Rasisme i USAs rettssystem

Det er sterke indikasjoner på at det foregår forskjellsbehandling på bakgrunn av rase i det amerikanske rettssystemet. Men forskjellene er ikke så store som mange vil ha det til.

Norsk presse har de siste dagene gitt bred dekning til frikjennelsen av politimannen som skjøt og drepte Michael Brown i Ferguson, Missouri. (Presisering: Det ble ikke tatt ut tiltale mot ham).

I den forbindelse har gamle påstander om systematisk rasisme i amerikansk rettsvesen blitt gjentatt. I Dagsavisen 27. november slo Heidi Taksdal Skjeseth fast at USA har et ”systematisk urettferdig og rasistisk politi- og rettssystem”. Et knapt flertall blant amerikanerne mener at systemet ikke behandler minoriteter likt med hvite, ifølge en Pew-måling.

Jeg tar i denne artikkelen for meg disse og lignende påstander ved å vise til noe av den forskning og evaluering som er gjort på området. Dette er et mye studert felt, og lesere som vil gå i dybden anbefales å følge linkene nedenfor.

Mange flere svarte i fengsel

Det er ingen tvil om at svarte er sterkt overrepresentert i amerikanske fengsler.

Taksdal Skjeseth skriver at i 2013 satt 840.000 svarte menn i fengsel, og at en av tre kommer til å sitte i fengsel i løpet av livet. Det ser ut til at hennes tall er fra 2009. Pr. 31. desember 2013 satt 526.000 svarte menn fengslet i føderale eller delstatlige fengsler (prison), mens 261.500 satt i lokale fengsler (jail, midten av 2013 – en nedgang på 39.000 fra 2009.)

Påstanden om en av tre stammer trolig fra en beregning gjort av Bureau of Justice Statistics i 1997, der risikoen for svarte menn er oppgitt til 28 prosent (prison). Dette er basert på at andelen fengslede i 1991 ble opprettholdt.

Videre skriver Taksdal Skjeseth:

”Mens en av 15 svarte menn sitter i fengsel til enhver tid, er tallet 1 av 106 for hvite menn”.

Tallene stammer trolig fra tankesmien Center for American Progress og ACLU, men stemmer ikke med offisielle tall. Bureau of Justice Statistics oppgir andelen for svarte menn til om lag 4,2 prosent (2,8 prosent prison pluss 1,4 jail). Det ser ut til at tallene kan stamme fra en fremskrivning som Pew gjorde i 2007 (uten at jeg har funnet originalkilden), der de regnet med at antall innsatte skulle fortsette å stige, mens dette i realiteten har flatet ut.

Men hovedbildet er korrekt. Svarte menn er kraftig overrepresentert i fengsel, og en svært høy andelen blir i løpet av livet straffedømt. Det sentrale spørsmålet er om dette gjenspeiler at de er mer kriminelle, eller forskjellsbehandling i rettssystemet.

Før vi går videre er det viktig å understreke at utsagnet ”svarte er mer kriminelle” ikke innebærer at svarte er mer kriminelle fordi de er svarte. De svarte er overrepresentert i grupper som ellers er assosiert med høy kriminalitetsrate – fattige, bor i bykjernene, høyere arbeidsledighet, færre i stabile familierelasjoner med mere.

Likeledes er det ikke slik at all forskjellsbehandling fortjener betegnelsen ”rasisme”, i den forstand at vi vanligvis ikke kaller alle stereotypier og fordommer basert på etnisitet for rasisme. Det kan også hende at lover og praktiseringen av dem gir skjeve utslag med henhold til rase, uten at dette er tilsiktet.

Cyndi Banks oppsummerte i fjor forskningen slik i sin lærebok Criminal Justice Ethics:

“While most research suggests an absence of systematic racial discrimination, there is agreement among researchers that acts of discrimination occur at specific decision-making points, and some argue that informal and hidden forms of discrimination occur both within and outside the system.”

La oss se på noen av disse ulike beslutningsfasene, og hvordan diskrimineringen eventuelt slår ut.

