KULTUR

Kjønnsforvirret forestilling i lateks og blod

Shakespeares mesterlige «Kong Lear» er blitt en pinlig affære på Det Norske teatret. Noe må være fundamentalt galt med vår måte å behandle klassikerne på.

Publisert

Eksperimentelt teater kan være givende og nyskapende. Men eksperiment for eksperimentets skyld kan bære virkelig galt avsted. Hvor galt det kan gå, kan det Norske Teatrets siste Lear-oppsetning være et godt eksempel på.

Forestillingen viser nemlig en Kong Lear i fritt fall.

Her er Lear åpenbart bare betraktet som råstoff til en forestilling der så mange problemstillinger som mulig skal luftes. Men alt går i spinn, og ingenting blir hverken luftet eller løst, enn si forløst – forestillingen vakler hjelpeløst av sted mens originalen blir liggende igjen et sted på veien og rope fortvilet på hjelp. En hjelp regissøren Tatu Hämälainen og skuespillerne ikke er villige til å yte. De er altfor opptatt av sitt eget konsept til å lytte etter en egentlig stemme, det vil si budskap, i stykket.

Parodisk

Kjønnsforvirringen inntreffer når døtrene presenteres. I den kjente scenen der kongen skal dele sitt rike mellom dem, er to av dem kvinner (Goneril og Cordelia), mens en av dem er en mann som spiller kvinne. Innbilningskraften hos tilskueren skal være svært godt utviklet om man kan klare å se den kraftige og svartskjeggete Nils Jørgen Kaalstad for seg som kvinne: rosa neglisjé gjør bare skikkelsen parodisk. Det blir som om man lar Dovregubben spille Mor Åse eller Knappestøperen agere Solveig.

Men kjønnsbyttet stopper ikke her. Goneril (Ane Dahl Torp) får lov til å være kvinne, en maskulin sådan, men hennes mann, hertugen av Albany, spilles av en ung kvinnelig skuespiller (Kaia Vanjord) som ikke gjør det minste forsøk på å ligne en av hankjønn. Jarlen av Gloucester (Marianne Krogh) er jo kvinne (men skal åpenbart være mann), det samme er Lears gode venn og forbundsfelle Kent, (Hildegun Riise) kvinne altså, som mann, mens narrens rolle (som ofte spilles av en kvinne) ivaretas av en mann (Bartek Kaminski).

Når alle disse opptrer i svært ensformige, sykehuslignende lateksdrakter, vil det være svært vanskelig for uinnvidde å skjønne hvem som er hvem, selv om det gis assistanse i form av beskjeder på et neonskilt over scenen. Men er det tilstrekkelig til å holde interessen hos publikum ved like?

Total forvirring inntreffer når den store konflikten mellom Lear og hans to selviske døtre Goneril og Regan bygger seg opp. Kongen, som har gitt fra seg sitt rike og all makt til disse to etter å ha gjort den tredje, Cordelia, (Judi Karanja) arveløs fordi hun ikke vil smigre ham, krever å få bo hos sine døtre med et hoff på hundre mann. Det blir for mye for de hardhjertede søstrene. Men i stedet for støyende krigere, som er Lears følge i originalen, slippes det inn på scenen en flokk gamle mennesker som snubler rundt og stirrer ut i luften, åpenbart senile.

Dette er så «realistisk» gjort at folk i salen faktisk en stund tror det er en gruppe med langt utviklet alzheimer som har invadert scenerommet og laget problemer for skuespillerne som virker nokså hjelpeløse i forsøket på å lose dem ut. Det langtrukne og anstrengte intermessoet tar så mye oppmerksomhet at stykket faktisk stopper fullstendig opp. Er det Shakespeares konsept det er noe galt med siden slike innovasjoner synes påkrevet? Er det derfor Tatu Hämalainen må føre inn elementer som har fint lite med stykket å gjøre?

Jeg synes virkelig synd på Håkon Ramstad som spiller den gamle kongen. Det er jo en av teatrets drømmeroller, og han gjør så godt han kan – det er ikke hans skyld at han spiller rollen i en tvangstrøye.

Ubegripelig

For den som er kjent med Shakespeares Kong Lear blir det en slags mental øvelse: man prøver å huske hva som egentlig burde ha foregått mens ageringen og akrobatikken på scenen foregår; det blir som hvis en musikk-kjenner prøver å følge partituret til en pianist som skal spille Beethoven, men velger å spille atonalt.

For den som ikke kjenner handlingen i originalen – og det gjelder vel de fleste i dag – vil hele forestillingen fortone seg komplett ubegripelig. Mange vil kanskje tenke i sitt stille sinn: Hvordan kan et slikt idiotisk virvar av muskler og lateks og kjønnsskifter og senilitet ha kunnet overleve på alle verdens scener i fire hundre år?

Nothing comes from nothing, sier Lear til Cordelia, og det kan stå som motto for hele oppsetningen, på en helt annen måte enn master William i sin tid tenkte seg det.

At mannsroller er skiftet ut med kvinneroller eller omvendt, er ikke noe nytt, og det kan fungere hvis det er en mening bak. Et eksempel på det er filmversjonen av The Tempest (Stormen) for noen år siden, der Prospero var blitt til Prospera. Helen Mirren i rollen som den trolldomskyndige hertug(innen) av Milano maktet å fullføre løpet uten å ødelegge stykket, tvert imot – mange vil si at å gi Prospero en kvinnelig kvalitet åpnet opp for nye tolkninger. I britiske National Theatres oppsetning av «Richard II» i 1998 ble den veke kongen som taper sin krone spilt av Fiona Shaw, som absolutt bar rollen.

