DEBATT

Tror du på godt og ondt, burde du også tro på Gud

DEBATT: Ønsker man seg den beste forklaringen på moral som er å finne, bør man for alvor vurdere gudshypotesen.

Publisert

Er det slik at folk som sier de ikke tror på Gud, men tror på eksempelvis godt og ondt, egentlig har Gud som et fundament? Daniel Parmeggiani Gitlesen svarer på dette spørsmålet i Minerva 22. oktober, og skriver at «det kan virke som en del troende sliter litt med å forestille seg ateistenes måte å se verden».

Gitlesens svar er interessant, og det stemmer nok godt at mennesker på tvers av bakgrunn har vanskelig for å forestille seg hvordan verden ser ut fra et annet synspunkt, men kjernen av spørsmålet her går ikke på psykologisk innsikt, men ontologisk analyse.

Formålet med den første teksten var ikke å presentere noen harde konklusjoner, men snarere å provosere tankene til en ny inngang fremfor de vanlige karikaturene om tros- og gudsbegrepet.

Hvem kan tro på matematisk realisme?

La oss dra frem en parallell til spørsmålet om det finnes moralske sannheter: Finnes det matematiske sannheter? Vitenskapene og mange av våre daglige aktiviteter avhenger av dem – vi bruker naturlige tall og matematiske regler – derfor vil filosofer gjerne forklare hvorfor matematikk fungerer, og hvordan slike sannheter kan eksistere.

Kanskje har ikke slike abstrakte objekter noen selvstendig eksistens i det hele tatt, men er bare egne konstruksjoner vi har laget oss. Kanskje er de uttrykk for noe isomorfisk til universets struktur. Eller kanskje de faktisk er platonske objekter som eksisterer på en ikke-fysisk måte.

Hvilken av disse forklaringene er best? Det finnes selvsagt også andre forklaringsmodeller, men det kan være at en platonsk forståelse er den riktige. Gir det da mening å si at alle som benytter seg av matematiske objekter, også tror på platonisme? Vi kan iallfall si at de er nærmere platonisme enn de selv tror, på samme måte som moralske mennesker er nærmere Gud enn de selv tror.

Det kan vi la være et åpent spørsmål, på linje med spørsmålet «Tror alle egentlig på Gud?», når de lever som om eksempelvis sannhet, godhet og skjønnhet er reelle størrelser.

Men å påpeke at det kan virke som at «en del platonister sliter litt med å forestille seg nominalistens måte å se verden», ville vært en avsporing.

Spørsmål på flere nivåer

Gitlesen skriver at «ateisme fint kan kombineres med troen på hva som er objektivt rett og galt». Av plassmangel er det forståelig at han ikke forklarer akkurat hvordan. Men vi kan likevel fortsette til å påstå at å forklare hvordan det kan finnes godt og ondt, uten å vise til Gud, det er en svært vanskelig øvelse.

La oss stoppe litt opp for å klargjøre hva vi mener her. Vi mener ikke at dersom det stemmer at Gud er nødvendig for moral, så kan ikke ateister være moralske. Tvert imot. Vi kjenner mange ateister som lever moralsk beundringsverdige liv, og religiøse som er svært umoralske, og vice versa.

Vi skiller nemlig mellom «epistemologi», som handler om kunnskap, og «ontologi» som handler om hvordan virkeligheten henger sammen. Selv om man skulle ha en feilaktig ontologi, ikke innse at Gud og etikk henger sammen, kan man naturligvis likevel ha kunnskap om etikk.

Rett, galt og Gud

La oss si litt om det ontologiske spørsmålet, om hvordan Gud og etikk henger sammen. For mange er det svært intuitivt at det finnes noe som er objektivt rett og galt, bedre og verre. Tortur er galt, punktum. Barnemishandling er galt, punktum. Det er ikke bare slik at jeg misliker disse tingene, slik jeg misliker sylteagurk.

Filosofer kaller et slikt standpunkt moralsk realisme: Etiske sannheter vil her ikke være betinget av mine individuelle følelser eller tanker, ei heller fra hva ett og annet fellesskap blir enig om.