Hva defineres som kriminelt?

En faktor som sjelden nevnes i Norge, der debatten om legalisering av narkotika først i den senere tid har tatt av, men som lenge har vært fremhevet i USA, er hvordan oppfatninger om etniske minoriteter påvirker hva man forbyr.

Da forbudet mot opium kom, var det delvis fordi dette ble knyttet til den kinesiske minoriteten. Fagforeningsbossen Samuel Gompers argumenterte hardt mot kineserne og deres opiumbruk, siden de konkurrerte med hans medlemmer. Da marijuana ble forbudt kan det ha sammenheng med at dette stoffet i begynnelsen primært ble brukt av svarte og meksikanere. Tilsvarende kan nå den stadig økende oppslutningen om legalisering i USA ses i lys av at stoffet etter hvert ble utbredt i den hvite middelklassen.

De som arbeidet for forbudet mot alkohol fikk drahjelp av anti-tyske holdninger etter 1. verdenskrig, siden de fleste bryggeriene var eid av tyskere, og fikk gjennomslag for et forbud i 1919.

I nyere tid er særlig behandlingen av crack på 1990-tallet relevant. Cyndi Banks skriver:

“The most discussed disparity in drug sentencing in recent years has been the issue of sentencing for possession of crack cocaine. The mandatory sentencing laws passed by Congress provided a far harsher punishment for possession of crack cocaine than for powder cocaine in that the sale of 500 grams of powder resulted in a mandatory 5-year prison term, whereas possession of only 5 grams of crack cocaine triggered the same mandatory penalty (Mauer and U.S. Sentencing Project 1999: 155). Significantly, crack cocaine is used primarily by urban blacks, and powder cocaine is used by middle- and upper-class whites.”

Man kan velge å se dette som nok et utslag av overreaksjon mot narkotiske stoffer gjennom ”War on Drugs”, eller man kan tolke det i lys av rase.

Heather MacDonald (se nedenfor) avviser påstanden om at crack-lovgivningen er rasistisk:

“The press almost never mentions the federal methamphetamine-trafficking penalties, which are identical to those for crack: five grams of meth net you a mandatory minimum five-year sentence. In 2006, the 5,391 sentenced federal meth defendants (nearly as many as the crack defendants) were 54 percent white, 39 percent Hispanic, and 2 percent black. But no one calls the federal meth laws anti-Hispanic or anti-white.”

Sjansen for å bli arrestert

Svarte er sterkt overrepresentert blant arresterte, og dette forklarer det aller meste av forskjellene i fengselsbefolkningen. Det har vært små endringer i dette forholdet siden 1970-tallet (Steffensmeier, 2011).

Men kan det hende at en svart mann som bryter loven har større sjanse for å bli arrestert enn en hvit? Her er det fornuftig å skille ulike typer forbrytelser etter graden av skjønn politiet kan utføre. Når det gjelder drap og alvorlig vold er dette saker politiet må prioritere og der man ikke kan unngå å arrestere en mistenkt dersom han identifiseres. Svarte er svært sterkt overrepresentert her. Steffensmeier oppsummerer:

“The recalculated national figures indicated that the black percentage of assault increased slightly from 42 percent to 44 percent and homicide increased from 57 percent to 65 percent. There was a small decline in robbery, from 57 percent to 54 percent.”

På andre områder, som for eksempel trafikkforseelser - gjerne sarkastisk omtalt som ”driving while black”, og besittelse av narkotika, utøver politiet betydelig skjønn i hva de setter ressurser inn på å finne og oppklare.

Hvit politistyrke

”Det er neppe bare tilfeldig at det var 92 prosent svarte blant dem som ble kroppsvisitert i Ferguson i fjor”, skriver Aftenpostens Per Kristian Haugen. Byens befolkning er 68 prosent svart. Han trekker også frem at lokale myndigheter er dominert av hvite og at politistyrken er overveiende hvit. Mer om "profiling" nedenfor.