Hvis man i Det norske teatrets Lear-oppsetning hadde skiftet ut hovedrolleinnehaveren med en kvinne, kunne det kanskje ha fungert, hvis det var blitt gjort på en overbevisende måte. Men ettersom Lears feilsteg ikke bare skyldes stivsinn, men har med hans maskulinitet å gjøre, ville det vært vanskelig å se en kvinne i denne rollen.

Fjerner sentrale karakterer

Hämälainen har også valgt å sløyfer flere av hovedpersonene og nedtoner andre viktige personers rolle. Men når Gloucesters ektefødte sønn Edgar er fjernet fra rollelisten og bare bastarden Edmund står igjen, har han jo ingen å rette sitt hat og sin sjalusi mot, noe som er grunnen til sviket han begår når han assisterer blindingen av faren.

Nå blir Edmund (Morten Svartveit) stående som en forbryter uten motiv, en utfordrer uten motstander, og hans gjerninger har ingen begrunnelse. Hans handlinger blir bare absurde. Selv hans berømte innledende monolog som gir nøkkelen til hans karakter er, ubegripelig nok, sløyfet.

Og vel så viktig: når Edgar forsvinner, forsvinner også gale Tom, som er Edgar i forkledning, og ettersom noe av stykkets genialitet og Shakespeares innsikt i menneskets natur forvaltes nettopp av gale Tom, som sier det ingen andre tør å si, blir også denne viktige personen borte og med det mye av stykkets mening. Narren, som er kongens speil, er her ikke annet enn et skrullet fyr som springer rundt i underbukse og etterpå i kanindrakt og har glemt de fleste av replikkene sine.

Stormscenen er heldigvis med, men grotten der Lear, narren, Tom og Kent søker ly er her et slags proforma hundehus som skuespillerne setter opp ved hjelp av stokker og en lang plastfolie som de vikler seg inn i. Oppmerksomheten går til det ytre, mens monologer og dialoger blir hengende i luften, som noe uvedkommende. For ytterligere å ødelegge enhver sjanse til å lytte etter vismannens ord, blåser noen i en tuba i sidefløyen mens ordene fremsies, som om man blåser dem en lang marsj.

Lite definert konsept

Det aner meg at Tatu Hänalainen (som også står for endringene i teksten) har et helt annet mål for denne oppsetningen enn hva dramaet skulle tilsi. Det aner meg at han har innskrenket Lears verden til en institusjon, og at rollespillet bare foregår i Lears hode. Det er ikke snakk om landområder eller krigere, eller døtre som forfordeles, det er ikke engang snakk om sjalusi eller hat eller svik eller forstillelse, for hele stykket er noe som foregår i hodet på en forvirret senil olding som befinner seg i korridorene på en anstalt. Lear på alderdomshjemmet, altså. Men hvis det er slik det er tenkt, er konseptet like lite definert som rollebesetningen.

Spørsmålet som melder seg, er egentlig dette: Hvilket forhold er det meningen at publikum skal få til klassikerne? Hvordan kan man si at man har sett «Lear» hvis det er dette produktet som er erfaringsgrunnlaget?

Billig erstatning

Riktignok har teateret tenkt på det også, i fall noen skulle kreve billettpengene tilbake. For det står jo «Lear», og ikke «Kong Lear», «Kong» er strøket ut på neonskiltet, og det står at stykket er «etter» Shakespeare. Men like fullt brukes teksten i Edvard Hoems oversettelse, en tekst som hører det ekte stykket til og taler om en verden som er forestillingen fremmed. Hämalainen har selvsagt «pyntet» litt på teksten, føyd til dette og hint, og frisert bort en god del, men i det store og hele er det fremdeles Shakespeares/Hoems tekst, uten at det vi får se på scenen tilsvarer den forventede handlingen. Man tror man får ekte vare, men blir gitt en billig og nokså uspiselig erstatning.

Hele den dramatiske sluttsekvensen der hærene møtes og slaget mellom dem står, er også fjernet. Det eneste som skjer i siste akt, er at lyset slukkes. Teatret tar seg til rette på forfatterens vegne. Det slipper man unna med fordi teksten for lengst er «falt i det fri», men her er det en Lear i fritt fall. Man må forlange at en iscenesetter viser respekt for kunstverket. Det kan man ikke si regissøren har gjort når stykket behandles som en trolldeig som kan formes etter eget ønske.

Jeg skulle ha lyst til å se om et teater ville våget det samme med en teatertekst av i dag, uten at de fikk en advokat eller to på nakken. Nå får de nøye seg med kritikerne. Men ærlig talt – hvilket ansvar skal teateret ha når de velger å sette opp en klassiker – som Shakespeares Kong Lear? Burde de ikke først og fremst formidle opphavsmannens intensjon, og ikke sin egen? Eller er den udødelige teksten bare en unnskyldning til å kunne si jo, vi tar da vare på klassikerne?

All innsikt som det ekte stykket skulle gi om menneskets natur, er her blitt til en makaber hodeløs farse, maskert som tragedie pakket inn i lateks og dyppet i blod som det er rikelig av. Den virkelige tragedien er at dette overhodet kan oppføres og kalles teater. Men når kjærligheten til og respekten for stoffet mangler, står vi igjen med et goldt, åndløst konsept på en ribbet scene. Det bidrar hverken til å styrke kunnskapen om klassikerne eller respekten for dem.