Kulturrådet: Teateroppsetning om økoterror er uproblematisk

I invitasjonsteksten til teaterstykket “Døden kommer ikke med ljå”, tar dramatiker og skuespiller Nina Ossavy utgangspunkt i Ted Kaczynski.

Ted Kaczynski drepte i løpet av to tiår tre personer og skadet tjuetre. Han begrunnet handlingene sine som en legitim reaksjon mot truslene fra teknologisamfunnet, som han mente ødela naturen.

Invitasjonen spør så om Kaczynski var den første øko-terroristen, før teksten inviterer til å reflektere over hvorvidt Kaczynski handlinger kan forstås.

Kan vi forstå ham? Kan vi kjenne igjen et slikt massivt sinne?

Eller er det en sorg, for bak sinne ligger ofte sorg.

Kan det være en form for økosorg som ligger bak hans terror?

Utledningen er at et slikt sinne eller “økosorg” vil kunne føre til at terror, for noen, vil kunne fremstå som eneste mulighet for å handle på vegne av naturen,

En stor fare ved at mange opplever at politikerne ikke gjør nok, er at sinne, eller sorgen, over klima og miljø-ødeleggelsene blir så stor at terror kan virke som eneste mulighet for noen.

I en kommentar ved teaterstykkets Facebook-side stiller juristen Audun Engh spørsmål om hvorvidt forestillingen er ment som en  “oppladning til økologisk korrekt terrorisme?”. Til Minerva sier han at han mener at teksten er uhyggelig, fordi den kan inspirere til kriminalitet og vold i «det godes tjeneste».

På spørsmål om hvorvidt stykket kan bidra til å glorifisere slik terror, viser Ossavy selv til kunstens flertydighet og at “[h]va jeg personlig mener og hva man eventuelt kan tolke ut av forestillingen kan være to veldig ulike ting”.*

Kristin Danielsen, Direktør i Kulturrådet, som sammen med Fond for lyd og bilde har støttet teaterprosjektet med 285 000 kroner, mener imidlertid at teksten fremstår som uproblematisk, men at kritikk mot politisk kunst er et økende problem.

Kulturrådet: - Oppsiktsvekkende spørsmål

På spørsmål om hvor grensen trekkes mellom kunstnerisk frihet og oppmuntring til kriminelle /ulovlige handlinger i Kulturrådets vurdering av søknader om økonomisk støtte til kunstneriske arbeider, svarer Danielsen følgende:  

- Det må naturligvis være lov å sette opp et teaterstykke om disse spørsmålene, og da må det også være mulig å publisere en tekst som beskriver teaterstykket, sier Danielsen til Minerva.

Direktøren for Kulturrådet reagerer samtidig på spørsmålet som stilles av Minerva:

- Jeg synes det er oppsiktsvekkende at et politisk tidsskrift nå leter etter forbrytere i kunst- og kultursektoren, kort tid etter at statsministeren og andre politikere gjorde det samme. Man må gjerne være uenig i budskapet i både "Ways of seeing" og "Døden kommer ikke med ljå", men vi er på ville veier dersom kontroversiell kunst skal møtes med trusler om politi.

Teateroppsetningen “Ways of seeing” har blitt mye omtalt de siste månedene i forbindelse med sakene rundt justisminister Tor Mikkel Wara og hans samboer Laila Bertheussen.

Mange har også reagert på at Erna Solberg kritiserte teateroppsetningen for å ha bidratt til å gjøre det tøffere å være politiker.

- Vanskeligere kår for politisk kunst

Danielsen gir samtidig uttrykk overfor Minerva for at hun mener at den politiske kunsten har fått vanskeligere kår i senere tid, også i Norge.

- Det er dessverre en tendens at det blir stadig vanskeligere å sette opp politisk teater, også i demokratiske land. Selv om ytringsfriheten teoretisk sett ikke er truet, vil makthaverne i mange land være tjent med at det oppleves stadig mer ubehagelig å drive med politisk motivert kunst.

- Dette er en tendens vi må motvirke. Jeg håper vi får se mer politisk teater fremover, og mer kunst som våger å utfordre makten, selv om kunstnerne nå settes i en svært krevende situasjon.

Selv om Danielsen mener at denne oppsetningen av Kulturrådet ikke oppfattes som problematisk på noe vis, presiserer hun samtidig at “...Kulturrådet naturligvis ikke gir tilskudd til prosjekter som har som formål å bryte norsk lov.”

* Ved en inkurie var i en tidligere versjon av denne artikkelen to sitater byttet om, slik at det stod: «viser Ossavy selv til kunstens flertydighet og at det er “...umulig å forutse publikums reaksjoner på kunst”.»