SPALTIST

Fra markeringen «We Won't Be Erased – Rally for Trans Rights, Washington D.C. 22. oktober 2018.
Fra markeringen «We Won't Be Erased – Rally for Trans Rights, Washington D.C. 22. oktober 2018.

Translobbyen inntar Norge

Transdebatten handler om ytringsfrihet like mye som den handler om faktabaserte tilnærmelser og radikal kjønnsideologi. Problematikken eksploderer i omfang, og fortjener å bli belyst fra alle sider, uten at vi henfaller til knebling eller skittkasting av kritiske røster.

Publisert   Sist oppdatert

Tidligere denne måneden leverte den lesbiske kvinnesakskvinnen Tonje Gjevjon et opprop med nesten 19 000 signaturer til Stortinget.«JA til tokjønnsmodellen – NEI til radikal kjønnsideologi» er et motsvar til et forslag fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne. I samarbeid med en gruppe bestående av blant andre psykologspesialist Marit Johanne Bruset, samt KrF-politikeren Truls Olufsen-Mehus, mener Gjevjon at forslaget til Ap og MDG vil bane vei for at Norge vil anerkjenne tre juridiske kjønn.

Forslaget, som ble forkastet, fikk først og fremst stor oppmerksomhet i media fordi det fremmet et forbud mot såkalt homoterapi, et forslag som er grundig diskutert blant annet av Andreas E. Masvie her i Minerva. Men innbakt i dokumentet var det flere punkter som kritikere som Gjevjon mener i praksis vil innføre et radikalt brudd med kjønnsnormer og en svikt i beskyttelsen av barn og unge med kjønnsdysfori. Man kan se for seg at dette vil ha potensielt langt større skadevirkninger enn at voksne velger å oppsøke noen som vil overbevise dem om at de egentlig er heterofile. Et forbud mot konverteringsterapi vil dessuten legges ut på høring, og alt tyder på at dette vil vedtas, da det kun er KrF som er imot. Intensjonene i forslaget som omhandler kjønnsidentitet vil bli videreført av regjeringen. Dette siste punktet vil i praksis bety at en ideologi vi ikke kjenner konsekvensene av vil bli styrket i det offentlige Norge, uten bred debatt om potensielle konsekvenser.

Vil det bli lettere for barn og unge å få tilgang til pubertetsblokkere, medikamenter som hindrer puberteten i å komme i gang? Bivirkningene og utfallet av behandling med pubertetsblokkere er usikre. De har ikke vært i bruk lenge nok til å gi gode nok data. Studier viser også at flertallet av dem som får denne behandlingen går videre med medisinske inngrep ettersom de blir eldre, som for eksempel mastektomi og fjerning av penis, ifølge Transgender Trend, en gruppe som stiller kritiske spørsmål ved transbevegelsens narrativ. Behandlingen gjør som regel pasientene sterile. Douglas Murray er blant dem som har flagget dette opp, og advart om at det i fremtiden ikke er usannsynlig at flere vil gå til søksmål, spesielt i USA, når de senere kanskje angrer på de irreversible beslutningene de tok som tenåringer. Man kan spørre seg om det er etisk forsvarlig å tillate ungdommer som knapt er voksne – enn så lenge er aldersgrensen 18 år i Norge – å gjennomgå operasjoner som gjør friske mennesker til livslange pasienter, med høyere risiko for hjertesykdom.

Antallet barn og unge som søker behandling for kjønnsinkongruens, eller kjønnsdysfori, er sterkt økende, særlig blant tenåringsjenter. Det finnes skoler i England som har opplevd at et stort antall omtrent samtidig har gitt uttrykk for at de er transkjønnede, som i Brighton, der rundt 40 barn ikke identifiserer seg med det kjønnet de er født med. Det er ikke gitt at denne økningen kun skyldes et mer åpent samfunn, da det også er en økende andel som senere angrer på kjønnsskifte. I Storbritannia ble det nylig arrangert en hemmelig «detransition»-konferanse. Det var sterk kost som ble servert der:

«What the hell are surgeons doing, calling this gender reassignment and gender-reaffirming health care? Because my body doesn’t feel healthy anymore», sa en av deltagerne. Den 23 år gamle kvinnen, som var anonym, hadde fjernet begge brystene, livmoren og eggstokkene før hun skjønte at hun aldri ville bli mann. «I’m sorry, I just can’t believe it anymore», sa hun til publikum.

