DEBATT

Uavhengighetsmonumentet i Kharkiv, med påskriften «Slava Ukraini».

Noen ord fra et besøk i et invadert land

Nesten et halvt år etter invasjonen yter ukrainerne fremdeles hard motstand. Hermann Smith-Sivertsen besøkte Ukraina i sommer, og ble imponert over befolkningens evne til å takle krigen.

Publisert

16. til 20. juli besøkte jeg Ukraina, men avstod fra å fortelle om det mens jeg var der. Reisens mål var Kharkiv, nordøst i landet. Der skulle jeg hjelpe en pennevenn med å komme seg ut. Landet kjenner jeg godt fra tidligere besøk – Sentral- og Øst-Europa har i mange år vært et faglig interessefelt for meg. Jeg var dessuten interessert i å få et inntrykk av hvordan tilstanden var for ukrainerne fem måneder inn i den russiske invasjonen.

Med egen bil reiste jeg fra Polen inn til Lviv. Langs bilveiene var det mange militære kontrollposter. Jeg parkerte i Lviv, og gikk på jernbanestasjonen for å kjøpe billetter. Der var det mye folk, men ukrainernes verdige og rolige oppførsel imponerer. Noen unge kvinner stod midt i vrimlearealet for å veilede evakuerte ukrainere fra lengre øst i landet. Å kjøpe billett til Kharkiv var lett, og et par timer etter ankomst i Lviv satt jeg på toget til Kharkiv.

Det var interessant å komme inn i kupeen på Kharkiv-toget, som hadde startet i en annen vestukrainsk by før det tok opp passasjerer i Lviv. I 4-mannskupeen satt det allerede tre mennesker, og de talte ivrig med hverandre på russisk (svært mange ukrainere er tospråklige). Det var en mor med sin tenåringssønn og en kvinne i 30-årene. Moren og sønnen var flyktninger fra Donbas. Da jeg kom i prat med dem, spurte de mye om hva folk i Norge mener om Ukraina, og om mine antakelser for hvor lenge krigen kommer til å vare. Kvinnen i 30-årene forstod jeg var utbombet fra Kharkiv og hadde oppholdt seg i Vest-Ukraina etter det. Nå skulle hun tilbake til Kharkiv og bo på hytten som ennå stod utenfor byen. Jeg antar at hun kom fra en av de nordlige bydelene i Kharkiv, som ble meget ødelagt i de månedene da russiske tropper stod nær byen og kunne beskyte den med artilleri. Disse ukrainerne oppførte seg meget høflig, vennlig og bra overfor meg. De hjalp meg til og med å re opp overkøyen der jeg skulle sove.

Bortsett fra at samtalen for det meste dreide seg om den pågående krigen, merket man ikke mye til den på toget i løpet av dagen. Men om natten la jeg merke til at alt av rullegardiner var trukket ned foran alle vinduer i korridorene, og at kupeens vindu i løpet av kvelden var blitt påklistret mørk plast utenpå, slik at lys ikke skulle komme ut av toget. Blending altså. I Poltava gikk moren med tenåringssønnen av, og på kom det en kvinne som jobber for Kharkiv Human Rights Protection Group. Hun talte godt engelsk, og det var interessant å snakke med henne. Hun mente at veien ut av krigen er at det skjer en endring internt i Russland.