I sin bok fra 1999 – America in Black and White: One Nation, Indivisible, vurderte Stephan og Abigal Thernstrom det siste poenget, og hevder at ingen så langt hadde lagt frem data på at svarte ble behandlet annerledes i byer der politikken og politikorpset er dominert av svarte, som Atlanta og Detroit, sammenlignet med byer kontrollert av hvite. Jeg er kjent med bare en studie av dette, som ble publisert i august 2013 (Eitle m.fl.), og tok for seg mer enn 120.000 overfall i 105 byer. Forskerne fant generelt at risikoen for å bli arrestert var mindre for svarte enn hvite gjerningsmenn, når man kontrollerte for andre faktorer. Dersom man trekker inn den rasemessige sammensetningen av politikorpset, fant de ingen signifikant forskjell, men en viss effekt på mindre alvorlige overfall. Når andelen svarte politifolk er større, øker sjansen for å bli arrestert for alle, og mest for hvite.

Det betyr selvsagt ikke at man kan utelukke at rasen til politikorpset kan føre til diskriminering mot svarte enkelte steder. Men vi finner altså ikke noen systematisk effekt av dette, snarere tvert imot.

Stoppet i trafikkontroll

Aftenposten skriver:

”På landsbasis hadde svarte og hvite sjåfører omtrent samme sannsynlighet for å bli stoppet av politiet. Men de svarte bilistene opplevde tre ganger oftere ransaking og dobbelt så ofte trusler om maktbruk.”

De nasjonale dataene som det her henvises til, viser at svarte sjåfører altså stoppes bare marginalt oftere av trafikkpolitiet enn hvite. Og samme andel av de som stoppes slipper unna uten reaksjon, mens dobbelt så stor andel svarte arresteres, litt flere får bot, mens færre får en skriftlig eller verbal advarsel – den mildeste straffen.

Kan forskjellen forklares med ulikhet i brudd på lover og regler, eller handler det om at politiet undersøker svarte ekstra nøye? Det siste er åpenbart tilfelle. Som Aftenposten fremhever: Mens fire prosent av hvite sjåfører får bilen ransaket (searched), gjelder dette mer enn tolv prosent av svarte sjåfører. Det fører oss til neste spørsmål: Er det skjellig grunn til å tro at svarte sjåfører oftere bryter loven? I så fall skulle andelen av de som ble ransaket som ikke hadde rent mel i posen være omtrent den samme for de ulike rasene. Dette sier rapporten fra BJS ikke noe om, siden datagrunnlaget for det er for spinkelt.

En RAND-studie i Cincinatti fra 2007 fant imidlertid at “much of these differences appear to be driven by the location and time of the stop, the type of stop, whether the driver was a Cincinnati resident, and whether the driver had a valid driver’s license”, altså ikke rase. Faktisk fant disse forskerne at svarte sjåfører ble litt sjeldnere ransaket enn sammenlignbare ikke-svarte sjåfører.

"Stop and frisk" i New York

Aftenposten trekker også frem kriminalitetsbekjempingen i New York:

”Politiet i New York har en praksis som kalles «stop and frisk» – stopp og ransak. Den består i at etaten hvert år har stanset flere hundre tusen fotgjengere og ransaket dem for narkotika eller ulovlige våpen. I toppåret 2011 ble 685.724 personer stoppet. 350.743 var svarte, viser tall fra New York Civil Liberties Union. De fleste ransakningene førte ikke til pågripelser. Praksisen er blitt knallhardt kritisert for å diskriminere svarte og spansktalende, og den benyttes nå langt mindre.”

Var denne praksisen diskriminerende, eller gjenspeilte den rimelige politifaglige vurderinger, altså at det var langt mer sannsynlig å finne narkotika, tyvgods eller ulovlige våpen hos svarte? Andelen hispanics som ble stoppet (31 prosent) tilsvarer omtrent deres andel av befolkningen i byen (28 prosent), mens svarte var overrepresentert med 52 mot 23 prosent.

