Aktivister i uniform

For de som har fulgt narkotikadebatten de senere år er det ingen overraskelser i rapporten fra Rolleforståelsesutvalget som ble overlevert justisministeren i går. Den slår fast og dokumenterer det vi visste: At det har vært et uryddig samrøre mellom Norsk narkotikapolitiforening (NNPF) og politiet. «Vår hovedkonklusjon er at det ikke i tilstrekkelig grad har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som NNPF. Det er ikke mangel på regler og normer, men mangel på etterlevelse av disse», sa utvalgets leder Anne-Mette Magnussen på pressekonferansen.

En privat interesseorganisasjon, som også jobber for en strengere narkotikapolitikk og flere virkemidler til politiet, har ikke bare fått penger fra politiet og justismyndighetene, i strid med økonomiregelverket, og der arbeidsgiver har vært behjelpelig med å trekke medlemskontingenten rett fra lønna. Deltakelse på deres kurs, og dermed medlemskap i organisasjonen, har spilt en rolle for sjansene til opprykk og lønnsøkning.

NNPF-medlemmer har også i en rekke tilfeller opptrådd som politiet, når de i realiteten har snakket for NNPF. Et eget langt vedlegg, forfattet av førsteamanuensis Birgitte Ellefsen ved Politihøgskolen, går grundig gjennom mediedekningen av organisasjonen fra 1991-2021.

Der påvises det helt konkret nitten tilfeller der NNPF-medlemmer fremmer sitt budskap i uniform eller med tjenestebevis. NNPF, ved leder Jan Erik Bresil og den profilerte statsadvokaten og nestlederen Geir Evanger, har påstått at dette dreier seg bare om ett enkelt tilfelle. Det er, som det meste som kommer fra den kanten, ikke riktig. Noen ganger kan det riktignok være at redaksjonene har brukt arkivbilder. På den annen side er det jo langt fra alle opptredener fra NNPF, særlig når de «kurser» foreldre om hvordan de skal avsløre bruk hos sine barn, som er dekket av pressen.

Men også når NNPF-medlemmer fremstår i sivil og som representanter for sin organisasjon, trekker de på den autoriteten som følger med deres jobb, noe som forsterkes ved det navnet organisasjonen har valgt. Som utvalget skriver: «Det er når politiansatte i rollen som NNPF-medlemmer ikke klart og tydelig kan skilles fra politiansatte i rollen som politi, at forvekslingsfare og rolleuklarheter oppstår.»

En trussel mot ytringsfrihet

I min bok Legaliser! Nå! var jeg særlig opptatt av at NNPF også har misbrukt sin rolle som politi for å kneble meningsmotstandere. I rapporten er det ytterligere eksempler, og det finnes sannsynligvis også andre tilfeller som ikke er omtalt noe sted. Utvalget konkluderer ikke med at dette skjer systematisk, men det er alvorlig at det skjer over lenger tid, uten at NNPF justerer kursen.

Sommeren 2021 avslørte Fædrelandsvennen en avtale fra 2013 der serveringssteder kunne slippe prikker fra skjenkekontrollen ved å henge opp et skilt fra NNPF som forpliktet restauranten eller skjenkestedet til å vise «nulltoleranse overfor narkotika», samt «avvise gjester som «bærer klær og effekter med legaliseringssymboler». Denne «Bry deg»-kampanjen har vært drevet i samarbeid med flere kommuner, og innebærer altså at utesteder, som er helt avhengig av kommunale bevillinger og velvilje, skal diskriminere folk som mener noe annet om narkotikapolitikk enn NNPF. Tirsdag kunne journalisten som skrev saken i Fædrelandsvennen avsløre at hennes redaktør opprinnelig droppet hele saken, slik hun oppfattet det etter press fra NNPF, men snudde etter at avisens kilder laget bråk i sosiale medier. På Twitter avviser redaktør Eivind Ljøstad at beslutningen skyldtes slikt press.