Da toget etter 17 timer ankom Kharkiv, var det en lettelse å se at jernbanestasjonen og bygningene i nærheten av den var uskadde. I byens sentrum så det ut til at over 90 prosent av bygningene var uskadde. Men de fleste butikkene er stengt, utstillingsvinduene har fått lemmer foran seg, de fleste cafeer og restauranter er stengt. De fleste statuer og monumenter er pakket inn. I sentrum var det svært lite fotgjengere og trafikk. Det ser ut som om over halve byen er evakuert, man merker det på lite biltrafikk og en overflod av ledige parkeringsplasser. Mange (men ikke alle) bensinstasjoner er stengt eller selger ikke 95-bensin. Trikkene, undergrunnsbanen og togene går. Siden Kharkiv normalt er Ukrainas nest største by og landets viktigste utdanningsby, blir det kvelende for byen at hyppige russiske rakettangrep gjør det utrygt å være der. Russiske militære skyter på måfå med «dumme raketter» og treffer tilfeldige sivile mål. Mens jeg var der, pågikk det bakkekamper bare 20-25 km fra byens sentrum. Likevel så jeg av og til soldater på perm, de gikk to og to og var ubevæpnet. Menn i ulike aldre, rolige karer, dempede samtaler. Man ser skader i asfalten i en av byens parker – dette er fra russisk artilleriskyting. I mange av gatene og veiene i byen står det store betongblokker for å snevre inn gateløpet, og som tvinger kjøretøyer til å senke farten og kjøre slalåm mellom betongblokkene. Slike var åpenbart viktige i den tidlige fasen av invasjonen, da russiske styrker prøvde å innta byen. Man kunne aldri vite hvilken gate eller innfartsvei de kunne komme på, og tusenvis av betongblokker ble satt opp. Som står der ennå.

Forfatteren foran administrasjonsbygningen for Kharkiv fylke under turen i sommer.

I sentrum og rundt omkring i Kharkiv er det likevel ikke vanskelig å finne bygninger som er rammet av bomber, rakett eller artillerigranater. Meget kjent er den russiske ødeleggelsen av administrasjonsbygningen for Kharkiv fylke, som jeg ble fotografert foran 17. juli. Men ennå vaier verdens største ukrainske flagg fra den enormt høye flaggstangen nær elven. Jeg kjøpte bl.a. en suvenirpute om heltebyen Kharkiv.

På den tiden da jeg var i Kharkiv, var det vanlig med ett til to rakettangrep mot byen per uke. Statistisk skulle jeg ha gode odds for å komme heldig fra det, byen er et meget stort mål. Litt spesielt var det likevel å legge seg til å sove der. Man kom til å tenke på flaks og uflaks. Mine 42 timer i Kharkiv utgjorde liten risiko sammenliknet med f.eks. ukrainske sykepleiere som må oppholde seg der hele tiden. Siden har rakettangrepene dessverre blitt så å si daglige.

På reisen fra Kharkiv tilbake til Lviv satt jeg på i en personbil. I utkanten av Kharkiv så jeg en stor sammenstimling av folk foran et lavt hus. Det er utdeling av humanitær hjelp, ble jeg fortalt. Mange militære kontrollposter langs veien, bilen måtte ned i gangfart og noen ganger måtte man vise ID.

Ved Kyiv var det tett trafikk. Vest for byen, på hovedveien fra Kyiv mot Polen, var det synlig hvor langt sør russiske tropper hadde kommet i sitt forsøk tidlig i invasjonen på enten å innta eller omringe byen. Man kunne se det på brente eller beskutte hus langs hovedveien. Men da man satt i hagen til hotellet i utkanten av Zhitomyr i Vest-Ukraina, kjentes krigen å være langt borte. På kjøreturen fra Poltava til Lviv merket man krigen også ved de utallige plakatene og vaiende ukrainske flaggene som var å se. Slik er det over hele landet. Ukraina er også fullt av overmalte veiskilt, ikke minst nær det som er, eller har vært, fronten. I Lviv stod bilen min i god behold, selv om det var vanlig gateparkering. Der var det mye folk ute i gatene og tett trafikk.

Fem timers venting ble det før man fikk slippe frem til den ukrainsk-polske grensestasjonen, hvor kontrollen var nøye. De fleste kjøretøyene i køen som skulle vestover hadde ukrainske skilt, dessuten noen få polske. Det var lite informasjon å få under de fem timene, og igjen var jeg imponert over hvordan ukrainerne tok ventingen med filosofisk ro. Deres adferd var den største overraskelsen på turen. Jeg hadde trodd de skulle være mer hissige og desperate. Deres verdighet, høflighet og normalitet mens landet forsvarer seg, imponerte meg hele veien.

Jeg var fornøyd med reisen, for jeg fikk hjulpet min pennevenn, og danne meg et inntrykk av forholdene i landet.

Med de beste ønsker for Ukrainas befolkning, takk for meg.

Powered by Labrador CMS