Det Norske Teatret har satt opp Vårløysing. Det burde de aldri ha gjort.

Intetsigende, irrelevant – og fullstendig forglemmelig

Publisert   Sist oppdatert

Da Frank Wedekinds Vårløysing utkom mot slutten av 1800-tallet, var stykket muligens en interessant kritikk av strenge autoriteter og samfunnets destruksjon av ungdommens yrende seksualitet og interesse for kunnskap.

Muligens.

Men hvorfor har Det norske teateret valgte å sette opp Vårløysing nå? Hvilke nye innsikter gir stykket oss?

Ingen overhodet.

Naivt om ungdommens opprør

Stykkets grunnleggende last er at den forsøker å behandle en rekke voldsomme tematikker – seksualitet, frihet, undertrykkelse, voldtekt, abort, selvmord – uten å gå å i dybden på noe som helst. Slik dømmer stykket seg selv til å bli både intetsigende og irrelevant. Ja, denne overfladiskheten er så klisjeaktig at det oppleves frastøtende.

I stykket står den frie ungdommen og deres lekende, gryende seksualitet i opposisjon til de voksne, som har internalisert samfunnets harde normer. Ja, alle de voksne skikkelsene er liksom ondskapen inkarnert – det er en mor som ikke vil fortelle sin datter hvordan barn blir til for deretter å tvinge denne datteren til å ta abort, det er en gresk- og latinlærer som i sitt mørke tvinger sine elever til å pugge fremmede termer og det er religionen som har gjennomsyret samfunnet og legger bånd på seksualiteten.

Grusomt! Elevene må stå skolerett foran den strenge øvrigheten.
Grusomt! Elevene må stå skolerett foran den strenge øvrigheten.

Her finnes ingen nyanser, ingen dilemmaer, bare forvrengende forenklinger. Dette blir parodisk fanget i en scene der nevnte lærer dømmer en tilsynelatende frisinnet elev for å skrevet en liten avhandling om forplantning, med hensikt å undervise en annen elev i kunnskap om seksualitet – en kunnskap som de voksne ikke vil gi ham adgang til. Men jeg har bare uttrykt sannheten! roper elven i sitt forsvar. Men han roper for døve ører. Og her smelter liksom den frie seksualitet og den frie kunnskap sammen – ungdommen vil ha denne friheten, men får den ikke, ettersom de strenge autoriteter undertrykker dem.

Scenen da det nesten ble interessant

Men plutselig, ut av intet, kommer det en scene som har i seg potensialet for å bli interessant: en av ungdommene voldtar en annen. Kanskje det her vil være en kritisk refleksjon? En kritikk av at den normløse seksualiteten har et destruktivt element i seg, at den kanskje ikke egentlig er fri? At ungdommens verdensbilde og kritikk av de voksne ikke er så enkelt som de tror?

Akk, min forhåpninger var ubegrunnede.

For etterhvert blir det tydelig at den eneste naturlig fortolkningen av voldtekten, er at det er de strenge autoritetene og deres normer som som egentlig er dens kilde. Voldtekten er en konsekvens av at ungdommen ikke har fått anledning til å leve ut seksualiteten, rom til å utforske ens nakenhet med hverandre, til å gjøre seg kjent med ens begjær, til å la den utspille seg fritt under samtykkets paradigme. Voldtekten skyldes altså en manglende evne til å forholde seg til egen seksualitet – som til syvende og sist de voksne er skyld i.

Men hvorfor har Det norske teateret valgte å sette opp Vårløysing nå? Hvilke nye innsikter gir stykket oss?

Ingen overhodet.

Og voldteksscenen, som leder til en abort, følges av en selvmordsscene. Selvmordet begås av en elev som mislykkes både på skole og i elskov. Han har mistet all tro på seg selv. Hvorfor? Fordi han er blitt et nervevrak som følge av lærerens harde regime. Slik blir det tydelig at samfunnets strukturer og normer er grunnleggende destruktive, ødeleggende – de leder både til voldtekt og selvmord.

Scenene som omhandler voldtekt og selvmord står i kontrast til en avsluttende, romantisk scene: To av de andre guttene vi møter, velger å elske hverandre til tross for religionen som forbyr dette, og omfavner hverandre i solnedgangen. De forkastet normene, og se, det var det som skulle til – de er lykkelige!

Verden blir like idyllisk som elskov i solnedgang når man forkaster autoriteter og normer.
Verden blir like idyllisk som elskov i solnedgang når man forkaster autoriteter og normer.

Jeg skammer meg

Dette stykket er derfor ingenting å bejuble – joda, noen av guttenes skuespillerprestasjoner var kurante, men det holder ikke. For stykket var så intetsigende, irrelevant – ja, fullstendig forglemmelig – at jeg ikke visste om jeg skulle bli provosert eller oppgitt eller fornærmet.

Og det som gjorde opplevelsen verre, var at publikum evnet å gi stykket en stående applaus. I et øyeblikks svakhet ble jeg motvillig med, i frykt for å skille meg ut i denne absurde situasjonen – og skammet meg straks. Jeg må selv ta ansvaret, men jeg undrer fortsatt: Hvordan i all verden kunne publikum gi stående applaus til dette stykket?