Rapporten nevner i tillegg til det som skjedde i Kristiansand også et eksempel fra 2007, der utelivsbransjen på Elverum inngikk en avtale med NNPF om å bortvise folk som bar legaliseringssymboler eller ga uttrykk for at de syntes hasj var «kult». I 2006 fikk medlemmer av NNPF en butikk til å fjerne T-skjorter med et «liberalt budskap» fra sitt butikkvindu og sortiment, og utvalget antar at det skyldtes at de butikkansatte trodde det var politiet de forholdt seg til.

Politiet på døra

Rapporten viser også til Marihuanamarsjen i Oslo i 2016. Det holdt forskeren Teri Krebs en appell. Hun ble straks etter arrestert for mistanke om rus. Politiet ransaket deretter hennes hjem, som hun deler med sin mann, psykologen Pål-Ørjan Johansen, og deres barn ble tatt hånd om av barnevernet over natten. Både Krebs og Johansen er kjent for sitt engasjement for legalisering av MDMA og psykedeliske stoffer. Ransakelsen ble foretatt av Jan Erik Bresil, leder i NNPF, noe som fremkommer i rapporten.

Den nevner imidlertid ikke at politiet i desember 2021 troppet opp på døra til rusaktivisten Hege Grostad med et vedtak fra kommunen om tvungen rustesting, fordi hun var gravid. Hun testet negativt. Hennes ytringer i sosiale medier om legalisering av ulike narkotiske stoffer var blant begrunnelsene for kommunens vedtak. Politiet hadde kartlagt dette helt tilbake til 2014. Den personen som utleverte disse opplysningene til kommunen, var en sentral tillitsvalgt i NNPF, ifølge Dagbladet 22. februar 2022.

I 2019 profilerte Unge Venstre seg på narkotikapolitikk i skolevalgkampen. NNPF og politiet la da press på mange skoler for å nekte UV å dele ut materiell med en tegning av en joint og et legaliseringsbudskap, og noen fylker og skoler fulgte opp.

Skremselspropagandaen fortsetter

Da debatten om rusreform for alvor tok av i 2019, økte også aktiviteten i pressen for NNPF. Birgitte Ellefsen skriver at det «skyldes først og fremst en landsdekkende informasjons- og holdningskampanje der NNPF argumenterte mot avkriminalisering parallelt med at et regjeringsoppnevnt utvalg utredet fordeler og ulemper ved et slikt tiltak».

NNPF/politiet har meninger om narkotikapolitikken som skal føres. Det må de gjerne ha, og har selvsagt rett til å delta i samfunnsdebatten om dette, dog ikke til å forfølge meningsmotstandere.

Vi må stille spesielt strenge krav til de som forvalter tvangsmidler i samfunnet, slik at dette ikke blir en kamp for egne privilegier og verktøy. Gjennom hele sin levetid har NNPF forsøkt å tegne et skremselsbilde, for å sikre politiet ressurser, og gjerne ressurser til foreningens egen drift og for å unngå begrensninger i de virkemidlene de kan bruke. Ellefsen beskriver hvordan dette typisk foregår, og jeg gjengir hele sitatet her.

«Mange reportasjer som handler om narkotikaproblemets art og omfang fremstår som initiert av NNPF selv, og følger som hovedregel en oppbygning som dette: NNPF-representanter varsler om økt omsetning og bruk av narkotiske stoffer i lokalmiljøet, og advarer om at ungdommer er i stadig sterkere risiko for å bli lokket til å prøve, utvikle avhengighet og bli alvorlig syke eller dø. Budskapet forsterkes av alarmerende overskrifter som «Gudbrandsdalen oversvømmes av narkotika», «Foreldre lures av rusbelastet ungdom», «Narkotika flyter fritt», «Narkoflom i Finnmark», «Farligere enn russisk rulett», «Slår narko-alarm – advarer de unge», og «Politiet advarer mot ungdommens cannabismisbruk». Problembeskrivelsen følges gjerne opp med informasjon om at NNPF i nær fremtid vil arrangere kurs for offentlig og privat ansatte og/eller foredrag rettet mot ungdom og foreldre, og avisens lesere oppfordres til å melde seg på. Når arrangementet finner sted følger avisene gjerne opp med reportasjer som handler om hvordan NNPF har åpnet øynene på naive og uvitende deltakere, med overskrifter som «Foreldrene våknet etter narkomøter», «Foreldre fikk en kraftig vekker», «Aha-opplevelse», «– Vi hadde aldri hørt om MDMA», «Haakons (21) død rørte 600», og «Ta narkopraten med barna dine!».