Denne oversikten over kriminaliteten i New York City i 2012 viser at svarte utgjorde 51 prosent av dem som ble arrestert for drap, 62 prosent av de arresterte for ran, 52 prosent for overfall, snaue 50 prosent for narkotikaforbrytelser og 75 prosent av de arresterte for skyteepisoder og 73 prosent for besittelse av ulovlig våpen. Andelen som stoppes fremstår dermed ikke som særlig urimelig.

Kriminaliteten i New York, som i uforholdsmessig grad går ut over svarte, har falt kraftig de senere år. Generelt kan mye av dette tilbakeføres til endrede politimetoder. Men det er uenighet om ”stop and frisk” bidro. Praksisen er nå endret, etter rettskjennelser og at New York har fått en venstreorientert ordfører i Bill DeBlasio. Det blir interessant å se om det gir utslag i kriminalitetsbildet i byen. I 2013 kunne dette merkes i form av en økning, men i 2014 er kriminaliteten gått ned igjen.

Det er en politisk vurdering om den invasjonen av privatlivet som en så omfattende ransaking, hovedsakelig av uskyldige mennesker innebærer, kan forsvares dersom den gir gode resultater. Jeg drøfter ikke dette her, siden det ikke primært har med rasespørsmålet å gjøre.

Sjekkes for marijuana

Siden en stor andel av dommene for besittelse av narkotika styres av hvem politiet sjekker, er det plausibelt at dette kan forklare at andelen domfelte svarte er langt høyere enn andelen av marijuanabrukere, slik Sentencing Project fremhever. ACLU viser til at en langt høyere andel svarte straffes for marijuana-kriminalitet. Det er en viktig grunn til at borgerrettsorganisasjonen går inn for legalisering av marijuana.

Banks viser til mulige forklaringer:

“Looking at the situational aspect of drug enforcement, Mauer points out that conducting drug arrests in inner-city neighborhoods is easier for law enforcement because of the visibility of street drug dealing as compared to dealing carried out behind closed doors in suburban neighborhoods (Mauer and U.S. Sentencing Project 1999: 148). Furthermore, where dealing takes place openly, residents of black neighborhoods are more likely to complain and ask for police intervention. Lynch and Sabol (in Mauer and U.S. Sentencing Project 1999: 149) conclude that the War on Drugs has resulted in increased targeting of black working- and middle-class areas for drug enforcement. While the processes that produce this outcome may not have been racially motivated, they have produced racially disparate outcomes.”

Lengre dommer

Cyndi Banks oppsummerer forskningen på risikoen for å bli dømt slik:

”In the aggregate, blacks tend to be convicted less than whites (Petersilia 1983; Wilbanks 1987), and according to Robert Sampson and Janet Lauritsen (1997), no consistent evidence exists of racial discrimination at the point of criminal conviction.”

Andre forskere, som for eksempel Walker, Spohn og DeLone (2012 – s. 284) mener å finne at svarte har høyere sjanse for å bli dømt. La oss å se på forskjeller i straffeutmålingen.

Taksdal Skjeseth skriver:

”I gjennomsnitt får svarte menn lengre dommer enn hvite for samme eller lignende lovbrudd”.

Aftenposten skriver:

”Flere studier tyder på at svarte menn dømmes til strengere straffer enn hvite menn. En undersøkelse fra The Journal of Law and Economics i 2001 gikk gjennom 77.236 føderale saker. Når alle andre faktorer ble tatt høyde for av forskeren, fikk de svarte mennene likevel 5,5 måneder lengre fengselsstraff enn hvite.”

Denne forskningen (Mustard) tar for seg data fra 1991-94. De 5,5 månedene tilsvarer 12 prosent lengre dommer for svarte. For øvrig fant Mustard nøyaktig samme bias til fordel for kvinner – de får 5,5 måneder mildere dom enn sammenlignbare menn. Mustard kontrollerte også sine funn for demografiske og sosioøkonomiske faktorer, og det reduserte forskjellene mellom svarte og hvite til 4,8 måneder. (Det er derfor ikke riktig når Aftenposten skriver ”alle andre faktorer” i tilknytning til de 5,5 månedene).

