DEBATT

Humankapitalen er viktigst

Dersom koronakrisen blir langvarig, bør man benytte ressurser på å vedlikeholde humankapitalen.

Publisert

Per dags dato er det ingen som vet hvor lenge tiltakene mot koronaviruset – både globalt og nasjonalt – kommer til å vare. Trump snakker om å åpne opp USA igjen ved påsketider, mens det norske Folkehelseinstituttets leder, Camilla Stoltenberg, tror tiltakene mot viruset kan vare i 18 måneder.

Uavhengig av hvor lenge tiltakene vil være med oss, er det allerede nå klart og tydelig at viruset kommer til å få store konsekvenser for samfunnet både på kort og lang sikt.

Allerede har det kommet flere krisepakker fra staten, og flere diskuteres.

Foreløpig har krisepakkene vært innrettet på å dempe de umiddelbare konsekvensene av tiltakene mot koronaviruset, og den økonomiske krisen som kommer som følge av lav oljepris og et gedigent etterspørselfall globalt.

Motkonjunkturtiltak

Men på et eller annet tidspunkt, spesielt dersom tiltakene mot viruset drar ut i tid, og som de fleste eksperter nå synes å være enige om, må vi etter hvert innrette de statlige økonomiske virkemidlene på en annen måte.

Allerede har mange pekt på at man må sette i gang «klassiske» motkonjunkturtiltak, som å forskuttere og øke offentlige investeringer i infrastruktur, bygg, anlegg og så videre. Bane Nor har, også på grunn av mindre trafikk, allerede satt i gang en opptrapping av allerede planlagt vedlikeholdsarbeid. Andre offentlige virksomheter bør gjøre det samme.

Ved gode smittevernstiltak og regler, kan den viktige bygg- og anleggsvirksomheten, med rundt 250 000 sysselsatte, i stor grad gå for tilnærmet full maskin. Og dersom tiltakene viser seg å bli langvarige, bør det også være mulig å sette i gang med nye bygg- og vedlikeholdsprosjektet som ennå ikke er planlagt.

Som jeg har skrevet om her i Minerva tidligere, er det et stort vedlikeholdsetterslep på mange områder.

Men samtidig bør man ikke overdrive betydningen av slike klassiske motkonjunkturtiltak. Denne krisen er svært annerledes enn andre økonomiske kriser, og problemet kan ikke løses med å øke den etterspørselen gjennom offentlige investeringer i realkapital.

Realkapital og humankapital

Realkapitalen utgjør kun mellom 10 og 17 prosent av Norges nasjonalformue, avhengig av hvordan man beregner den. Den viktigste delen av vår nasjonalformue er humankapitalen, som utgjør mellom 70 og 90 prosent.

Humankapitalen er verdien av all fremtidig arbeidskraft, og beregnet til mellom 7 og 13 millioner kroner per innbygger.

Det viktigste for å bevare verdien av humankapitalen handler i første omgang om å opprettholde befolkningens helse og livsgrunnlag, slik de første økonomiske krisepakkene adresserer, der målet er å flate ut den berømte smittekurven uten at det går på bekostning av kapasiteten til å behandle ordinære helsebehov hos i befolkningen.

Deretter handler det om å redusere de økonomiske kostnadene av tiltakene for hver enkelt. Som mange allerede har påpekt, har økonomisk usikkerhet og arbeidsledighet betydelige helsekonsekvenser.

Men når dette er løst, bør man også vurdere tiltak som ikke bare vedlikeholder humankapitalen.

Dersom tiltakene blir langvarige, bør man også sette inn tiltak som forbedrer humankapitalen.

Allerede har norske lærere og skolesektoren (i godt samarbeid med foreldre som plutselig er blitt hjelpelærere) greid seg bemerkelsesverdig godt. Mye skyldes nok at den digitale kompetansen blant nordmenn er blant de beste i verden. Også universitets- og høyskolesektoren har i stor grad greid å snu seg rundt på samme måte, og opprettholde fullt trykk på utdanning av eksisterende studenter.

Etter hvert bør hele utdanningssystemet få ressurser til å øke kapasiteten. Det bør være fullt mulig å tilby flere arbeidsledige og permitterte etter- og videreutdanning innen de fleste fagområder på alle utdanningsnivåer. Dette bør også inkludere private virksomheter som tilbyr kurs og sertifikater av ulike slag.

Endre incentivstrukturen

Men for at dette skal kunne realiseres bør incentivstrukturen til dagens tiltak endres. Tre BI-økonomer påpekte i DN 18. mars at dersom «det er kostnadsfritt å permittere ansatte, har bedriftene økonomiske incentiver til å permittere arbeidstagere som produserer for mindre enn lønnen. I dagens krisetid vil permitterte arbeidere ikke produsere noe, og mulighetene for å finne nytt arbeid er små. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det bedre at arbeidere produserer noe enn ingenting.»

Et annet poeng som også kunne blitt trukket frem, er at dagens permitteringsregelverk også motvirker at bedrifter med redusert produksjon kan benytte muligheten til å heve kompetansen til sine ansatte.

Sett fra arbeidstakernes side er heller ikke dagens permitteringsregelverk innrettet på en samfunnsøkonomisk optimal måte. Permitterte som i dag får full lønn, får avkortet eventuell ekstra inntekt. En frikortgrense som ikke avkortes mot eksisterende lønnskompensasjon bør innføres, slik at for eksempel sesongansatte i jordbruket kan erstattes med permitterte.

En lignende incentivstruktur bør også gjelde for permitterte og arbeidsledige som ønsker etter- og videreutdanning. En kan for eksempel gi en form for utdanningsstipend, opptil et visst beløp, som kan bli utbetalt ved fullføring av kurs, sertifikat eller fag, og uten at dette avkortes mot inntekten.

Når viruskrisen en gang er over, er det i all hovedsak hverandres arbeid vi skal leve av. Da bør vi benytte mulighetene til å ikke bare vedlikeholde samfunnets humankapital, men også forbedre den.