Er Norge uten alternativer i sikkerhetspolitikken?

Stortingsmeldingen «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» ble lagt frem 21. april 2017, levert på bakgrunn av det regjeringen beskriver som store endringer på det sikkerhetspolitiske området. Meldingen presenterer angivelig de valg Norge bør ta for å best mulig møte dagens trusler, både nye og mer kjente. Tiltakene, eller valgene slik de blir omtalt her, er derimot så forutsigbare og selvsagte, at det reiser spørsmålet: Står Norge i 2017 virkelig uten reelle alternativer i spørsmålet om egen og felles sikkerhet?

I meldingen slår regjeringen fast at «politikken kan ikke være statisk», og at Norge må gjøre bevisste valg. So far, so good. Men så leser man videre – og hvor blir det av valgene som antyder at Norge beveger seg politisk? Valgene som kan svare til at Norge faktisk står overfor «betydelige konsekvenser» i et skiftende trusselbilde? I det som ellers er en svært redelig og korrekt analyse av både det sikkerhetspolitiske landskapet og Norges posisjon i det, kommer det tydelig frem at norsk politikk allerede er blitt vedtatt for lenge siden. Veien som «velges», er den veien vi allerede befinner oss på. De tre store «veivalgene» er å 1) fortsette å sverge til NATO og særlig USA, samtidig som vi samarbeider med Russland der vi kan, 2) fortsette å delta aktivt i europeiske samarbeid og institusjoner, og 3) fortsette bistand og demokratistøtte til ustabile land. Valget? Nå skal det bli mer av alt.

Vedtatte sannheter?

Mange vil si at videreføring er riktig politikk. Bank i bordet. Det er ingen selvfølge lengre at regjeringer, heller ikke i Norge, vil anerkjenne at egen sikkerhet ikke eksisterer i et vakuum. Men en melding om «veivalg», produsert over to år, bør tjene større formål enn å bare  stadfeste hva norsk politikk er. Den bør stimulere debatt, men der tilbys lite. Kritisk refleksjon rundt hvorfor business as usual er beste alternativ i sikkerhetspolitikken, og hvorfor andre veier ikke vil tjene Norge like godt eller bedre, glimrer med sitt fravær. Valgene tas som selvfølger og begrunnes ikke.

I meldingen erklæres det, men argumenteres ikke for, at NATO fortsatt er vår beste garanti for trygghet. Implikasjonen er at andre mekanismer ikke vil strekke til, men det hverken sies eller underbygges. Her er ingen diskusjon om hvorfor man ikke velger å inngå nye eller å kutte ut eksisterende partnerskap, for eksempel med Russland. Det erklæres at Norge skal bidra mer i Europas institusjoner, men konsekvensene av å engasjere seg mindre vurderes ikke. Dette til tross for at Norge står utenfor formelle beslutningsprosesser i EU, og selv om visse politiske krefter her til lands syns vi burde isolere oss mer. Det finnes ingen innovasjon i bruken av virkemidler, bare mer av de vi kjenner. Fraværet av refleksjon rundt veier tatt og ikke tatt minsker den demokratiske verdien av denne Stortingsmeldingen – som tross alt er til våre folkevalgte, og til oss.