg. Deres politikere snakker og lever som gode middelklasseborgere. AKP (ml)-erne «sjølproletarierte» seg, og iførte seg en slags språklig niqab (Bryn-dialekt), som fremmedgjorde dem for «folk flest», som derfor ble snappet opp av FrP.

Den kommende ordføreren i Münster, nei, hva er det jeg sier, i Stavanger, Mímir (også halv-islendinger bruker mest fornavnet), har fått en overraskende opphengning på Einar Gerhardsen, som han siterer i hytt og vær. (Omtrent som Elling når det gjelder Gro.) Men han har enda ikke sitert noe fra den virkelige Kråkerøytalen, den som Mellem bare er et svakt ekko av.