DEBATT

Det er ikke bare greit å komme i utakt med flokken

Publisert

«I løpet av de seneste ti årene er jeg blitt tydeligere konservativ», skriver Veronika Haderlein-Høgberg i en artikkel i Minerva 9. mai. Hvorfor er hun blitt det, kan man saktens spørre seg. Jo, fordi hun føler seg ubekvem, og opplever det bekymringsfullt, den måten deler av flokken, den radikale venstresides liberale tenkning særlig, påvirker henne, og «flokken» hennes på.

Det er langt fra greit, at alt det gode, rette og rettferdige, dvs. alt det venstresiden mener må til av politisk atferd for å fremme rettferdighet, likeverd, toleranse og solidaritet, er det flokken til venstre som vet alt om, og best om.

De som går i utakt med denne rettferdighetsflokken, og kanskje tenker mer konservativt, og som til og med ønsker seg en mer verdikonservativ basert diskurs, om kulturens, altruismens og egoismens betydning for våre liv, kan fort falle i unåde. Flokken mener at blir man for verdikonservativ, ja da mister man også grepet på det solidariske, det rettferdige, det rettmessige og det likeverdige.

Skal du kunne gå i takt med flokken, må du forstå tidsånden. Den vet hva rettferdighet er og hvordan ulikheten i folket skal bli mindre. Skulle man overfor denne tidsånden våge å hevde at verdikonservativ tenkning står for de samme rettferdighetsidealer som venstresidens, vil man fort falle i unåde hos flokken.

For Haderlein-Høgbergs del har opplevelsen av stadig å være i utakt med den flokken hun alltid har opplevd å tilhøre, skapt bekymring og uro. Dette fordi Haderlein-Høgberg, sikkert i likhet med en del andre flokkavvikere, ikke i ett og alt kan dele flokkens oppfatninger om hva kulturell, religiøs og politisk radikalisme og liberalisme skal og bør bety. Om dette skriver hun blant annet:

«Det går an å være uenig både i forståelsen av situasjonen og i de politiske konsekvensene.» Men at deler av den liberale venstresiden behandler hennes tanker om livets ukrenkelighet, om familiepolitikk, sosialpolitikk og migrasjonspolitikk som «bakstreverske eller smålige, og i verste fall som noe autoritært eller rasistisk», fremstår for Haderlein-Høgberg som «en stor tragedie».

For noen av oss som tilhørte den verdikonservative delen av 68-generasjonen, gikk det stort sett greit å måtte leve i og med den radikale Blindern-flokken. En flokk som både ville liberalisere, radikalisere og sosialisere samfunnet, i ett og samme grep. De som snakket høyt og ekskluderende om dyrtid, utbytting, klasse-juss, og arbeidermakt.

I denne flokken var det riktignok ikke «bare – bare» å hevde at den verdikonservative politikeren Lars Roar Langslets syn på kristendommens budskap, eller hans øvrige meninger om kulturelle og politiske spørsmål, også kunne være nyttig å kjenne til, mens 68-generasjonens tidsånd sveipet over campus.

Haderlein-Høgbergs verdibudskap inneholder en sterk oppfordring om mer respekt og forståelse, ikke minst i egen flokk. En oppfordring om at også hennes mer tradisjonelle, verdikonservative oppfatninger om familie, religion og sosiale fellesskap må kunne finne en plass i flokken.

Og i anstendighetens og rettferdighetens navn: Flokken må i det minste ha mot nok til å diskutere med den verdikonservative hva som konkret gjør deres verdier, og deres rettferdighetstenkning så mye mer i takt med folk flest.

Likevel, og på tross av at det i dag går partipolitikk nærmest i alt, må det da være mulig å hevde at det finnes flere veier til rettferdighetens samfunn enn den venstreradikale eller liberale? Et samfunn der staten ikke bare vet best og viser rett vei, men også kan gi rom for dem som ønsker å leve i fellesskapet, men som legger andre verdier til grunn enn flokken, når det gjelder rettferdighet – uttrykt gjennom familieverdier, religiøse verdier, og kulturelle verdier.

Det er å håpe at den flokkens syn på utakt, eller på hva et rettferdig felleskap er, ikke i for stor grad vil prege kommende valgkamp. Dessverre er det allerede tendenser til overforenkling av begrep som rettferdighet og likhet, og som brukes i taktfaste retoriske stunt. Enkle og slående debattutsagn fester seg som kjent best i flokken, og særlig hvis utsagnene gjentas ofte nok.

Hva kjennetegner så et flokkmedlem? De som på en litt udefinerbar, men likevel godt merkbar måte, klarer å få noen i flokken til å føle seg ubekvem, og i utakt med flokkens taktfaste politiske skritt? Ikke godt å si, men konsekvensene av å gå i utakt med flokken kan det sies noe om. Det oppstår lett en frykt for å si hva man mener, selv i ens egen sosiale flokk. Og med den frykten følger fort en form for politisk rotløshet, og til tider usikkerhet.

En rotløshet sier Haderlein-Høgberg, som oppstår ved å «fjerne det som gir folk noe å holde fast i, noe som er konkret nok og som ikke endrer seg som følge av en korttenkt ideologisk innskytelse».