Det er verdt å lytte til erfaringer som dette.

Hvordan kan det ha seg at en uvitenskapelig ideologi med røtter i postmodernistiske tenkere som Judith Butler, som mente at kjønn er en sosial konstruksjon (eller performativt, som hun sier) har blitt så akseptert tilmed innad i den moderate sentrum-høyre-regjeringen vi har i Norge? Nesten umerkelig og uten store protester har radikal kjønnsideologi allerede blitt en del av det offentlige Norge. Barnehager, skoler, universiteter og arbeidsplasser er allerede blitt arenaer der ideen om at det finnes flere enn to kjønn skal forkynnes. Det har nok delvis å gjøre med den generelle økningen av aksept for LHBT-personer. Utviklingen i Norge, så vel som i andre land, har lenge gått i en liberaliserende retning. Om man kritiserer selv enkelte elementer innen dette området, vil man lett kunne bli stemplet som reaksjonær og «transfobisk». Og strategien innen translobbyen er å unngå åpen debatt, for så å kunne påvirke politikere og interessegrupper direkte.

James Kirkup skriver i The Spectator hvordan transdebatten har foregått i det skjulte, som en villet strategi. Ved å unngå offentlig debatt er det lettere å få endringer gjennom direkte kontakt og pengegaver til politiske partier. For eksempel mottok Storbritannias Liberal Democrats en donasjon på 100 000 pund fra et selskap som selger pubertetsblokkere i valgkampen. Fra å være et nokså perifert fenomen ved begynnelsen av tiåret, har transproblematikken blitt allemannseie – ikke i form av bred, nyansert debatt, men ved at en rekke krav fra translobbyen er blitt mer eller mindre akseptert av storsamfunnet. Kjønnsnøytrale toaletter, ikke-binære kjønnsidentiteter, undervisning i kjønnsmangfold og transkjønnsproblematikk allerede fra fem års alder. I Skottland blir førsteklassinger fortalt at de kan velge sitt eget kjønn. «Your gender is what you decide,» er budskapet som den skotske regjeringen har utformet.

På Ung.no, som drives av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, kan vi allerede lese at det finnes en tredje kjønnskategori: «professor Pirelli Benestad har innført det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» i språket vårt. Pronomenet hen kan brukes når personen verken definerer seg selv som mann eller kvinne, eller hvis man ikke vet kjønnet på en person.» Man får inntrykk av at det kun er et spørsmål om tid før dette blir innført som juridisk kjønn. «En del land i verden har tre juridiske kjønn, og anerkjenner at det finnes mer enn to kjønn, men det gjør ikke Norge i dag», står det på Ung.no.

Videre kan vi lese at kjønn er noe som «tildeles» ved fødselen, og at det er mulig å være født i «feil kropp.» De aller, aller fleste har samsvar mellom kjønnsidentitet og biologisk kjønn. En liten, men hurtig voksende gruppe, får diagnosen kjønnsinkongruens. Økningen har eksplodert på verdensbasis, også i Norge. Ifølge overleger ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS), Anne Wæhre og Martina Schorkopf, var det kun et fåtall henvisninger til behandling for barn og unge med kjønnsinkongruens på begynnelsen av 2000-tallet. I fjor var det godt over 200. 70 prosent av disse besto primært av tenåringsjenter som mener de er gutter, i likhet med trenden i Storbritannia.

