KOMMENTAR

Kulturpolitikerne svikter

Det siste halvåret har grunnleggende spørsmål for kulturpolitikken engasjert som aldri før. Men politikerne er ikke på ballen.

Publisert

Den som følger med i politikken, vet at kulturpolitikk sjelden står øverst på agendaen. Det gjelder både på Stortinget og blant sakene politikerne selv prioriterer. Det er til tross for at flere av de viktigste spørsmålene i tiden nettopp er kulturdebatter – jeg tenker på alt fra identitet og tillit til mediene og ytringsfrihet.

Hvorfor havner kulturpolitikken i skyggen av annen politikk? Et mulig svar er at kulturpolitikk som regel handler om størrelsen på pengesekken, altså hvor mye penger et teater eller en festival skal få, og mindre om selve kulturen. Debattene oppleves dermed som interne og rettet mot kulturfeltet selv. Og når retningen for kulturpolitikken skal diskuteres, ender vi fort opp i luftige ord og fraser – om «kulturens kraft», kulturelt mangfold, og så videre – som det er uklart hvordan man skal omsette til konkret politikk.

Slik er kulturpolitikken på samme tid for konkret og detaljorientert (fokusert på bevilgninger) og for abstrakt (store ord med uklar betydning).

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 699,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 89,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1050,-

Bestill her