KULTUR

Kristopher Schau intervjuer Amy Mir, kjent som Ekspedisjonsjenta i sosiale medier, om sitt forhold til klassisk musikk.
Kristopher Schau intervjuer Amy Mir, kjent som Ekspedisjonsjenta i sosiale medier, om sitt forhold til klassisk musikk.

Er alle som lytter til klassisk musikk snobbete og nedlatende?

Kristopher Schau er nok ikke den eneste som har følt seg utenfor blant selvbevisste og kultiverte klassisk-lyttere. Oslo Filharmoniens nye podcast-serie lykkes delvis med å vise at det ikke trenger å være slik.

Publisert Sist oppdatert

«Hvorfor er det sånn at alle som hører på klassisk musikk er snobbete,» spør Kristopher Schau innledningsvis i Oslo Filharmoniens podcast-serie Lytteren.

Det er vanskelig ikke å gi Schau litt rett i det. Og spesielt trist er det å høre om hans første opplevelse i en platebutikk for klassisk musikk. Schau forteller om sitt tilfeldige møte med Carl Orffs berømte kantate Carmina Burana. Et mektig verk som ofte gjør et sterkt inntrykk. Rystet av denne opplevelsen oppsøkte han en forhandler av klassisk musikk, bedyret sin uvitenhet og ba om råd og hjelp til å velge en innspilling. Man skulle tro at de som jobbet der ville gripe denne gyldne anledningen til å innvie en ung mann i den klassiske musikken. I stedet blir han møtt med hånlig og nedlatende latter, hvorpå han forlater butikken med et ganske bestemt inntrykk av klassisk musikk og de som liker det.

Schau er nok ikke den eneste som har følt seg utenfor i disse høyst selvbevisste og kultiverte miljøene. Det er synd. Det vil si at man stenger mange ute fra å ta del i sterke lytteropplevelser, og fra å høre mye av det mest interessante og gripende som gjennom århundrene er blitt formulert i musikk. Oslo Filharmonien skal ha honnør for at de forsøker å nå frem til flere og andre lyttere enn de som allerede sogner til konserthusene, noe de allerede har gjort med sine gratis utekonserter forskjellige steder i landet.

Det er tydelig at podcastens mål er å nå frem til nye lyttere gjennom å vise frem utypiske lyttere, presentert av en som definitivt både er på utsiden og føler seg på utsiden av den klassiske musikken. Hvorfor er de snobbete, «eller er de egentlig det?», avslutter Schau.

Lav terskel

Når terskelen skal være så lav at de som i utgangspunktet ikke er veldig interessert skal lokkes til å skritte over, er det unektelig en fare for at man kaster ut litt mer enn bare badevannet. Som de siste månedenes debatt om Nrks sviktende dekning og formidling av kunstmusikk viser, vil selvsagt alle program som ønsker å bidra til en offentlig samtale om klassisk musikk i utgangspunktet være av det gode. Men spørsmålet er både om de klarer å innfri og hva de innfrir.

Lytteren hadde premiere 18. november, og har så langt ti episoder der både kjente og ukjente forteller om sitt forhold til klassisk musikk. Vi møter tidligere håndballkeeper Cecilie Leganger, komiker Sigrid Bonde Tusvik, TV-personlighet Tore Petterson, TV-kokk, blogger og petroleumstekniker Amy Mir, den nå så berømte Espen Rostrup Nakstad og fem andre. I håp om å skape en løs og ledig inngang til den klassisk musikken småprater Schau med gjestene og ber dem fortelle om sitt forhold til musikk generelt og klassisk musikk spesielt. Det er som om Oslo Filharmonien vil forsikre sine nye lyttere om at de trygt kan oppsøke både konserthus og platebutikk for å hengi seg til musikkopplevelsene uten fare for hånlatter.

Lykkes delvis

Det må understrekes at dette ikke er en serie for deg som allerede er fortrolige med klassisk musikk. Det vil være galt av meg å kritisere podcasten for å bomme på et mål den ikke engang sikter på. Denne musikken er ofte vanskeligere tilgjengelig, og kan virke fremmed på mange. En god måte å lede lytterne inn på, er via gjenkjennelse. I første episode gir Amy Mir et eksempel på det. Da hun hørte Morgenstemning av Edvard Grieg i studietiden, husket hun plutselig at klassen hennes hadde fått høre dette stykket på skolen.