Dette er ikke vitenskapelig betinget. Som en artikkel i Quillette hevder, er det ikke mulig å være «født i feil kropp». Barns oppfatning av kjønn beror ofte på hva de ser. En fireåring kan for eksempel tro at en jente kan bli gutt ved å kle seg i gutteklær. Hos de aller fleste barn som opplever at de ikke er det kjønnet de er født med, går disse følelsene over innen de når puberteten. Disse er gjerne homofile, men finner seg ofte til rette i det kjønnet de er født med. Å oppmuntre alle disse til å motta såkalt kjønnsbekreftende behandling, er verken nødvendig eller ønskelig.

Mange av disse har dessuten andre, underforliggende psykiske helseproblemer. Overlegene Wæhre og Schorkopf fra NBTS sier:

«Vår erfaring er at en stor andel av ungdommene har alvorlige psykiatriske symptomer. Dette kan være alvorlig depresjon, sosial fobi og angst, rusmisbruk, autismespektertilstand, selvskading, suicidale tanker og handlinger, psykotiske symptomer, spiseforstyrrelser eller en oppvekst der de har opplevd alvorlige traumer. Mange har også hatt kontakt med barnepsykiatrien tidligere for andre årsaker enn kjønnsinkongruens. Disse vanskene eller bekymringene kan være betydelige kilder til sterkt ubehag, og hvis de forblir ubehandlet, er det vår erfaring at de kan komplisere prosessen med å utforske kjønnsidentitet og finne løsninger for kjønnsinkongruens.»

Dette er fakta fra medisinsk hold som ikke må hysjes ned for å blidgjøre en etter hvert mektig lobbygruppe, og det er ikke kun konsekvensene for de transkjønnede selv som fortjener grundige overveielser. Kvinneidrett blir allerede påvirket av at transkvinner har fått innpass, og de som våger å kritisere utviklingen, som tennisstjernen Martina Navratilova, får ikke bare hard kritikk i retur, men blir fratatt posisjoner innen LHBT-bevegelsen.

I Storbritannia dukker det stadig opp eksempler på hvordan debatten blir kneblet. For bare noen dager siden brukte Twitter-aktivister ufine skjellsord mot Harry Potter-forfatter J. K. Rowling, som fikk passet påskrevet og kalt TERF (trans exclusionary radical feminist) fordi hun støttet Maya Forstater med hashtaggen #istandwithmaya. Forstater mistet jobben fordi hun hadde tvitret at hun ikke godtok at transkvinner var biologiske kvinner, og avgjørelsen ble bekreftet som lovlig av en arbeidsrettsdomstol i forrige uke. En konferanse om barn og transkjønn, som skulle foregått for noen uker siden i Edinburgh, ble avlyst på grunn av trusler fra transaktivister.

Truls Olufsen-Mehus, KrF-politikeren som er blant forfatterne av det tidligere nevnte oppropet, har postet flere videoer om emnet. På sin Facebookside 18. desember sier han at han er blitt kalt «gripende dum» av Venstre-statsråd Trine Skei Grande og utsatt for annen hets i ulike kommentarfelt for å stå frem med sitt syn.

Da Jordan Peterson havnet i trøbbel i 2016 for å nekte å la seg binde juridisk til å bruke kjønnsnøytrale pronomen om personer som ikke identifiserer seg med sitt biologiske kjønn, var dette et frempek til situasjonen vi har i dag. Det som den gang virket for mange som flisespikkeri og intoleranse overfor en marginalisert gruppe, ser i ettertid ut som en milepæl i transdebatten. Debatten handler om ytringsfrihet like mye som den handler om faktabaserte tilnærmelser og radikal kjønnsideologi. Problematikken eksploderer i omfang, og fortjener å bli belyst fra alle sider, uten at vi henfaller til knebling eller skittkasting av kritiske røster.

Korreksjon: En tidligere versjon av denne spalten henviste feilaktig til påstander fra Den norske legeforening. Det var overleger Anne Wæhre og Martina Schorkopf fra Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme som kom med påstandene i en debattartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening. Det er forfatternes meninger som kommer frem i teksten, ikke Den norske legeforening.