Problemet med antirasismen – et svar

«Det der…..det er akkurat sånn rasister tenker.» sa han. Jeg var rundt 13, klassen var på skolebesøk hos en antirasistisk organisasjon på Kongsvinger og jeg hadde akkurat spurt om det var sant at de spiste hund i Kina. Jeg skjønte i neste sekund at jeg aldri skulle spurt. Svaret fra lederen etterlot ingen tvil: Egentlig var jeg rasist.

Jeg ble så klart litt overrasket. Historieboka mi hadde klistremerket «Ja til fargerikt fellesskap», på sekken var buttons med «Free Nelson Mandela» og «Ikke mobb kameraten min». Å dele inn menneskelig verdi etter «rase» ga ingen mening for meg, og ikke kjente jeg noen det ga mening for heller. Jeg hadde rett og slett gått rundt og trodd jeg var en antirasist, i den grad jeg kjente til begrepet. Så viste det seg altså at det var omvendt.

«Det var bra at du spurte», fortsatte rasismeeksperten med det jeg husker som et smil i munnviken. «For nå fikk alle et godt eksempel på hvordan rasisme og fordommer kommer til uttrykk.» Hjertet mitt hamra, skamfølelsen brant og jeg var rystet. Jeg vet at jeg spurte fordi jeg hadde sett noe på NRK. Fra Kina. Et reisebrev med Erik Diesen kanskje? Fra en gaterestaurant? Med servering av bissevovs? Men om jeg forsøkte meg på en forklaring, det husker jeg ikke. Jeg husker bare følelsen av at det ikke var noe jeg kunne si. Heller ikke medelevene sa noe så klart. Og læreren satt taus.