Er du redd for at det liberale demokratiet er i ferd med å forvitre?

Da bør du også være bekymret for den liberale markedsøkonomien. Liberale institusjoner er gjensidig avhengige av hverandre, i motsetning til hva Torbjørn Røe Isaksen ser ut til å tro.

Publisert   Sist oppdatert

Torbjørn Røe Isaksen hadde flere interessante refleksjoner om farene for at det liberale demokratiet kan forvitre i sin kronikk i Aftenposten 10. august. Røe Isaksen er ingen alarmist, konservativ som han er, og endte opp med følgende konklusjon: «første steg er å erkjenne hva som faktisk står på spill».

Han følte likevel behov for raskt å tillegge at han med denne konklusjonen ikke måtte misforstås i retning av å antyde at diktaturet nå ligger på lur like rundt hjørnet, eller at vi risikerer å oppleve en gjentagelse av 1930-tallet. Dermed faller også den avsluttende satsen, som for øvrig minner om demokratipessimisten Robert Kaplan, godt på plass: «Det liberale demokratiets periode er faktisk bare et lite øyeblikk i menneskets historie.» Ja, vel?

I likhet med Røe Isaksen er heller ikke jeg noen alarmist. Men jeg har en annen forståelse av både de konstituerende og virksomme sammenhengene mellom de grunnleggende liberale institusjonene, enn den jeg leser ut av Røe Isaksens kronikk. Denne forskjellen avdekker også et skille mellom en typisk konservativ og en liberal tilnærming til å forstå de institusjonelle forutsetningene for et fritt samfunn.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her