I beste fall kan denne serien hente frem slike minner. Mange av episodene gode, og de beste får vi i møtene med Cecilie Leganger, Arnstein Søvik og Tore Petterson. Petterson gir et rørende eksempel på hvordan man kan tilbys en inngang til «vanskelig» musikk ved hjelp av en entusiastisk gjest som forteller om sin umiddelbare og uforbeholdne kjærlighet til musikken. Petterson, og de andre, forteller med begeistring, avbrutt av musikkutdrag og Schaus innfall og nysgjerrige spørsmål. Episodene avsluttes med et lengre utdrag av verket de har valgt.

Når det gjøres slik, tror jeg podcast-serien lykkes. Musikkopplevelsen står i sentrum, og entusiasmen formidles av en helt vanlig, begeistret lytter. Små feil og unøyaktigheter i omtalen av verkene er uten betydning. Hvis en skrøne kan få mennesker til å gå på konsert i konserthuset for å høre Stravinskijs Vårofferet, er det helt greit for meg. Men serien lykkes dårligere der lyttegleden mangler. Derfor er det underlig å høre de to første episodene. Amy Mir og Espen Rostrup Nakstad er begge uten tvil veldig glade i musikk, men jeg sitter ikke igjen med inntrykket av at det er den klassiske musikken de er særlig interessert i. Hos den første fungerte musikken som en konsentrasjonsteknikk da hun studerte, og hos den andre er verket først og fremst valgt fordi det ble samplet inn i en hiphop-låt. Å møte klassisk musikk for første gang som bakgrunnsmusikk eller blandet med hiphop kan være en fruktbar vei inn for mange, men i løpet av episoden med Nakstad blir det tydelig at han egentlig ikke er så interessert i å høre «originalversjonen» av arien Vissi d´arte fra Puccinis Tosca. Da tror jeg heller ingen andre blir det.

Et savn og et ønske

Selv om Filharmonien nok oppnår det de ønsker, melder det seg allikevel et savn: at minst én av de to har større innsikt i det det snakkes om. Og at det først og fremst burde vært Schau. Da kunne man ivaretatt den spontane og smittende lyttegleden som vises i de beste episodene, samtidig som intervjueren kunne supplert med diskré drypp av fagkunnskap som utvidet forståelsen ytterligere. En større fortrolighet med den klassiske musikken ville gitt ham flere muligheter til å hjelpe gjestene videre i deres refleksjoner.

Den kanskje mest vellykkede formidlingen av klassisk musikk gjennom massemedia noensinne må være The Young People´s Concert under Leonard Bernsteins ledelse fra 1958 til 1972. Det er neppe rettferdig å sammenligne Filharmoniens podcast-initiativ med denne kommersielt og kunstnerisk svært vellykkede serien fra amerikansk fjernsyn. Men det er heller ikke slik at vi i dag mangler dyktige formidlere av klassisk musikk som på samme tid besitter stor fagkunnskap. Et av de mest åpenbare eksemplene er dirigenten Cathrine Winnes. Hun er blitt nominert til prestisjetunge priser for sitt formidlingsprosjekt i SVT, She composes like a man. I Norge er hun også kjent for et bredere publikum som dommer i underholdningsprogrammet Maestro på Nrk.

Kanskje skyldes inntrykket av at lyttere til klassisk musikk er snobbete, at den fortroligheten med musikken som man etterhvert opparbeider seg, virker eksklusiv og uangripelig for den som står utenfor. Slik trenger det ikke være. Hvis jeg avslutningsvis skulle få komme med et ønske, måtte det være at Oslo Filharmonien lager en oppfølger der et tilsvarende utvalg lyttere kan sette seg ned med Cathrine Winnes og spørre om alt de lurer på ved sitt favorittverk, gjerne sammen med Kristopher Schau. I så fall er jeg sikker på at det kunne blitt klippet ned til 25 interessante minutter, som ville vært til stor glede for både leg og lærd.