Når kulturdebatten stilner

For venstreradikale er kulturen ikke et mål i seg selv, men et middel for politiske formål. Derfor er det også så viktig for dem at ensrettingen på kultursidene og i kulturlivet opprettholdes.

Publisert Sist oppdatert

En gang i tiden var avisenes kultursider et sted der ideer ble utvekslet og meninger frimodig kunne brytes mot hverandre i en fri og åpen debatt. Det er et bilde som kultursidenes representanter fortsatt dyrker – men som stadig sjeldnere stemmer overens med virkeligheten. Tveritmot har kultursidene i flere tiår snarere fungert som portvoktere og opprettholdere av ensretting i den kulturelle offentligheten.

Men når ensrettingen blir for kvelende, risikerer offentligheten å miste sin tiltrekkingskraft på de intellektuelle. Det nye digitale medielandskapet har muliggjort parallelle offentligheter, og det ser ut som stadig flere i det tidligere kulturetablissementet har gått lei av ensretting og mobbing.

En som har erklært at hun trekker seg tilbake fra offentligheten, i hvert fall for en tid, er dramatikeren og venstredebattanten Stina Oscarson, tidligere sjef for Radioteatern i Sveriges Radio. For transparensens skyld må jeg her nevne at Oscarson og jeg har drevet en podcast sammen. Oscarson kaller seg «samtaleaktivist», og forfekter det i Sverige kontroversielle standpunktet at det finnes et verdi i at meningsmotstandere møtes og samtaler med hverandre.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her