Det høres kanskje litt merkelig ut at moralske fakta simpelthen bare finnes – at det finnes noen sannheter, helt uavhengig av oss og våre meninger, som dikterer hvordan vi burde leve livene våre. Den kjente ateistiske filosofen John Mackie er kjent for å protestere på at slike merkelige ting kan finnes: Moralske sannheter er «too queer to be part of the fabric of the world».

Så, moralske sannheter er merkelige. Det vil si, ganske merkelig hvis det ikke finnes noen Gud. Men hvis Gud finnes, da har moralen en dypere begrunnelse. Da vil det ikke lenger være like merkelig at slike moralske fakta finnes. Da vil det til og med være forventet at det finnes moralske fakta.

På den ene siden er det altså lett å tro at det finnes moralske sannheter – det er sant at barnemishandling er galt. Det vedrører epistemolgi. På den andre siden er det ikke lett å forklare hvordan det kan ha seg slik. Det vedrører ontologi. Det er vanskelig å forklare på hvilken måte moralske fakta finnes, hvorfor de finnes, forklare hvorfor moral har en spesiell normativ tyngde og forklare moralsk kunnskap – iallfall hvis man forkaster Gud. Alle disse filosofiske nøttene kan jo forklares elegant og enhetlig ved å vise til en Gud som har interesser i verden, og som ønsker å skape mennesker som kan dele disse interessene.

Det er altså mange ting ved moralsk realisme som er vanskelig å forklare. Det finnes naturligvis flere ikke-religiøse teorier som forsøker å gi mer eller mindre gode svar på noen av dem. Noen, som Erik Wielenberg, som forsøker et slags platonsk alternativ, hvor moralske sannheter begrunnes platonsk. For mange ateister, men det kan være at de lar seg forene. Enkelte filosofer, som Richard Rorty, mente derimot at naturalisme og platonisme var strake motsetninger Hedonisten Ole Martin Moen synes også platonisme er en for høy pris å betale, og forsøker heller å si at godt er identisk med nytelse. Men ønsker man seg den beste forklaringen på moral som er å finne, bør man for alvor vurdere gudshypotesen.

Trenger Gud også en forklaring?

Gitlesen skriver at hvis man forklarer moral ved å vise til Gud, må man også forklare Gud. Vi kan gjerne ta utfordringen med å forklare hvorfor det er mest rasjonelt å tro at Gud eksisterer, på induktivt eller deduktivt vis, fra diverse enkle observasjoner om virkeligheten omkring oss. Gitlesen tar feil i at det er en «universell ad hoc-hypotese», siden man fint kan gi videre forklaringer. Han mener dessuten at teister foreslår at Gud er ment å «være sin egen årsak». Sistnevnte er en tankefeil som ble avslørt allerede i middelalderen, i debatten om causa sui: Men påstanden om X kan eksistere forut for X, for å være årsak for X er selvmotsigende.

Men vi kan likevel kalle dette en regress-innvending: hvis du forklarer A ved å vise til B, men ikke har noen forklaring på B, så har du ikke forklart noen ting.

En slik regress-innvendingen er interessant, men vi tror faktisk ikke den er nødvendig å svare på. Se for deg en fysiker kan få i oppgave å forklare hvorfor universet utvider seg fortere og fortere. Hun forklarer dette (A) ved å vise til mørk materie (B). Hun kan kanskje ikke gi noen god forklaring på mørk materie, men det gjør ikke så mye. Hun har økt vår forståelse av A uten å videre kunne forklare B.

Når det er sagt, kan vi gjerne si litt om å «forklare Gud». Ordet forklare kan sikte til flere ting, så det er ikke helt klart hva det innebærer å skulle forklare Gud. Det kan sikte til en avklaring av hvordan Gud ble til, eller hva som gjør at det finnes en Gud. Til det kan man svare at Gud ikke har noen begynnelse. Hvis det finnes en Gud, er det ikke slik at noe annet har gjort slik at Gud finnes. Gud er altets grunnvoll, det som ligger til grunn for alt annet. Noe annet ville ikke vært verdig navnet Gud.