Sluttspill for Trump

USA rystes av utviklingen i «Russiagate» – saken om Trump-kretsens koplinger til Russland, og russisk påvirkning av valgkampen 2016. Vi ser konturene av et sluttspill for Trump.

Publisert   Sist oppdatert

 

Trump var en uvanlig polariserende kandidat, og utviklingen videre har gjort han til den mest upopulære presidenten så langt i perioden. Han har ikke klart å gjennomføre betydningsfulle lover eller reformer, og har mistet støtte i eget parti for helsereformen.

Russiagate kalles åpent «Stupid Watergate».

«Russiagate» preger Trump-administrasjonen og mediebildet. Det er en såpeopera, men uten komedie og kjærlighet. Trump’s forsvar blir drevet fra skanse til skanse på svært kort tid. Først ble det benektet kontakt med Russland, så var det bare ubetydelige møter. Deretter ble møter med russiske forbindelser bekreftet, men dette var ikke med konspirativ hensikt. Deretter var forsvaret at det ikke er ulovlig, og til slutt at «alle gjør det».

Det Hvite Hus blir beskrevet som forsuret og i en beleiringstilstand. Nær sagt alle Trump-støttespillere har gått høyt på banen med benektelser av russiske forbindelser, men viser seg ved nærmere ettersyn å ha avgjørende økonomiske eller politiske forbindelser til Russland.

Høyt spill

Det foregår nå et høyt spill i Washington, D.C. Paralleller til Nixons lange Watergate-prosess fra juni 1972 til august 1974 er åpenbare. Noen forskjeller er det – og ikke til Trump’s fordel. Trump er en uerfaren politisk spiller, mens Nixon var en ringrev. Russiagate kalles åpent «Stupid Watergate». Trump’s familiemedlemmer er farlig eksponert både politisk og økonomisk, noe Nixon’s ikke var. Trump’s ukontrollerte twitring er en kanal til sin politiske base, men han hører ikke på råd og regnes som en «løs kanon på dekk». I tillegg var Watergate en innenrikspolitisk sak, mens Russiagate mer og mer går i retning av spionasje.

Spesialetterforsker Mueller kommer til å finne ubehagelige finansielle eller andre svært belastende opplysninger.

Tidslinjen er for lang til å rapportere i detalj, men det er klart at Trump i mange år har vært persona non grata blant amerikanske banker. Russiske investorer har derfor vært av sentral betydning for han og hans familie. Det føderale politiet FBI startet i det stille granskning av russisk innblanding i juli 2016, og informasjon har dryppet ut løpende og av økende alvorlighet. Spionasjedomstolen FISA autoriserte i 2016 overvåkning av Trump-støttespillere på mistanke om at de var russiske agenter.

På den ene siden har vi Trump og hans amerikanske og russiske støttespillere, og på den andre siden justisapparatet, amerikansk og europeisk etterretning, og deler av Kongressen og Senatet. Justisapparatet ble sjokkert til aksjon av oppsigelsen av FBI-direktør Comey uten skjellig grunn, og kjemper nå en kamp på død og liv for sin institusjonelle uavhengighet mot Trump’s forsøk på maktovertakelse. Trump har trukket en rød linje i sanden med trusler om oppsigelse av spesialetterforsker Mueller dersom han undersøker Trump-familiens økonomiske bindinger. Denne streken kan justisapparatet vanskelig kan unngå å tråkke over.  At Demokratene kjemper mot Trump er åpenbart, men det vekker likevel oppsikt at riksrettsforberedelser allerede har startet i Kongressen. Trump’s tap på helsereformen er talende - ingen republikansk politiker risikerer eget gjenvalg for å gå ned med Titanic. Det foregår åpenbart også et etterretningsspill på høyt plan, med kontrollerte lekkasjer. Her får vi nok aldri vite alle detaljer, men noe er åpent rapportert. Britisk etterretning skal ha rutinemessig og over lang tid plukket opp kommunikasjon med russiske aktørers kontakt med Trump-assosierte.

Man kan ane konturene av sluttspillet på sjakkbrettet allerede. Trump er spilt opp i et hjørne, og har bare to brikker å spille – benådningsretten og sin politiske base. Trump kan ikke leve med motpartens dronning, spesialetterforsker Mueller. Spesialetterforsker Mueller kommer til å finne ubehagelige finansielle eller andre svært belastende opplysninger. Dersom Trump sier ham opp, er riksrett nærmest garantert. Dersom Trump ikke sier opp Mueller, vil familien hans bli truet økonomisk eller juridisk. Bruker han benådningsretten, vil det forårsake stor politisk røre. Men i tillegg kan den som blir benådet ikke lenger benytte seg av femte grunnlovstillegg for å unngå å vitne i andre saker.

Begrenset base

Trumps politiske base lar seg kanskje fortsatt forføre. Selv Nixon hadde en del støtte til siste slutt. Når de dårlige nyhetene tårner seg opp, vil denne støtten sige nedover. Men en politisk base kan ikke omgjøres til en konkret sjakkbrikke som forsvar mot søksmål og riksrett.

Motparten har imidlertid flere brikker. Etterrettningsinformasjon fra FBI og utenlandsk etterretning er kanskje hemmelig for offentligheten, men Senatet og Representantenes hus vil neppe kunne unngå å handle. Trumps benådningsrett og politiske makt er føderal. Delstatenes politimyndigheter kan tiltale eller true hans økonomiske interesser, for eksempel i New York, uten at Trump kan spille benådningskortet på delstatsnivå.  

Det rapporteres nå i pressen at Trump har spurt sine advokater og støttespillere om han kan benåde seg selv. De kommende månedene vil nok ryste verden, men kan forhåpentligvis fungere som en vekker for å demme opp for befolkningens begjær etter autoritære populisme og enkle løsninger som truer den bestående verdensorden. Det tar tid å vekke et demokrati mot farer, men på lang sikt kan demokratier mobilisere en enorm styrke. Ennå finnes ikke den diktator som har vunnet over Vesten og USAs demokratiske styrke. Putin kan ennå komme til å angre dypt på sitt forsøk på å nedsøle Frihetsstatuen.