Når det gjelder staffens lengde, finner Banks sprikende resultater i litteraturen. Noen studier og oppsummeringer konkluderer med at rase spiller ingen eller liten rolle, andre finner en viss diskriminering. Cassia Spohn har skrevet det relevante kapitlet i The Oxford Handbook of Etnicity, Crime and Immigration (2013), og hennes oppsummering av forskningen er at de fleste studier finner et element av forskjellsbehandling til ulempe for svarte. Den ferskeste metastudien er utført av Mitchell i 2005. Han konkluderer: ”The race effect is statistically significant but small and highly variable”.

Blant nyere forskning er det verdt å nevne et paper fra 2012 (Starr & Rehavi) som kom til at 80 prosent av forskjellene i dommenes lengde kunne tilskrives andre faktorer (hovedsakelig forbrytelsens art og gjerningsmannens tidligere strafferegister), men at når man sammenlignet ellers like gjerningsmenn, fikk de svarte i gjennomsnitt 10 prosent lengre straff (mot nesten 70 prosent lengre dersom man bare ser på råtallene). Resultatet er altså i samme størrelsesorden som funnene til Mustard. Mer enn halvparten av denne forskjellen kunne tilbakeføres til at påtalemyndighetene oftere valgte å sikte svarte for forbrytelser som krever minimumsstraffer. Forskerne peker på at det amerikanske rettssystemet domineres av forhandlede dommer, altså at man erklærer seg skyldig mot nedsatt straff, og at påtalemyndighetenes utgangspunkt i disse forhandlingene derfor har stor betydning.

En ganske ny studie av narkotika-langere (Spohn, 2013) fant ingen direkte forskjell i dommens lengde basert på rase, men i likhet med Mustard at kvinner ble behandlet midlere. Imidlertid fant hun en indirekte forskjell, siden svarte i større grad blir holdt i forvaring før rettsaken, og de som blir det, får i gjennomsnitt lengre straffer.

En rimelig oppsummering av forskningen på straffeutmålingen blir at svarte i gjennomsnitt (men langt fra alltid) får noe, men ikke dramatisk lengre, dommer for sammenlignbare forbrytelser og med sammenlignbare gjerningsmenn.

Oftere dødsstraff

Taksdal Skjeseth slår fast at svarte menn oftere får dødsstraff.

Dette er det empirisk grunnlag for å slå fast, også når man tar hensyn til at svarte er sterkt overrepresentert i drap, og til skjerpende omstendigheter. Banks viser til forskning som konkluderer med at påtalemyndighetene i større grad søker dødsstraff når gjerningsmannen er svart, og dommerne oftere idømmer det.  Spohns gjennomgang av forskningen gir også et relativt entydig resultat. Det er betydelig forskjellsbehandling på dette området, og mye større og mer entydig enn når det gjelder straffeutmålingen i andre saker.

En polarisert debatt

Til slutt en kommentar til den amerikanske debatten om dette spørsmålet. Borgerrettighetsaktivister som Al Sharpton og Jesse Jackson går svært langt, og etter min mening lenger enn realitetene tilsier, i beskyldninger om systematisk rasisme i det amerikanske rettssystemet. Dette, sammen med at de som oftest bidrar til å øke konfliktnivået i saker som den vi nå ser, har ført til at store deler av amerikansk høyreside, med unntak for en del libertarianere, har falt ned i motsatt grøft, og benekter enhver forskjellsbehandling.

Et godt eksempel på dette er Heather MacDonald ved Manhattan Institute, som i 2008 skrev en artikkel som oppsummerer denne linjen, og som ofte siteres av andre på høyresiden. MacDonald er ikke uten poenger, men generelt er hennes valg av eksempler og kilder så selektiv at hun etter min mening bidrar mer til å tilsløre enn opplyse.

Mediekritikkspalten er støttet av Fritt Ord.