Rasismeparagrafen bør bevares

Norsk lov gir ytringsfriheten stort rom, samtidig som den oppfyller våre folkerettslige forpliktelser. Selv om presset kommer til å øke i fremtiden, bør ytringsfrihetens grenser forbli stort sett som de er.  

Hvordan vekte vernet av ytringsfriheten mot bekjempelse av politisk ekstremisme og hatefulle ytringer? Dette er et av rettsstatens grunnleggende dilemmaer. Debatten har to ytterpunkter. På den ene siden står synet om at i et multikulturelt samfunn, med utallige sannheter og dogmer, må den offentlige diskursen mer enn noen gang baseres på respekt og gjensidig velvilje. Myndighetene må derfor sanksjonere ytringer som kan bidra til konflikt og motsetninger. På den andre siden, med det samme utgangspunkt, står synet om at ingen grupper lenger kan kreve særbehandling. Vi tilhører alle ulike minoriteter, og det offentliges ansvar må begrenses til kun å slå ned på ytringer som kan føre til alvorlig kriminalitet.

Løsningen i Norge har vært å kriminalisere enkelte former for hatefulle ytringer. Den viktigste, og også mest kontroversielle, bestemmelsen er straffeloven § 135a («rasismeparagrafen») som gjør det straffbart å fremsette hatefulle eller diskriminerende ytringer, definert som «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt» på grunnlag av noens etnisitet/hudfarge, seksuelle orientering, eller religion/livssyn. Bestemmelsen har vært gjenstand for betydelig debatt. Enkelte ser den som malplassert, nærmest en misforståelse i et moderne, pluralistisk samfunn, og mener at den bør oppheves eller endres vesentlig. Andre mener den gir en for høy straffeterskel, anvendes i for liten grad, og at flere utsatte grupper må bringes inn under dens beskyttelse.