Hvem styrer kunsten?

Meisingsets løsning på sosialdemokratenes styringsbehov er å la den internasjonale kapitalen og kunsthandelen ta ansvaret for kunstnerisk mangfold. Det holder ikke.

Publisert Sist oppdatert

Meisingsets løsning på sosialdemokratenes styringsbehov er å la den internasjonale kapitalen og kunsthandelen ta ansvaret for kunstnerisk mangfold. Det holder ikke.

I Kristian Meisingsets  kronikk ”Lar seg ikke styre”, i Aftenposten sist torsdag, presenterer Minervas kulturredaktør en rekke interessante, men også høyst diskutable synspunkter.   I kronikken tar han et oppgjør med den sosialdemokratiske styringen av kulturen, og viser, eller prøver å vise, at verken publikum eller kulturen lar seg styre. Her plasserer han seg i en posisjon med langt mer liberale synspunkter, som ikke er meg i mot. For en god konservativ som meg er det søt musikk i mine ører.

På den annen side kan jeg ikke se at Meisingset gir noe belegg for større frihet, annet enn vidløftige påstander om at kunsten og publikum ikke lar seg styre. Jeg kan faktisk ikke se at utviklingen innen samtidskunsten, at den mer og mer orienterer seg internasjonalt, representerer et mer liberalt alternativ til offentlig styring. Her har vi en annen form for styring, nemlig en målrettet pengeinvestering og ditto kapitalstyring som konsekvent behandler kunsten som en rentabel vare.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 699,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 89,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1050,-

Bestill her