Ellefsens gjennomgang slutter i 2021. Høsten 2022 har det igjen vært sterk aktivitet fra politiet/NNPF i lokalavisene, og alarmen har igjen gått.

Riksadvokaten sendte våren 2021 ut et brev der ransakningspraksisen innskjerpes kraftig. Det er en presisering av loven, noe som innebærer at tidligere praksis ikke var forsvarlig. NNPF er sterkt imot dette, og forsøker nå å skape inntrykk av at den betydelige nedgangen i ransakning gir kraftig økning i bruken. Senterpartiet og Fremskrittspartiet har fullstendig ukritisk omfavnet denne fortellingen, og vil overkjøre Riksadvokaten.

Små endringer i bruken

I mange av de reportasjene som er publisert de siste månedene, stilles det ikke kritiske spørsmål til de anekdotiske påstandene om økt bruk, og de settes ikke opp mot det vi har av undersøkelser av bruk blant unge, gjennom FHIs undersøkelser og Ungdata. Dagbladet hadde en god gjennomgang av dette 1. november 2022. FHI sier at bruken det siste tiåret er preget av stabilitet. Ungdata finner en liten økning i cannabisbruken fra 2021 til 2022 blant elever på videregående skole, men ikke på ungdomsskolen.

Så er det riktig at disse spørreundersøkelsene ikke er helt presise, og at det alltid vil være lokale variasjoner. På den enkelte skole avhenger mye av noen få elever, som gjerne trekker med seg andre, og derfor kan bruken gå mye opp og ned i løpet av få år.

En annen populær påstand, som skal underbygge hvor «farlig» det er å foreslå avkriminalisering og legalisering, er at rusreformdebatten de senere år har gjort at mange ungdommer tror at narkotika nå er lovlig, og derfor øker bruken kraftig. En sterk talsmann for dette var politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold, som senere ble PST-sjef inntil han måtte gå av på grunn av en avsløring av ulovlig oppbevaring av våpen.

Påstanden er heller ikke belagt med annet en ren synsing og «vi har snakket med ungdommer som sier at …». Men FHI spurte faktisk om dette i sin CANN 2021-undersøkelse på videregående skoler. Der (s. 27-29) svarte fem prosent at de trodde cannabis er lovlig i Norge, men mer enn dobbelt så mange trodde at de ville havne i fengsel dersom de ble tatt for bruk eller besittelse av små mengder. Det er ikke riktig, og det er altså slik at ungdommen overdriver den rettslige faren ved å bruke cannabis.

Aktivismen eller faglighet?

Birgitte Ellefsen påpeker at mens NNPFs tolkninger og meninger oftere møter motbør på redaksjonell kommentarplass har avisredaksjonen «latt NNPFs budskap dominere i informasjonsjournalistikken», altså på reportasjeplass. Særlig frem til 2016, da Bent Høies avkriminaliseringsutspill endret tonen i debatten, fikk NNPF som hovedregel sette agendaen og «foreningens representanter ble omtalt politi og behandlet som eksperter.» I de mindre avisene er dette fremdeles tilfelle, og også større redaksjoner kjøper gjerne NNPFs virkelighetsoppfatning.

Jeg har en oppfordring til norske journalister: Når dere intervjuer politifolk om narkotikaspørsmål, spør om de er medlem av NNPF, og opplys om det. Leseren har rett til å vite om den som har meninger er en fagperson eller medlem av en aktivistorganisasjon.

Politidirektør Benedicte Bjørnland anbefaler NNPF å bytte navn. Det er mye mer som skal til her. Vi må få et klart skille mellom politiet og en privat forening.

Mer grunnleggende: Vi bør slutte å tro at folk i uniform snakker med noen spesiell autoritet når de har meninger om hvilken politikk vi skal ha på dette området. Slutter vi med det, bortfaller mye av grunnlaget for denne foreningen.